Det er USA ledere som ikke tåler tap, folk gjør det

Det har utviklet seg en myte blant amerikanske ledere, sivile som militære, om at folk ikke tåler å se sine sønner og døtre komme hjem i body bags. Men det er feil, skriver Lawrence Kaplan i siste The New Republic. Meningsmålinger viser det motsatte.

Dover-Test
Clinton-era Chairman of the Joint Chiefs of Staff Hugh Shelton even devised a "Dover Test" for the use of force: "Is the American public prepared for the sight of our most precious resource coming home in flag-draped caskets into Dover Air Force Base?" According to the tiss data, the architects of U.S. foreign policy believe the answer is no. Seventy-eight percent of officers and a nearly identical percentage of their civilian counterparts agreed with the statement: "The American public will rarely tolerate large numbers of U.S. casualties in military operations."

Papirtiger
America's foes agree as well. Prior to the first Gulf war, Saddam Hussein insisted that Americans could never tolerate "ten thousand dead in one battle." For his part, Osama bin Laden boasted that the collapse of U.S. support for the operation in Somalia "convinced us that the Americans are a paper tiger." But those who insisted the American public has no stomach for casualties were wrong then, and they are wrong now. The real challenge for America's leaders will not be convincing the public to stay the course in Iraq. It will be convincing themselves.

Kaplan siterer flere bøker som underbygger vanlige folks vilje til å stå løpet ut. Kriteriene er at det er tungtveiende grunner, enten av nasjonal interesse, eller moralske/huamnitære. Egentlig er dette common sense: folk reagerer på fiaskoer, at USA mister kontroll med utviklingen, og/eller at målene ikke oppnås. I tilfelle Irak er dette mangel på suksess i gjenoppbyggingen f.eks. Folk støtter Bush, men tar all volden som tegn på synkende kontroll. Hvis president Bush vil beholde styringen må han sende mer penger og soldater og være forberedt på større tap, skriver Kaplan.

WHY THE PUBLIC CAN STOMACH CASUALTIES IN IRAQ. Willpower, by Lawrence F. Kaplan

Amerikanerne nøler, kan miste initiativet

Amerikanerne foretar seg ingenting utover å fordømme bilbomben mot ayatollah Muhammed Baqr al-Hakim i Najaf. Paul Bremer III er på ferie.

En tjenestemann forklarer for NYTimes at amerikanerne gjerne vil at det provisoriske rådet tar initiativ først. Men rådet har nesten ikke fått til noenting på de seks ukene det har eksistert. Hendelsen i Najaf var for skjellsettende til å la slike hensyn spille inn.

Ahmed Chalabi har rett når han sier at irakerne må få se at det reageres, det kan ikke være business as usual etter et angrep som dette.

Tendensen er helt entydigL: Nå har det vært tre store bomber på et par uker. Jordans ambassade, FN-hovedkvarteret og lederen for den moderate fløyen av shiaene. Budskapet er ikke til å misforstå. Hvis amerikanerne ikke foretar seg noe drastisk vil kontrollen gli ut av hendene på dem. Befolkningen mister tillit, og de vil måtte forskanse seg. Da er ikke spranget stort til fullt tilbaketog, trolig i form av FN. Men er det så sikkert at de kreftene som er i sving vil la det skje? Det kan bli mye spilt blod, og USA vil få sylda.

Hvis Bush ikke viser at han er seg ansvaret bevissst, vil han også tape tillit på hjemmebane. Da er det goodbye ved neste valg. Har alle disse ofrene vært forgjeves, vil folk spørre.

Tiden er nå meget knapp. Det neste er et angrep av typen marinehovedkvarteret i Beirut. Da kan Bush ha mistet handlefriheten.
Death and Hesitation in Iraq, by Dexter Filkins.

Irakerne rystet av drapet på Hakim

Washington Post har noen gode skildringer av hvordan irakerne har reagert på drapet på Muhammed Baqr al-Hakim.

I første omgang konstater avisen at drapet på den fremste shai-lederen, som attpåtil ville samarbeide, er et alvorlig slag for amerikanerne. Det kan ikke understrekes sterkt nok.

Også shiaer i Irak har mentale sperrer mot å tro at noen deres egne kan ha detonert en bombe utenfor Alis gravmæle.

They violated the sanctity of Imam Ali. It's not possible a Shiite could do such a thing. They respect Imam Ali," said Jamil Hashim, 33, who was helping control crowds inside the mosque when the bomb detonated.

Into the night, lit by a crescent moon ordinarily regarded as a good omen, desperate residents dug with pick axes and bare hands into piles of brick and debris. Shouting "God is greatest," they searched for survivors, more out of piety than hope.

Det er noe rørende i skilidringen av scenen utenfor: Det ble sagt at Baqr al-Hakim hadde overlevd. Likevel ante folk at det kom verre nyheter, og at dette bare var begynnelsen. Det skal litt til å ta det, etter å levd under Saddam i 30 år.

For hours, many in the crowd believed Hakim was still alive. Every so often, his followers surged through the crowds, carrying posters of his aquiline face and gray beard. "God's prayers on Mohammed," they shouted.

But at 8 p.m., the loudspeaker at the mosque announced his death. "We are from God, and to God we return," the voice said.

At that moment, a hush fell across the crowd. One man started sobbing uncontrollably. Another put his head on a foam cooler. Along the curb, men cried into their soiled robes or sobbed into their hands.

"The assassination of Hakim is the beginning," said Mohammed Aboud, as he heard the news. "It will only get worse."

Looks like Wes Clark's gonna run

Det er fristende å spille på Roma-sammenligningen: USA kan få en militær keiser. General Wesley Clark ser ut til å ville stille som demokratenes kandidat ved neste presidentvalg. Han skal holde en tale i Iowa 19. september. I januar skal demokratene ha sin første valgavstemning her.

Wes Clark blir av europeere husket som en meget dyktig og energisk SACEUR, øverstbefalende for NATO under Kosovo-krigen. Han pådro seg irritasjon fra flere europeiske statsledere for sin iver etter å føre ordentlig krig, og ikke leke krig. Også Clinton fikk ham i vrangstrupen fordi Clark ikke la skjul på at NATO om nødvendig måtte gå til landinvasjon, og starte forberedelsene tidlig for å kunne være troverdige. Det var et vindu på et par måneder til forberedelser hvis man skulle kunne klare det før vinteren, og Clinton nektet å bestemme seg, selv om Blair også presset på. Det var kanskje derfor Clark ble ydmyket. Han fikk beskjed om å avgå flere måneder før tiden, for at lederkabalen skulle gå opp.

Clark var med Holbrooke på forhandlingsrundene med Milosevic. Han hadde lenge skummet av frustrasjon over at ikke NATO hadde grepet inn før i Bosnia. Nå fikk han sjansen i Kosovo.

I den nåværende situasjonen har Clark kritisert Bush for Irak-strategien, for ikke å ha nok soldater på bakken. Hvordan han stiller seg i innenrikspolitikken, aner jeg ingenting om.

Hva tenker Iran?

Muahmmed Baqr al-Hakim var en nyansert person. Han studerte sammen med Irans åndelige overhode ayatollah Khamenei, men var slettes ikke fastlåst ortodoks. Se NYTimes interessante omtale av ham: Slain Cleric Offered Several Faces, By Susan Sachs . Han innledet et direkte samarbeid med amerikanerne for et par år siden gjennom Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq, SCIRI. Da han vendte hjem i triumf var det med iranske livvakter, men budskapet var forsonlig: Han kom ikke for å opprette et Taliban-styre, men en moderat utgave av islam, bygget på rettferdighet og frihet.

Hva tenker Iran om det som skjer i shiaenes hjemland? Den konservative fløyen vil gjerne påvirke utviklingen i sin retning, og lage problemer for amerikanerne. Men det kan neppe være i Khatami-fløyens interesse å se ekstrem-islam seire. Heller ikke mullahene likte Taliban, og det var vel ikke bare for at den ene er shia, den andre sunni.

Giften Saddam sådde

I dokumentarfilmen om Åsne i Bagdad som NRK viste forrige helg, var noen sentenser av NRKs faste drosjesjåfør det mest verdifulle. Han sa en god mor gir barna sine melk, og barna vokser opp til å bli gode mennesker. Men Saddam fødde irakerne på gift. Det vi ser i gaten er Saddams barn, sa drosjesjåføren, og tenkte på plyndringen, kidnappingene og angrepene.

Giften har også spist seg inn i shia-muslimens lederskap. Det sier noe om hvor langt utviklingen i Irak har gått, når de destruktive kreftene våger å arrangere et nytt attentat, denne gang mot Muhammed Baqr al-Hakim, bare noen dager etter at et annet mot nevøen slo feil. Men så er da også amerikanerne nesten fraværende i Najaf. De kvier seg for å gå inn i denne situasjonen, men hvem skal ellers gripe inn? Hvis de ikke gjør det nå, kommer kontrollen til å gli ut av hendene på dem.

Hvem gjorde det? Offisielt snakker familien om Saddams håndlangere, og andre, som Ahmed Chalabi gjør også det. Men alle som har fulgt med i motsetningene blant shiaene den senere tid, vet at alle tenker på Moqtadah al-Sadr.

Det skriver også NYTimes' Neil MacFarquhar og Richard A. Oppel Jr. som befinner seg i Najaf:

Publicly, officials and residents blamed former members of the Baath Party or Saudi extremists for killing the ayatollah. But the suspicions they were whispering among themselves focused on the group of militant young clerics around Moktada Sadr

Her gjenfinner vi et annet trekk fra Saddam som er høyst levende: frykten. Selv etter Saddams fall får ikke Åsne Seierstad irakerne på stamcafeen til å fortelle om hvorfor de fremdeles er redde. Hadde de kunnet, ville de nå pekt på Najaf og sagt: Der har du svaret. Moqtadah al-Sadr viser Saddam-takter: total hensynsløshet. Ikke bare mot de levende, men også de døde. En religiøs leder som sprenger trossamfunnets overhode i filler foran den største helligdommen, er i stand til hva som helst. Det burde amerikanerne skjønne før det er for sent.

Det er én uke siden FN-bomben. Nå er både det internasjonale samfunn ved verdensorganisasjonen og ledende moderate innen landets flertallsreligion sprengt i filler. Symbolsk var det det terroristene gjorde da de sprengte FN-hovedkvarteret. Like vanskelig som det er for oss å forstå FN-bomben er det for vanlige shia-muslimer å forstå at noen kunne sprenge Hakim i lufta sammen med nærmere 100 troende, rett utenfor gravstedet til Ali.

Det er nettopp det som er terrorens vesen: Å trosse det logiske, fornuftige, å spre skrekk. Fienden slås av full forvirring fordi handlingene er så destruktive at alle holdt dem for umulige.

Er det noen sammenheng mellom de to bombene? Ideologisk er det absolutt det. Om det er Al-Ansar i Bagdad og Moqtadah i Najaf spiller ingen rolle. De fører den samme krigen: For Døden, mot Livet.

Verden blir nå nødt for å gå inn i hva saudierne sådde i sine madrasser, og hva Saddam sådde i Irak. Det farlige er ikke WMD, men det de gjør med folks hoder.

Ut med Schanche og mullah Krekar, inn med Shah Mohammad!

Nå begynner "Bokhandleren i Kabul" å bli virkelig interessant. Selv om jeg ikke var like begeistret som mange andre for Åsne Seierstads dokumentarbok blant annet fordi hun beskriver inhumanismen for "snilt", viser vel begivenhetene nå faktisk hvor langt hun har gått.
Når norske journalister nå har funnet fram og kastet seg over Shah Mohammad, får boken et perspektiv den ikke hadde.

Bokhandleren Shah Mohammad sier til Dagbladet, at kvinner har en høy status i det afghanske samfunnet. Det stiller ingen av Dagbladets reportere så mye som et ørlite spørsmålstegn ved. Det er vel heller ikke situasjonen for kvinnene i Afghanistan som disse reporterne egentlig er opptatt av. Nå er anledningen kommet til å "kle av" Åsne Seierstad! Nå skal hun ned fra pidestallen. Shah Mohammad brukes for det han er verdt, av Jan Erik Smilden og andre grabber i Dagbladet m.v. Det finnes skribenter her i landet som sikkert misunner Seierstads "suksess" både som krigsreporter og forfatter. Nå er anledningen her til å kaste søle på henne, framstille henne som en person uten skrupler; "den svikefulle kvinnen"! (Dessuten har hun kjøpt millionvilla på Frogner for pengene!)

Kathrine Aspaas har en kommentar som er verdt å lese i Aftenposten i dag, fredag. Det hun viser til, er at Åsne har benyttet seg av en "Walraff"-teknikk. Hun ville avsløre noe som ikke egentlig tåler dagens lys (særlig ikke blant humanister i Vesten), dermed kan hun ikke avsløre sitt egentlige oppdrag. Det er ubehagelig for dem som får lyset på seg, og ubehagelig for journalisten når sannheten om oppdraget kommer fram. Men noen ganger er det nødvendig.
Problemet er vel at hun avslører ekle sider ved afghansk og islamsk kultur. Det var greiere da avsløringen var behandlingen av tyrkiske arbeidere i Tyskland.

Hvordan vil norske medier bruke Shah Mohammad når han kommer hit in person? Hadde han vært nordmann, ville han hatt alle landets feminister på nakken for lenge siden, pluss en del menneskerettighetsforkjempere, forhåpentlig. Men kulturrelativismen lever vel i beste velgående, og Shah Mohammad framstilles allerede som et offer for Åsnes "svik". Sannheten er at ved siden av sitt relativt sympatiske vesen, representerer han - og reaksjonene han sier han er redd for - nettopp de mest inhumane og usiviliserte sidene ved afghansk og islamsk kultur.


Om den afghanske, reviderte utgaven av Bokhandleren i Kabul kommer, bør oversettes til engelsk eller norsk. Den kan virkelig bli interessant å lese.

Dagens sitat:


Industrien er flyttet til de fattige landene. Vi ser derfor ikke fattigdommen lenger. Bare de billige produktene.Omtrentlig gjengivelse av Kjartan Fløgstad under presentasjonen av maktutredningen til Øyvind Østerud tidligere i uken.

Noen tanker: Det er vel lenge siden vi så fattigdommen i Vest-Europa. Men med fabrikkene forsvinner også arbeiderne, som Fløgstad er så opptatt av. Og noe er det i det. Det blir bare servicearbeidere, funksjonærer, byråkrater, teknokrater og akademikere tilbake. Ingen blir skitne under fingrene, ingen befinner seg "på gølvet". Poenget med de billige varene er om mulig enda viktigere: Ingenting har undergravet vår solidaritet med de fattige mer enn de billige varene. Den som husker hva klær kostet for en 15-20 år siden? Eller prisen for en fotball idag, godt under 100 kroner nå. Det er håndarbeid. Pakistanske gutter som får ødelagt fingrene. Det glemmer vi fort. (Vi burde kanskje slutte å si de fattige landene. De fleste av dem er vanstyrte, som Pakistan, med rike som absolutt ikke vil dele. Riktig betegnelse er land hvor de fleste er fattige, og noen få rike. Det er ingen naturlov.)

Dobbeltmoral: Den rike verden sørger for produksjon, men baksiden er at det skjer ved stadig å presse prisene ned. Utad setter brand names-selskapene internasjonale standarder for arbeidsmiljø, men på bakrommet presses prisene. Denne dobbeltmoralen er neppe god reklame for vestlige verdier. Jeg vil tro folk med en annen kultur kjenner igjen noe av den samme kynismen i reklamen for vestlige produkter. Og i verdiene som kommuniseres i klesdrakt, filmer og bøker: Vesten har en tradisjon for å bryte tabuer som vekker blandede følelser. Denne kulturelle faktoren utgjør en vesentlig årsak til en antivestlig reaksjon.

Maktutredningen sier norge er i ferd med å få en ny underklasse av innvandrere. det stemmer nok, men ligger likevel langt fra den rene fattigdom. Men innslaget av flere millioner innvandrere i europa som helhet, hvorav mange muslimer, kompliserer bildet i høy grad. Vesten har fått en ny verdikamp, men vil ikke se det.

Vil feire 11/9

"The Magnificent 19" står det på en plakat med bilder av kaprerne fra 11. september 2001, som er sett i London denne uken. I bakgrunnen ses de brennende tvillingtårnene fra World Trade Center. -De ofret det kjæreste de hadde, livet, og de gjorde det for en god grunn, en hellig grunn, sier lederen for islamistgruppen Al-Muhajiroun, Sheik Omar Bakri. Han vil arrangere en konferanse i London i anledning toårsdagen for terrorangrepet, der mange muslimer "vil feire at USA fikk sin rettferdige straff." En av Bakris elever gjennomførte nylig et selvmordsangrep i Israel, med Bakris velsignelse.
Fra NBC News.

Hvorfor stater vender seg mot terrorister i egeninteresse

Jeg har en sterk fornemmelse av at regjringer i både Midtøsten og Asia bekjemper terroristene, ikke av hensyn til Vesten, men fordi de selv føler seg truet. Det går i første rekke på økonomiske skadevirkninger.

Jonathan Schanzer, en stipendiat fra Washington Institute for Near East Policy, har et godt eksempel fra Jemen i siste New Republic: Jemen så med stigende misnøye på terroranslagene som hadde utspring i deres territorium, som angrepet på USS Cole i oktober 2000 som kostet 17 kadetter livet.

But it wasn't until the October 2002 attack on the French oil tanker Limburg that Yemen's gloves came off. That attack cost this poverty-stricken country dearly in environmental cleanup, tourist cancellations, and port usage, which dropped sharply after insurance rates shot up 300 percent for vessels wanting to dock here. According to a government report, "Investment projects which have been already implemented at the cost of several millions of dollars were suspended. Thousands of job opportunities were lost. The total loss could be estimated at 1.8 billion U.S. dollar [sic]." Such losses are disastrous in a country where the average yearly income is an estimated $840. The realization that it couldn't afford any more attacks--combined, perhaps, with some unease at Washington's ability to forcibly oust the Taliban and Saddam Hussein and push aside Yasir Arafat--drove Yemen to dramatically expand its anti-terror cooperation with the United States.

Det er nå en følelse i Washington av at Sanaa virkelig samarbeider, selv om president Salih snakker med Hamas-ledere og Irans president. Beviset på det er at FBI har fått åpne kontor i ambassaden:

The CIA and Yemen's interior ministry have been working together, and FBI Director Robert Mueller and Yemen's President Ali Abdullah Saleh shook hands in June over the establishment of a "Legal Office" in the U.S. Embassy in Sanaa, formalizing an FBI presence that began in 2000. Yemen now ranks among other valued allies with FBI offices, including Jordan and Egypt.

SANAA DISPATCH
Basket Catch

Russland: ny oppgangsperiode for middelklassen i storbyene

Det står langt bedre til med statsfinansene i Russland enn man skulle tro, og middelklassen i storbyer som Moskva nærmer seg europeisk lønnsnivå.

Det er fem år siden Den svarte mandagen, 17. august 1998, da Russland måtte melde ensidig gjeldsmoratorium og rubelen raste. I dag har sentralbanken valutareserver på 64 milliarder dollar, og nylig vedtok regjeringen opprettelsen av et nytt bufferfond.

Nesten hver tredje moskovitt tjener nå tilsvarende en europeisk gjennomsnittsinntekt, skriver lederne av Moskva-kontoret til Washington Post, Susan B. Glasser og Peter Baker i siste New Republic.

Økonomien har vokst med 7 prosent de siste årene. Men veksten kommer ikke distriktene til gode.

De to korrespondentene feiler etter min mening grovt når de mener at aksjonen mot Khodorkovskij og Yokos er velgerfriere fra Putins side, for å vise at han bryr seg om den skjeve fordelingen. Aksjonen mot oligarkene har langt dystrere motiver, etter min mening. I rasjonell økonomisk forstand er det galskap å utfordre et av Russlands få vellykkede selskaper i internasjonal klasse. Angrepet på Yukos minner mer om likvideringen av guvernører i Sibir. Det er hittil forsvunnet fire. Det er en kamp om rikdommer og makt bak kulissene som er like brutal som krigen i Tsjetsjenia.

Talibans bastion på grensen

På www.pakistan-facts.com kan en finne stoff en sjelden eller aldri treffer på i vestlige medier. Faktum er at bloggere i land som pakistan og iran blir livsviktige for å skaffe detaljert kunnskap om disse nøkkellandene. Les f.eks. denne artikkelen om et område som heter Chaman, på grensen til Afghanistan, der det foruten byen av samme navn, ligger hundrevis av landsbyer som går på kryss og tvers av grensen. Det er her Taliban har sitt sterkeste fotfeste. De bygget opp maddrassaene, som det er over 200 av, bare i dette området. Etter nederlaget har de søkt tilbake hit, hvor miljøet ikke er forurenset, sett med deres øyne. How the Taliban builds its army

PS: det er også i dette området at Osama berfinner seg.

Rory McCarthy har en velskrevet sak i Guardian: Even the optimists are losing heart as Iraq goes from bad to worse. Han var i Irak i juni, og traff da noen idealistiske ungdommer i Hilla som drev nitid etterforskning for å stille saddams bødler for retten. Nå to måneder senere, må han sjokkert/frustrert erkjenne at ingen av hans irakiske venner er optimister lenger. Det går særlig på strøm og vannforsyningen. Irakerne forstår ikke at en regjering som kunne bruke 9 milliarder dollar i måneden på å erobre landet, ikke greier å få istand strømforsyningen på fire måneder.

Han gir konkrete eksempler på hvordan amerikanerne nå isolerer seg for å redusere risikoen. Hunker down.

Now US patrols in many of the most troubled areas of Baghdad appear to have been markedly reduced. Once, convoys of Humvees would roll down the high street in Karrada, past dozens of shops burgeoning with cheap fridges, air conditioners and televisions. Soldiers would stop to eat in some of the more crowded restaurants, but no longer. Better to cut patrols than to lose men, the commanders decided. Security outside US military bases is tighter and more paranoid than ever. A sign outside a recruiting station for the new Iraqi army warns people not to stop, stand or park near the entrance. The advice is given bluntly: "Violators are subject to deadly force."

Også de sivile administratorene har mindre kontakt med irakere:

Officials working at the coalition provisional authority, the civilian administration ensconced in Saddam's palace, used to slip away to meet Iraqis across town or to chat to journalists by a hotel pool. Now officials have been told they should not leave their "secure zone" without several close-protection bodyguards and at least two armoured four-wheel drives. Few bother chancing it at all.

I rettferdighetens navn: McCarthy finner også forbedringer: internettcafeer overalt, og mer handel.

Belgia arresterte og avhørte onsdag en iransk diplomat, ettersøkt av Argentina i forbindelse med bilbomben utenfor det jødiske samfunnssenteret i Buenos Aires som drepte 85 mennesker i 1994.

Saied Baghban, a secretary at the Iranian Embassy in Brussels since 2001, was among eight Iranian officials ordered arrested by Argentine Judge Juan Jose Galeano on Aug. 13.

Hadi Soleimanpour ble som kjent arrestert i Storbritannia sist torsdag. Han var iransk ambassadør i Argentina da bomben smalt.

Iranerne har hisset seg opp over at Argentina vil ha iranerne stilt for retten.

Iranian President Mohammad Khatami vowed on Sunday that Iran would take ``strong action'' on the matter.

Argentina er som kjent helt på felgen. Desto mer beundringsverdig er det at landet våger å ta skritt som kan koste det dyrt:

Iran cut economic and cultural ties with Argentina following Soleimanpour's arrest, a move that could cost Argentina hundreds of millions of dollars in farm exports like corn and soy meal.

kilde: Reuters

Tragedie på gateplan i Bagdad

En amerikansk patrulje blir angrepet med granater når de kjører gjennom en undergang i Bagdad. De ser to gutter løpe fra stedet og opptar jakten. En av dem blir skutt. Offiseren er sikker på at det er en av de skyldige. Familien er sikre på at han var på jobb 100 meter unna, og at han aldri har hatt noe med politikk å gjøre. Ali på 17 underholder sine fem søsken og moren. Faren døde tidligere i år. Det uspiller seg en dramatisk scene i bakgaten, der Ali ligger blødende foran inngangsdøren. De amerikanske soldatene var hypertense. De forbandt ham og lovet å ta ham til sykehuset. Men på vei til plassen hvor de har tilkalt en ambulanse dør Ali. Han blir i stedet overlatt irakisk politi, men moren får ikke beskjed. Hun leter febrilsk på Al Kindi-sykehuset og alle andre sykehus, til hun til slutt finner ham på den åpne plassen. I hennes øyne er det det endelige beviset på at amerikanerne ville at han skulle dø.

John Tierney har intervjuet hovedpersonene på begge sider. De har to helt forskjellige versjoner. Amerikanerne er sikre på at de skjøt riktig person. Familien på at han var uskyldig. Det er en sterkt urovekkende beretning om hvordan en kløft oppstår. Uansett hvem som har rett, så lover den ikke godt for forholdet mellom irakere og amerikanere. How and Why Did Iraqi Die? 2 Tales of Anger and Denial

Irak-omkostninger sprenger alle rammer

Regningen for å stable Irak på beina blir astronomisk. Det har begynt å gå opp for policymakers i Washington. Kongressen forlanger tallene på bordet. Paul Bremer III har i et intervju med Washington Post bekreftet de verste prognosene.

Det er kjent at det koster amerikanske skattebetalere 1 milliard dollar i uka å ha ansvaret i Irak. I tillegg kommer kostnadene ved å bygge opp infrastrukturen. Det er her Bremer kommer med svært ubeleilige tall for Bush-administrasjonen. Bremer sier det vil koste titalls milliarder dollar å bygge Irak. Bare det å skaffe rent vann vil koste 16 milliarder dollar over en fireårsperiode! Et fungerende strømnett vil koste 2 milliarder dollar. Mangelen på grunnleggende tjenester som vann og strøm har som kjent bidratt til irakernes frustrasjon med amerikanerne.

Nyheten om kostnadene blir langt høyere enn antatt, kommer dagen etter at budsjettunderskuddet for neste år ble oppjustert til 480 milliarder dollar, og det før Irak-utgiftene er bokført.

Det snakkes om at USAs engasjement i Irak kan komme til å vare en generasjon. Det vil si hundrevis av milliarder dollar. Og det gjelder bare ett land. Administrasjonen har snakket om å demokratisere hele Midtøsten, sa en forsker fra the Cato Institute i Washington til CNN ikveld.

Det er ikke misvisende informasjon om Saddams masseødeleggelsesvåpen før krigen som tærer på amerikanernes tillit til president Bush. Det er at det nå er drept flere soldater etter krigen, enn under. Og at skattebetalerne ikke har ant hvilke astronomiske beløp Irak ville koste. Hvis aksjeboblen sprekker og arbeidsledigheten øker, kan det sette punktum for en ny periode for Bush junior.

Amnesti

En vesentlig grunn til at Bagdad (og Irak forøvrig) er et utrygt sted med daglige drap og bortføringer, er at Saddam like før krigen ga ordre om å løslate alle fanger fra fengslene. Dette blir vi minnet om i en god reportasje på svensk TVs nyhetssending Aktuellt (ikke på NRK).

Irak: Ingen vei tilbake for USA

Da en selvmordsbomber sprengte det amerikanske marinehovedkvarteret utenfor Beirut i lufta i oktober 1983 og tok 243 soldater med seg i døden, stakk USA halen mellom beina og forlot Libanon. Også den gang kostet det USA prestisje og innflytelse i regionen. I Irak er innsatsen så høy at et tilbaketog rett og slett er utenkelig.

911 forandret spillets regler. Bush har svart på krigserklæringen fra terror-islam og gått på offensiven. Man har ikke bare befridd Irak for Saddam, men lovet irakerne et nytt samfunn. Konsekvensene av å trekke seg er så enorme at de ikke går an å forestille seg.

Bush trår vannet
Det vekker derfor uro på flere hold at Bush-administrasjonen nekter å øke troppeantallet. Mange mener at det ikke er nok "boots on the ground". En av dem er James Dobbins som både var med å planlegge USAs deltakelse i Bosnia og Kosovo, og var spesialutsending for Bush i Afghanistan, skriver Brian Whitaker i Guardian.

Dobbins looked at the size of the stabilisation forces previously sent to Bosnia and Kosovo - both considered successful operations - and adjusted the figures to take account of Iraq's larger population.

Using the Bosnian model, he concluded that to be effective in Iraq the US would need 258,000 troops on the ground. Using the Kosovo model, that figure rose to 526,000. The current deployment in Iraq of some 170,000 troops, of which 148,000 are US forces, suggests a serious shortfall.


Råd fra sine egne
Den konservative Weekly Standard ber Bush ta seg sammen og gjøre det som trengs for å få Irak på fote: Massive nye bevilgninger og flere folk.

The neo-conservative solution is to devote to Iraq whatever it takes and for as long as it takes, for a whole generation if necessary. The Weekly Standard wants an immediate allocation of $60bn (£38.4bn) for reconstruction. If the Bush administration is serious, "then this is the necessary down payment," it said, while the official Washington line has been that reconstruction will be funded by Iraq's (still largely non-existent) oil revenue.

USA har tre muligheter: Enten sende egne folk, mobilisere irakere eller overlate jobben til FN. Det siste har USA sagt nei til, og er neppe et alternativ hvis man tenker på den sikkerhetsmessige siden. FN vil ikke være i nærheten av å mobilisere nok soldater. Thomas L. Friedman skriver i dag at det var en STOR tabbe av USA å oppløse den irakiske hæren. Man sendte 400.000 mann hjem til lediggang, med en mager pensjon. Nå trengs de sårt. Alle som ikke er direkte kompromittert bør snarest innrulleres på nytt, sier Friedman.

Oppgaven såvidt begynt
Friedman har hele tiden kritisert Bush for ikke å gjøre det klart for amerikanerne hva Irak-prosjektet går ut på, hvor stort det er, og hva det vil koste. Økonomien kan bli hans akilleshæl nå som underskuddet øker. Det samme gjør behovet i Irak. USA har allerede brukt 100 milliarder dollar på selve krigen. Det ble skapt en forestilling om at det var om ikke finalen, så ihvertfall at det verste var over. Nå viser det seg at krigen bare var begynnelsen.

Det trengs ikke bare soldater. Irak dreier seg ikke om gjenreisning, sier Friedman. Det dreier seg om å bygge et helt nytt samfunn. Det som eksisterte er ødelagt av Saddams gangstere. Til det trengs ikke bare soldater, men alle typer profesjoner. Det må snarest opprettes et arbeidsprogram som kan sysselsette arbeidsledige irakere.

Sårbar
Det mangler ikke på velmente råd fra kritikere og tilhengere. Kritikken har økt i styrke den senere tid, og det er merkelig at administrasjonen virker uaffisert. Rumsfeld avviser at det er behov for flere soldater. Bush virker noe usikker. På talen i Missouri i natt forsikret han at USA står fast i krigen mot terror, men det er lite dynamikk. Han tatt kritikken til seg og vist handlekraft. Nå kan et selvmordsangrep av Beirut-typen få ødeleggende konsekvenser for moralen.

Weekly Standard er nådeløs på lederplass:

"Make no mistake," the magazine said. "The president's vision will, in the coming months, either be launched successfully in Iraq, or it will die in Iraq ... the future course of American foreign policy, American world leadership, and American security is at stake. Failure in Iraq would be a devastating blow to everything the United States hopes to accomplish."

Irak et sidespor

Den franske anti-anti-amerikanisten Bernard-Henri Levy mener Irak-krigen var et feilgrep fordi Saddam ikke var den relle trusselen.

“I am strongly anti-anti-American, but I opposed the war in Iraq, because of what I’d seen in Pakistan,” Lévy said. “Iraq was a false target, a mistaken target. Saddam, yes, is a terrible butcher, and we can only be glad that he is gone. But he is a twentieth-century butcher—an old-fashioned secular tyrant, who made an easy but irrelevant target. His boasting about having weapons of mass destruction and then being unable to really build them or keep them is typical—he’s just a gangster, who lived by fear and for money. Saddam has almost nothing to do with the real threat. We were attacking an Iraq that was already largely disarmed. Meanwhile, in some Pakistani bazaar someone, as we speak, is trading a Russian miniaturized nuclear weapon.”

Den amerikanske journalisten Daniel Pearl, som BHL har skrevet bok om, ble ifølge BHL bortført og drept med stilltiende samtykke fra den pakistanske secret service. Pearl ble drept fordi han etter hvert visste for mye om samarbeidet mellom al-Qaida og Pakistans sikkerhettjeneste. Og om det store tabuet:

"... that the Pakistani atomic bomb was built and is controlled by radical Islamists who intend to use it someday."

BHL skiller mellom arabiske islamister og asiatiske islamister. Det er de sistnevnte som er de farligste.

"The Asian Islamist threat, though, is of an entirely different dimension. There are far more people, they are far more desperate, and they have a tradition of national action. And they have a bomb."

BHL har også sitt å si om Frankrikes stilling:

“The French opposition to the war was opportunist in part, rational in part, but mostly rooted in a desire not to know. What dominates France is not the presence of some anti-Americanism but an enormous absence—the absence of any belief aside from a handful of corporatist reflexes. (...) All that we have to replace it with is the idea of Europe; so far, we have overcome romantic nationalism, but we have nothing left to replace it with.”

BHLs våpenbror Andre Glucksmann mener det var en stor feil å begrunne Irak-krigen med masseødeleggelsesvåpen. I stedet burde det humanitære aspektet vært kjørt fram kompromissløst.

"Had the appeal for war been made on straightforward humanitarian grounds—the case against Saddam, this guy is a killer, we can do something about him and we must—I know it would have worked in France. (...) But people really did learn something from Bosnia, and had the case been made resolutely that we had another Milosevic it would have worked.”

Glucksmann har følgende dystre diagnose på vår tid:

“There are no longer battles, or Auschwitzes. But anyplace can become an Auschwitz. ‘I kill, therefore I am’ is the motto of the new generation of murderers."

“It began against us (the French). Nine years ago, the G.I.A.”—the Algerian Islamists—“who are a group of the same kind, hijacked a plane and were going to fly it into the Eiffel Tower! The only difference? They didn’t know how to fly a plane!"

Fra The New Yorker.

Mark Feldstein holder foredrag i regi av Fritt Ord i dag tirsdag kl. 17. Vinklingen er tydeligvis at mediene sviktet i Afghanistan og Irak.

Iran får Argentina-bombe midt i fleisen

Verdt å følge closely: Arrestasjonen av den iranske eks-diplomaten Hade Soleimanpour i Storbritannia torsdag. Soleimanpour er anklaget for delaktighet i terrorbomben mot det jødiske samfunnshuset i Buenos Aires i 1994, der 85 ble drept og 200 skadd. Argentina har krevd ham utlevert. Den juridiske prosessen kan ta måneder i Storbritannia. Dommeren våget ikke la ham være på frifot.

Iranske myndigheter er sterkt provosert over arrestasjonen og truer med gjengjeldelse. De har svaret klart: sionistiske krefter ligger bak.

Etterforskningen av ett av de blodigste anslagene mot jøder utenfor Israel gikk ulidelig langsomt, og argentinske myndigheter ble beskyldt for ikke å ville finne de skyldige. Ifjor skrev NYTimes at Carlos Menem tok imot bestikkelser fra Iran for å skrinlegge etterforskningen.

Da Nestor Kirchener ble valgt til president i juni, friga han etterretningsmateriale som viser Irans innblanding.

Document.no skrev for øvrig om the Iranian connection i våres, da det kom en svær rapport som detaljert pekte på den iranske konspirasjonen.

Det er ikke første gang Iran blir anklaget for terrorisme i utlandet. Tyske myndigheter gjorde det samme med drapet på kurdiske dissidenter i Berlin.

Iran liker å benekte delaktighet, og har lykkes langt på vei. Av en eller annen grunn får ikke avsløringene særlig stort oppslag i mediene. Men alle som følger med vet at prestestyret ikke har oppgitt sin terrorvirksomhet. Det burde Stortingets president Jørgen Kosmo huske på når han besøker Teheran snart. Men det virker ikke sånn. Kosmo er mer opptatt av å sikre norske forrretningskontakter. Det er det som kalles moderasjon.

Oriana gir cuet

Jeg satt og leste Raseriet og Vreden inatt, og i forordet minner Oriana om at Osama like etter 911 sendte ut en video der han stempler FN som et redskap for USA og kaller Kofi for en kriminell. Det er merkelig så dårlig hukommelse folk har. Nå er de sjokkert over angrepet og finner ingen begrunnelse. Men kan det skyldes at de ikke har forstått hva Al-Qaida står for, og derfor ikke husker? Jeg tror Oriana har rett. De vil ikke forstå. Men det er eliten det handler om. Den er den som er feigest. Selvfølgelig fordi den har mest å miste.

Shiaene splittet, kan avgjøre Iraks fremtid

Neil MacFarquhar er i Najaf, og beskriver splittelsen mellom de eldre, konservative skriftlærde, og de yngre, radikale med Moqtadah al-Sadr i spissen. (se for øvrig lang sak om ham i går). MacFarquhar beskriver akkurat den samme frykt som Sadrs gruppe sprer. Alle alkoholutsalg er nå bombet i Najaf, hvor Sadr er både boligminister, sjef for renovasjonsvesenet og kasserer/finansminister. Gamlekara vet ikke helt hvordan de skal takle mannen, som intimiderer sine motstandere. Det er typisk at gruppen hans har hengt ut plakater hvor amerikanerne får skylda for attentatforsøket på storayatollah Mohammad Said al-Hakim fra the Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq, SCIRI søndag. Tre av livvaktene ble drept.

Hakim og de andre mer moderate forsøker å tie ihjel Sadr. De ser han har stor oppslutning blant de fattige og miserable, men tror bevegelsen vil miste momentum. Lederne er for unge og uerfarne.

Irakere flest frykter kaos mer enn noe annet. Det gjør at de kvier de seg for å ta en konfrontasjon med de ekstreme. De frykter hva det vil føre til.

Politi og påtalemyndighet har for første gang avslørt at de driver etterforskning av drapet på ayatollah Abdel Majid al-Khoei, som ble stukket ned 9. april. De avslørte idag at de har arrestert 12 mistenkte. Shiite Clerics Clashing Over How to Reshape Iraq.

Den første tiden etter drapet var folk livredde. Nå tør de vise hvem de mener sto bak drapet. De sniker seg opp til Sadrs kontor og henger opp bilder av Khoei på døra hans. I gatene henger plakater hvor det står: Disgrace and humiliation to the heretics, the murderers.

Et annet moment er hvordan skismaet og maktkampen kan påvirke forholdet USA-Iran. Hvis fraksjoner i Iran har sponset folk som Sadr og Ansar al-Islam for å holde USA opptatt, vil neppe Washington finne seg i det.

But some Iraqis harbor suspicions that Iran wants the United States kept preoccupied by an unstable Iraq, rather than turning its attention next door to the Islamic Republic, and so is supporting Mr. Sadr or worse, the scattered remnants of Ansar al-Islam, a militant Islamic group that American officials believe has been plotting attacks against Western targets in Baghdad.

Krohn Devold charmerer alle nær som nordmenn

Det er uforståelig hvorfor norske medier har sånn mot forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Hun ligger an til å bli generalsekretær i NATO, og likevel rakkes hun ned på. I NYTimes Magazine presenteres hun over fem sider!

Det er en litt kjedelig artikkel, altfor lang. Men hvilken norsk forsvarsminister har fått sånn oppmerksomhet. Krohn Devold er ikke bare likandes. (dyktigheten aner jeg ikke noe om) Hun passer også til alle de forskjellige kriteriene som en ny generalsekretær må fylle:

Word inside the Beltway is that she is Rumsfeld's choice to succeed Lord Robertson of Britain as NATO's secretary general when he steps down in December.

Dette er ikke nytt. Men så kommer en morsom vri:

''The Bergmanesque Kristin Krohn Devold is high in the stakes to take over NATO,'' according to The Guardian. ''The problem,'' notes the London paper, ''is to find a non-American (they run it anyway), a non-Brit (we've just had Lord R.), a non-Frenchman (prickly and not in the military command) and someone whose country was neither too enthusiastically for or against the recent war.''

Man skjønner at det ikke er lett å finne noen som oppfyller alle disse kravene. Det blir rett og slett ikke så mange igjen når så mange land er utelukket på forhånd.

I NRK Dagsnytt ble dette til at "Krohn Devold blir foretrukket fordi hun er kvinne". Det er lenge siden vi har hørt noe så nedlatende. Vi får håpe Krohn Devold blir valgt.

Forstår vi?

Forstår vi terroristene? Og forstår vi oss selv? Her er et lesverdig bidrag i den retning.

"Islamic terrorism is militarily weak but ideologically confident. The West is militarily strong but ideologically insecure. We don't really believe we can win, not in the long run. The suicide bomber is a symbol of weakness, of a culture so comprehensively failed that what ought to be its greatest resource--its people--is instead as disposable as a firecracker. But in our self-doubt the enemy's weakness becomes his strength. We simply can't comprehend a man like Raed Abdel Mask, pictured in the press last week with a big smile, a check shirt and two cute little moppets, a boy and a girl, in his arms. His wife is five months pregnant with their third child. On Tuesday night, big smiling Raed strapped an 11-pound bomb packed with nails and shrapnel to his chest and boarded the No. 2 bus in Jerusalem."

Les for all del hele artikkelen. Takk for tipset, Norm.

Urealistisk

Det er urealistisk å tro at det vil la seg gjøre å innføre demokrati i Midtøsten utenfra, mener mange i Vest-Europa. Østeuropeerne har et litt annet syn på saken, et annet perspektiv. De husker ennå hvordan folk i Vest-Europa mente østeuropeerne ikke var modne for demokrati. Når østeuropeerne har en mer positiv holdning til USA, har det lange historiske røtter.

"When West Europeans ridiculed former President Ronald Reagan’s description of the Soviet Union as the evil empire, East Europeans understood exactly what he was talking about. And today, even as West Europeans reject Bush’s remarks about the “axis of evil,” many East Europeans listen sympathetically."

Det er tidligere rådgiver for Tsjekkias eks-president Vaclav Havel, Jiri Pehe, som skriver dette i Foreign Policy.

Islam må få rom

Islam må få mer rom, hvis ikke vil risikerer USA å bli angrepet på nytt, sier mulla Krekar. USA må vike plassen for islam. Ikke bare i Irak, men også i sin egen bakgård. Hva sikter Krekar til? Det går ikke fram av Reuters gjengivelse av hans uttalelser til La Repubblica hva Krekar mener med "sin egen bakgård". Men det er verdt å merke seg: Islam krever territorium, hvis vi har forstått Krekar rett. Hørte vi ordet imperium?

"America runs the risk of new attacks if it doesn't concede space to Islam. Not only in Iraq, but in its own back yard," he said, noting how much a recent power blackout which hit seven U.S. states had cost the American economy."

Krekar antyder at islamister sto bak det meget omfattende strømbruddet, eller at det er en type aksjoner jihadister som ham selv kan tenkes å ville iverksette. Det er dårlig skjulte trusler Krekar framsetter. Han er ikke en som observerer al-Qaida med kjølig distanse.

"When asked if any other country should fear an attack, Krekar fired a warning shot at British Prime Minister Tony Blair, who stood shoulder-to-shoulder with the United States throughout the Iraq war. "In Europe no-one apart from Britain... In Europe the true spokesman of Bush, in fact probably harsher than him, is Blair."

Se Reuters' referat.

En ny Saddam i presteklær

Det mest alvorlige som har skjedd i Irak den senere tid, kanskje like alvorlig som FN-bomben, er attentatforsøket på Storyatollah Mohammed Said al-Hakim søndag. Tre av livvaktene hans ofret livet. En gassbeholder ble detonert utenfor husveggen.

Det er grunn til å mistenke Moqtadah al-Sadr, sønn av Storayatollah Muhammad al-Sadr, som ble drept i en skur av kuler I 1999. Faren ble Storayatollah i 1992, og markerte seg litt for tydelig overfor regimet. Det kostet ham livet. Også to sønner som ble oppdratt til å overta, ble drept.

Det er 120 millioner shiamuslimer i verden. Det åndelige senteret er i Irak, i byene Najaf og Karbala. Revolusjonen i Iran skremte Saddam i en slik grad, at han økte forfølgelsen av shiaene. Lederne ble enten drept, gikk i eksil, eller måtte ligge svært lavt. Qum i Iran overtok som religiøst senter. Men nå er tyngdepunktet i ferd med å forflyttes tilbake til Irak. Det er kanskje like mye for å beholde lederposisjonen og innflytelsen at mullahene i Iran forsøker å blande seg i maktkampen blant shiaene i Irak.

Maktkamp som koster blod
At det foregår en maktkamp er uomtvistelig, og den har allerede kostet liv. 9. april ble
sheik Abdel Majid al-Khoei stukket ned og drept under et besøk i helligdommen som er reist over imam Ali. Drapet gjorde inntrykk verden over. Al-Khoei var ingen hvem som helst. Han var sønn av en storayatollah og hadde bodd i flere år i London. Han ble omtalt i positive ordelag av britiske og amerikanske ledere, som en forsoningens mann. Amerikanerne ville derfor gjerne at han skulle komme tilbake til Najaf.

Da Al-Khoei gikk inn i helligdommen møtte han Haider al-Rafaei, mannen som hadde ivaretatt stedet og derfor i noens øyne var en kollaboratør med Saddam-regimet. Det samlet seg raskt en folkemengde på flere hundre rundt de to, som ropte navnet til Moqtadah al-Sadr. Det brøt ut uroligheter og både Al-Khoei og al-Rafaei ble stukket ned og drept.

Dette var symbolsk nok på samme dag som Bagdad falt.

Det offisielle overhodet for Iraks shiaer er storayatollah Ali al-Sistani. Noen få dager etter Saddams fall samlet Moqtadah-tilhengere utenfor Sistans hus og krevde at han gikk i eksil. De anklaget ham for ikke å ha vært aktiv nok mot Saddam. Sistani og Moqtadah har siden ikke snakket sammen.

Attenatforsøket søndag føyer seg inn i et mønster. Det er de moderate, som enten nekter å gå mot amerikanerne, eller samarbeider, som rammes. Storayatollah Hakim er med i SCIRI, den eneste shia-muslime grupperingen som sitter i the Governing Council, rådgivningsgruppa som skal utarbeide ny grunnlov.

Sistani holder avstand til politikk, men har fordømt angrep på amerikanerne. Offisielt gjør Moqtadah det også. Men hans tilknytning og retorikk sier noe annet.


Fundamentalistisk linje
En irakisk ayatollah som lever i eksil i Qum, Kadhem al-Husseini al-Haeri, utstedte allerede 8. april en fatwa som påla shiaene i Irak å overta styringen i byene og sørge for at folk ikke kom under amerikansk innflytelse. Al-Haeri advarte mot moralsk forfall hvis amerikanerne fikk lov å bestemme slik at satellittkanaler og annen styggedom fikk spre seg. Det ville kunne svekke troen.

NYTimes-journalisten Peter Maas spurte Moqtadah hva han mente om Al-Haeri under et besøk i Najaf i midten av mai.

-My father said that the most respected man after himself is Kadhem al-Haeri, and so we follow him, for he touches reality, Sadr replied

Oppslutningen om Moqtadah har den kultkarakter som lett lar seg misbruke, og som hovedpersonen selv tydeligvis benytter seg av. Han ba om at det ble dannet en islamsk hær, og fikk 5.000 frivillige. De står foreløpig i beredskap. Tiden er ikke inne til åpent å gå mot amerikanerne, men irakere får unngjelde. Butikkeiere som selger alkoholholdige varer er blitt drept, det samme er religiøse ledere som går inn for samarbeid. Under en TV-reportasje fra Najaf turde ikke folk uttale seg på kamera.

Saddam-hat blir USA-hat

Det er liten tvil om at Moqtadah dyrker fram et USA-hat. Han bruker hatet mot Saddam og snur det rundt til hat mot USA. Under Maas’ besøk dukker det opp en mann med et dikt som sier mye om stemningen:
''Saddam forced us to eat cattle feed,'' Husseini began. ''But today is the day to shout. The dollar is seducing us, but it is better to be a martyr than to take the dollar. Coalition treads have trampled the people. We don't want a ruler from them; we want our own ruler. We don't want to be cheated again.''
Husseini spoke loudly and emotionally; the hand with which he held the poem shook, and his other hand, wrapped in a fist, punched the warm air. An elderly man sitting next to him began to weep; so did others.
''We don't want to be cheated again,'' Husseini continued. ''Brother Iraqis, give us your hand, and our quarrels will be removed. You people who looted, how can you feed your children with haram money? Everything that has been looted must be returned to Islamic houses. Say no to bullets that cause death. All Iraqis are wounded, and their wounds need to be healed.''

Islamsk stat
Moqtadah al-Sadr legger ikke skjul på at målet er en islamsk stat. Ikke på kort sikt, men på litt lengre sikt.

-Our government should be led by religious men, but they should be very good in science too. Religion is with politics and politics is with religion. They are as one.

Amerikanerne patruljerer ikke Najaf. De holder seg også unna Sadr by, tidligere Saddam by i Bagdad, hvor det bor et par millioner fattige shiaer. Nylig forsøkte noen amerikanske soldater å ta ned et islamsk flagg. Ved inngangen til byen står det skrevet med store bokstaver: Amerikanske soldater uønsket. Det var en lignende episode som utløste shiaenes krig mot israelerne i Libanon.

Moqtadah al-Sadr etterlater ingen tvil om hvor han står i forhold til amerikanerne:

-They will be an enemy to us, or shall we say they will not be a friend to us. We are looking for a unified Islamic nation, so we think our aim is different than their aim.

Saddam - al-Qaida

Bush er blitt anklaget for å ha oversolgt forbindelsen mellom Saddam og al-Qaida. Men saken står sterkere i dag enn før krigen. Stephen F. Hayes i The Weekly Standard har snakket med en rekke kilder både i Irak og USA. Stikk i strid med hva mange tror har Bush-administrasjonen tonet ned forbindelsene mellom Saddam og Osama. Bush & Co brukte bare en liten del av etterretningsmaterialet om dette i sin begrunnelse for krigen. Etterpå er bevisene blitt styrket gjennom avhør av irakiske nøkkelpersoner, dokumenter fra Saddam-regimet og nye avhør av al-Qaida-fanger.

Fanger har fortalt om en serie møter mellom Saddam-medarbeidere og al-Qaida i Sudan midt på 1990-tallet. Blant annet ble en al-Qaida-WMD-spesialist sendt av bin Laden til Irak for å få opplæring og muligens våpen. Det er kommet fram detaljerte opplysninger om møter mellom Al-Qaida-ledere og Uday Hussein under Saddams fødselsdagsfeiring i Bagdad i 1998.

Det mye omtalte møtet mellom kapreren Mohammed Atta og den irakiske etterretningsoffiseren Ahmed Khalil Ibrahim i Praha fem måneder før 11/9 er blitt bekreftet av fem høyt plasserte tsjekkiske tjenestemenn. Det er også den offisielle posisjonen til den tsjekkiske regjeringen.

Det er også rapporter om mer direkte kontakt mellom det irakiske regimet og bin Laden. Farouk Hijazi, tidligere irakisk ambassadør til Tyrkia og Saddams kontakt til islamske fundamentalister, er tatt til fange. Han har innrømmet å ha møtt al-Qaida-ledere på Saddams ordre i 1994 og et møte i 1997. Han benekter at han møtte bin Laden i desember 1998 for å tilby al-Qaida et trygt tilfluktssted i Irak, men dette møtet ble rapportert i mediene.

Dokumenter fra februar 1998 som er funnet i Bagdad inneholder blant annet en liste over planlagte møter mellom Saddams etterretningstjeneste og en bin Laden-representant. Bin Ladens navn er forsøkt slettet med korrekturlakk. Fanger og informanter har i tillegg fortalt at al-Qaidas nummer to, Ayman al-Zawahiri, hadde møter med irakisk etterretning i 1992 og 1998. Irak skal også ha støttet al-Zawahiri med to millioner kroner i 1998.

Bush-administrasjonen har hittil ikke offentliggjort de nye funnene. De vil gjøre alt for å være på den sikre siden, og unngå nye kontroverser som den om uran fra Niger.

"This impulse is understandable. It is also dangerous. Some administration officials argue privately that the case for linkage is so devastating that when they eventually unveil it, the critics will be embarrassed and their arguments will collapse. But to rely on this assumption is to run a terrible risk. Already, the absence of linkage is the conventional wisdom in many quarters. Once "everybody knows" that Saddam and bin Laden had nothing to do with each other, it becomes extremely difficult for any release of information by the U.S. government to change people's minds."

Les hele artikkelen.

To verdener i Irak

De forenklende, tabloide mediene og/eller de med en antiamerikansk agenda, har lenge varslet katastrofe i Irak. Før krigen spådde de forferdelige ting, så var det mangelfull planlegging i krigens første fase, så plyndringen, så strøm og vann, og nå sikkerhetssituasjonen. Flere har i ramme alvor skrevet/sagt at det var bedre før Saddam.

Men Bagdad er ikke hele Irak. Uroen befinner seg hovedsakelig i sunni-trianglet nord og vest for Bagdad. Andre steder er det sporadisk. Når det mumles om Vietnam, les NYTimes-journalisten som har vært i byen Diwaniya, der et tusentall marines har de beste relasjoner med befolkningen. Det betyr ikke problemfritt, men ingen vil ha det gamle styret tilbake. Chaos and Calm Are 2 Realities for U.S. in Iraq.

Thomas L. Friedman kommenterer at Irak er blitt en magnet for terrorister fra hele Midtøsten. Selvfølgelig er det det, sier han. De vet jo hva som står på spill. Hvis USA lykkes her, vil det forandre hele Midtøsten. Likeledes, hvis USA taper har de mistet enhver mulighet til påvirkning. De er ferdige.

USA har derfor ikke noe valg: Det må stå løpet. Bush burde sette alle kluter til, og være villig til å pay any price, for å få dette til. Istedet roter han med skattekutt og annet tull. Amerikanerne blir ikke bedt om å ofre noe. USA behandler også allierte med liten suffisanse, helt unødvendig. Enten våger ikke Bush eller så har han ikke skjønt det. Men terroristene har, sier Friedman. Han har snakket med en litteraturprofessor som sier interessante ting:

One of the most interesting conversations I had in Baghdad was with Muhammed A. al-Da'mi, a literature professor at Baghdad University and author of "Arabian Mirrors and Western Soothsayers." He has spent a lifetime studying the interactions between East and West.

"Cultures can't be closed on themselves for long without paying a price," he explained. "But ours has been a vestigial and closed culture for many years now. The West needed us in the past and now we need it. This is the circle of history. Essentially [what you are seeing here] is a cultural collision. . . . I am optimistic insofar as I believe that my country — and I am a pan-Arab nationalist — is going to benefit from this encounter with the more advanced society, and we are going pay at the same time. . . . Your experience in Iraq is going to create two reactions: one is hypersensitivity, led by the Islamists, and the other is welcoming, led by the secularists. [But you have to understand] that what you are doing is a penetration of one culture into another. If you succeed here, Iraq could change the habits and customs of the people in the whole area."

Kellys umulige situasjon

Kelly-høringen i London har så langt ikke avdekket noen sammensvergelser, men et menneskelig drama. David Kelly var, allerede i februar i år, en ensom, forvirret og skyldtynget mann, som følte han hadde sviktet både sine kontakter i Irak og sin oppgave som våpenekspert. For å vinne tillit hos sine irakiske kontakter, syntes Kelly han måtte love dem at Irak ikke ville bli angrepet hvis de samarbeidet med våpeninspektørene:

"His [Dr Kelly's] Iraqi contacts had pointed out that revealing too much about their state of readiness might well heighten the risk that they would be attacked," Mr Broucher (the British ambassador to the disarmament conference in Geneva) recalled on Thursday. "To gain their trust he had been obliged to assure them that if they complied with the Weapons Inspectors' demands they would not be." In other words: Dr Kelly's contacts in Iraq were frightened of revealing the full operational terrors of Saddam Hussein's arsenal; to do so, they felt, would trigger war instantly."

"He felt himself snared on the horns of a ghastly moral dilemma: "If an invasion went ahead, that would make him a liar and he would have betrayed his contacts, some of whom might be killed as a direct result of his actions." And if that were the case ... well: "he would probably be found dead in the woods": what Gabriel Garcia Marquez would call a Chronicle of a Death Foretold."

Kommentar fra The Sunday Telegraph.