Andre Glucksmann: An interview in Le Figaro about his new book "West Against West".

Andre Glucksmann er kanskje Europas mest lysende hode. Han har innsikt. Intervjuet er tatt fra cinderellabloggerfeller.blogspot.com. Norge ligger i leiren som mentalt befinner seg pre-119.


Le Figaro Magazine: Doesn't the attack on the UN building in Baghdad which caused dozens of victims amongst the international humanitarians, including the special representative in Iraq, the Brazilian Sergio Vieira de Mello, followed by the attack at Najaf, represent a turning point in the apocalyptic direction of the Islamists?

AG: On Friday, August 29, at the funeral of Sergio Vieira de Mello, there was talk - quite rightly - of a "September 11 for the UN". This phrase was not an exaggeration. In the assumption of absolute destructiveness, the indiscriminate aspect of Islamism shows itself once again.

The attack on the Jordanian embassy was the September 11 of the moderate Arab states. The attack in Najaf, the desecration of the mosque of Ali and the assassination of Ayatollah Hakim was the September 11 of the Shi'ites. The threat is universal. It shows the rage to destroy, the pure power of nothingness. By blowing up water pipelines, the terrorist condemns Iraqi babies to die of dehydration and makes the whole population go thirsty. You have to be a racist to believe that these terrorists who are murdering their own people represent them. They are the representatives of nihilism.

To believe some commentators, Islamism cannot be a form of nihilism because Allah's madmen "believe" in an absolute…

Terror is their absolute. In Islamism, as in communism and Nazism, the will to destroy carries all before it: better to want nothingness than to want nothing. Dostoyevsky and Nietzsche called that nihilism.

What do you call nihilism?

Avec moi, apres moi le deluge! Nihilism is government by chaos. "Let the sun go out!" Leon Trotsky also invoked "eternal darkness". The terrorist in Baghdad sacrifices according to the same logic, as Joseph Samaha noted in the Lebanese daily Al-Safir: "Yesterday's operation against the headquarters of the United Nations is the product of the same mentality of destruction. Let's expel every mediator. Let's banish every international organisation. Let the situation collapse. Let's cut off water and electricity. Let the pumping of oil cease. Let robbery prevail. Let schools and universities close. Let businesses go bankrupt. Let civil life come to a halt…A form of nihilism, absurdity and chaos hiding behind deceitful slogans."

When the Americans speak of the "axis of evil", the important thing is not the term "axis", an unfortunate one, since we live in the era of networks: the important thing is the word "evil": it means the complex "terrorism-Islamism-nihilism". Terrorism forms the backdrop to an era which opened a century ago with the alliance between war and revolution, in the exaltation of a modernity without human rights. Islamism replaces the secular final struggle of communism with a form of theological apocalyptism, it works the same way on the societies in its grip: it's a vehicle of terror. Everything is permitted in the name of a radiant future. Islamism brings something quite different from religion into play. Let's not forget that the first victims of Islamist terrorists were Muslim populations themselves. Look at the work of the GIA in Algeria.

You say that Islamism brings something other than religion into play…

Something that goes beyond it. Islamism is the local variant of a destructive state of mind which has become globalised. They destroy in the name of the living God, or in the name of a race or a class which will take the place of the dead god. The nihilist, Islamist, Bolshevik or fascist shrinks from nothing, just like the child soldier in Monrovia who was asked whether he would shoot his own parents with his Kalashnikov and answered "Why not?" Nihilism flourishes without any why or wherefore. September 11 is the proof: we Westerners are immensely vulnerable when confronted with a collective evil which is always ready to strike. The idea that September 11 only concerns the Americans and that we can remain neutral while counting the punches is absurd. The Jordanians are targets, the UN is a target, the Shi'ites are targets and if the anti-war Europeans think they are off limits, then they are fooling themselves.

The hypothesis of a close collaboration between followers of the former regime and Al-Qaida cannot be discounted…

Indeed, the secular terrorism of Saddam Hussein and the religious terrorism of Bin Laden employ the same methods of war against civilians and pursue the same objective of total domination. In the attack at Najaf, the Shi'ites denounced the collaboration of the Saddamists with Al-Qaida. Don't forget that Saddam financed the human bombs of Hamas, a fundamentalist movement. Rivalries do not exclude tactical alliances - supplying weapons and information. In the nebulousness of nihilism they are strategic rivals and philosophical brothers.

What do you mean?

The atheistic nostalgias of the tyrant of Baghdad have something in common with those of the Bin Ladenists in their identical fascination with destruction, their identical rejection of America and the free circulation of ideas and beliefs. In short, in the hatred of individual liberty. Yesterday, Khomeini; today, Saddam and Bin Laden: three nihilist warlords whose ulterior objectives are cut from the same cloth. They all aim at the same goal, to become caliph, to rule over all the Arabs (then all the Muslims), to control Riyadh, its oil, its finances and, above all, its theological authority (Mecca).

In "West against West" you speak of Islamism as a machine for "total war" against civilians. Is it this aspect which makes Islamism a continuation of the two totalitarian experiences of the 20th century, Nazism and communism?

Yes. The fantasy of a great worldwide anti-liberal, anti-Western and anti-capitalist revolution has successively fed the fanaticism of the Nazis, the communists and the Islamists. It's there that we find their secret, nihilist convergence. Hence their common taste for redemptive violence. Today, in Iraq, the synthesis is functioning once more. Post-Marxist Baathists and Jihadists are uniting in Baghdad to repel the "occupier": "Down with America!" Their common fear is not capitalism but the ethics of capitalism (Max Weber) and the human rights which are inseparable from it…

Do you think Islamism is a threat in Africa?

More than ever. Not only because Riyadh is stirring up - and financing - wherever possible, centres of anti-Christian and anti-animist agitation. But for a more fundamental reason: the lost children of the slums of Monrovia or Khartoum have been cast into the same absence of limits and taboos as their recruiters, those killers enlightened by Jihad who, far from being "nobodies" or illiterates, are often from good families and have sometimes graduated from the finest Western universities. In this Africa "cut adrift", as Bernard-Henri Levy says, the worst horrors come together into a nihilist symphony: the looting of diamonds, slave-trading, child soldiers, fanaticism and racism.

Wasn't it a mistake to portray the bearded fanatics as obscurantist and backward minds?

Yes. Paradoxically the Afghanistan of the Taliban should have rescued us from this intellectual laziness. Let's enter, for a moment, the head of that "theology student", the Talib. He has been brought up on movies from Bollywood, porn included. He ends up by hanging TVs, burning films, banning music, covering up his sisters and his wives, not out of tradition or respect for religious law, but to block out his fantasies. He is already Westernised. His theological absolutism desperately tries to conjure away the fear caused by his troubling freedom.

Satanic angelism. You find an intuition of it in Montaigne who links "supercelestial opinions" with "subterranean morals"! A magnificent phrase: our great philosopher gave us, four centuries ahead of his time, the spiritual key to the three deliriums: red, brown and green.

In "West against West" you exonerate the government of the United States from all responsibility in the radicalisation of this return to Islamism. But by exporting its culture en masse isn't the West feeding a powerful reaction against itself?

Not at all. I exonerate no democratic country. All of them have long backed ultraconservative regimes like Saudi Arabia or Saddam Hussein. All of them have shown contempt for human rights. They all believed that freedom was only good for us and that it mattered little that other peoples were cowering under military or theological dictatorships. September 11 demonstrated how much the freedom of the Afghans was connected with security in New York. Had we helped, as I and some others demanded, Commander Massoud to liberate Kabul, the Twin Towers would still be standing. America has paid dearly and has learnt the lesson. In West against West I lament the fact that France, Germany and the pseudo-"peace camp" (Russia and China!) remain stuck in the illusions of September 10, 2001. Faced with the difficulty of rebuilding Iraq, too many are rubbing their hands, swearing that "America was asking for it", forgetting that Islamism and terorism are dangers for us all.

(Thanks to Xavier Basora of Buscaraons for pointing this article out to me- C

The idea that September 11 only concerns the Americans and that we can remain neutral while counting the punches is absurd. The Jordanians are targets, the UN is a target, the Shi'ites are targets and if the anti-war Europeans think they are off limits, then they are fooling themselves.

Andre Glucksmann

Pentagon snublet i Irak, vanskelig å roll back

Mark Danner har en analytisk hjerne. Han har evne til å sammenstille fakta og analysere dem. Han gjorde det i en three-part series om Bosnia-krigen for noen år siden. Nå tar han for seg the mess som Pentagon har rotet seg inn i Irak. Som man reder så ligge man, heter det. Det er en enorm utfordring USA står overfor. They cannot simply walk away. For mye står på spill.
Iraq: The New War By Mark Danner

Hva har Iran å skjule?

Det går mot showdown mellom FN og Iran om atominspeksjon. Styret til IAEA ga fredag Iran frist til 31| okt med å legge alle kort på bordet. Hvis ikke går saken til Sikkerhetsrådet. Det kan ende med sanksjoner.

Den iranske delegaten stormet ut. Linjen fra Teheran har vært at man ikke må presse Iran for sterkt. Det kan backfire, og resultatet kan meget vel bli det motsatte av hva det internasjonale samfunn ønsker, har man sagt. Det antydes ubehagelige reaksjoner. Kan Iran komme til å bryte med Ikkespredningsavtalen, slik Nord-Korea gjorde? Det vil koste dyrt.

Atomvåpen gir immunity. Det har Iran sett i tilfellet Nord-Korea. Men eksemplet Pakistan kan ha smittet.

En islamsk bombe. Bush har sagt USA aldri vil tillate at Iran får bomben.

Ny tape fra 911-kaprer

Al Jazeera har offentliggjort opptak gjort av en av 911-kaprerne, nærmere bestemt en av dem som styrtet i Pennsylvania. Ett par sitat:

In his taped will, dated December 2000, the speaker declared his readiness to die in a suicide attack.

``Martyrdom attacks heal the hearts of Muslims, and have a moral and material impact...These attacks break their (Americans') hearts and destroy their morale,'' he said.

I tell you our battle with you will continue... We will erase the shame (inflicted on Arabs) with our hands and all our force.''

``The only solution is for them (Americans) to leave the lands of the Muslims.''

Populismen på venstresiden: Schröder lefler med tyskernes antiamerikanisme

Utenriksredaktøren i the Spectator, Andrew Gimson, har et tankevekkende essay om den oppvåknende antiamerikanismen i Tyskland. Den er ikke så vanskelig å oversette til norske forhold. SV-dronning Kristin Halvorsen kan ha et charmerende smil, men hva hun har fått seg til å si i vinter om USA som sikkerhetsrisiko for Norge, bør ikke gå i glemmeboken. Jeg er redd det bare er ren forsmak på hva som kan komme.

I Tyskland har Schröder hatt politisk nese for å score høyt på folks USA-fiendtlighet. Det gjelder like mye eliten. Følelsene er så sterke at man kroer seg av skadefryd når amerikanske soldater blir drept!

Another American who works in an office full of educated Germans said, ‘With every American soldier that dies the schadenfreude is immense. Every day people come by my desk and say, “Isn’t it great, Bush is coming crawling to Schröder now. Schröder won’t get an invitation to the ranch at Crawford — George Bush is going to beg him to go there.”’

Det er også noe provinsielt over deres oppfatning av USA. Holdninger man finner helt på toppen:

President Bush is dismissed by most Germans as a cowboy and a hick, and there is no desire to admit that many of those around him are able people with long experience of foreign policy who were strong supporters of German reunification in 1990, as was the President’s father. An American journalist of my acquaintance recently had occasion to visit the office of Chancellor Gerhard Schröder, and found the Chancellor’s staff giggling about Mr Bush in front of another American reporter.

Gimson var på det beryktede møtet der konspirasjonsteoriene rundt 911 ble omsatt. Det er et tegn at hver femte tysker deler disse forskrudde ideene.

Dr Jeffrey Gedmin, an American foreign policy expert who has often appeared on German television to argue the case for the invasion of Iraq, was amazed by the volume and bitterness of the hate mail he has received. ‘You Jew son of a whore, you are not welcome in this country, you and that nigger hyena Condoleezza Rice,’ was the sort of message sent to him by many of his correspondents. Dr Gedmin happens, incidentally, to be a Roman Catholic.

A sad case of schadenfreude
Andrew Gimson says Gerhard Schröder has unleashed and exploited his country’s latent anti-Americanism, long suppressed by postwar German leaders

Finkielkraut om den nye antisemittismen

Finkielkraut er en skarp fyr. Han sier noen ting som er vel verdt å tenke over. Norge omfattes i høyeste grad av kritikken. Funnet på http://www.europundits.blogspot.com

THE COMING ANTI-SEMITISM

An interview with Alain Finkielkraut in Le Figaro. Translated by C.Bloggerfeller.

LF: In In the Name of the Other, you are worried about the development of a form of anti-semitism under the banner of progressivism. What's happening in Europe?

AF: After a brief parenthesis, the grands simplificateurs are back. Since the fall of communism, we've been witnessing the stupefying restalinization of part of the intelligentsia and the movement of the socially-concerned. No longer having any adversary to measure up to it, America appears all-powerful. And this image of American omnipotence has breathed new life into the pernicious idea that politics can do everything: all the world's misfortunes are perceived as crimes; the objective universe seems to be made up of subjective wills, those which resist evil and those which foment it. This is why the idea of conspiracy has once more seized hold of the feeble-minded, and whoever talks about conspiracy soon or later ends up talking about the Elders of Zion.

Has the anti-totalitarian era passed?

One might have hoped we could have left the twentieth century with a different idea of politics than the Robespierrist conception of the struggle between humanity and its enemies. Since the fall of the Berlin Wall however, this idea has been making a paradoxical comeback. And it's the tragic character of politics which has become obscured once again. Anti-Americanism is no less violent than it was in the 1950s. When America is a victim, as on September 11, it's because it is a hyperpower. The one original feature of our time: adding Israel to the camp of absolute evil. Thus, during the movement against the war in Iraq, a new demonic entity was invented: Busharon.

After the attacks on the UN headquarters in Baghdad and in Najaf, there is renewed talk of Washington becoming "bogged down" in the sands of Mesopotamia. What do you think?

As Pierre Hassner has shown, America, since September 11, feels both vulnerable and invincible. This is a worrying cocktail and I suspect, with many others, that the White House is conducting world affairs in a state of intoxication. But it is loathsome to rub your hands together when things turn out badly, as if Islamist terrorism were not our common enemy, and it is idiotic to claim that America has the same policies now as it did during the Cold War.

In the name of the fight against terrorism, aren't the United States authorizing infringements to international law and don't they think they are the "States of exception" as they did during the Cold War?

When confronted with the Soviet Union, the Americans could back corrupt regimes, even install dictatorships, without any scruples. I'm part of a generation which came to politics between the war in Vietnam and the overthrow of Allende by Pinochet and the CIA. People would like to pretend that contemporary America was exactly the same as the America back then. But open your eyes: Milosevic, the Taliban, Saddam Hussein. Now the Americans are overthrowing dictatorships. And its this mission which is dangerously intoxicating them. Once they were too realistic, perhaps they are not Kissingerian enough today. A realist on their behalf, Hubert Vedrine was right to say that you don't bomb democracy into being. But Europe is completely wrong to believe that a multipolar world could perform the duty of a global democracy by itself.

Can we seriously see a return of the rhetoric of the Protocols of the Elders of Zion amongst people who describe Israel's defenders as a "gang" and the "French Zionist Star Academy"?

That expression of Eric Hazan's, the editor of The Holocaust Industry, would have caused a scandal had it been said by Le Pen. Eric Hazan is anti-racist. And it's no longer their belonging to a race that the Jews have to answer for, it's their alleged racism.

So has anti-racism become the fodder of the new anti-Semitism?

The racist period of anti-Semitism is over, and hatred of Jews is expressed solely in the language of anti-racism. Example: the wall. The Israelis, as we know, have decided to build a security fence along the "green line". The Israeli left was behind this initiative, aiming to reinforce Israel's security. The right reluctantly accepted a solution which implied the renunciation of Greater Israel. The Sharon government traced out the wall, snipping off a few kilometres of Palestinian territory. This decision was eminently worthy of criticism: it cut off, for example, the Palestinian town of Kalkilya. But the discussion which is raging today doesn't express this sort of legitimate criticism. It denounces the measure as "apartheid". Etienne Balibar and Henri Korn explain, in Le Monde, that the wall divides the region between a "population of inmates" and a "population of prison camp guards".

What motivates the supporters of the wall of separation?

It's not racial ideology as in the case of apartheid, it's fear of Palestinian terrorism. To interpret the Israeli-Palestinian situation through the lens of anti-racism, is to condemn yourself to understanding nothing, and moreover to dragging in the most absolute hatred: the racist is the enemy of humanity. If Israel is a race of camp guards, how can we not celebrate when an Israeli is killed? Isn't it one less Mengele? And nothing stops this hatred: the Jews of France who support a race of camp guards are complicit in the worst of crimes. This is the way they stick a swastika on the chests of those on whom they used to stick a yellow star. An animosity is displayed which becomes impossible to reason with and very hard to combat, because, in order to nazify the Jews, it makes use of the very memory of what happened to them.

More than just being a "French affair", aren’t Israel and the new anti-semitism a question posed to Europe?

The Europeans have more and more trouble understanding Israel. Let's be clear: for me, understanding Israel doesn't mean excusing everything its government or army does. I'm not asking for impunity for Israelis, I simply want to tear the conflict away from the grip of anti-racism and give it back to its own truth again. But Europe has inherited a very great distrust of nationalism from the dark times of the twentieth century. It has become post-national: it thinks the dissolution of nations in a general mixing together is the best response to the racist madness which devastated it between 1939 and 1945.

It's a justifiable response to the disaster…

Nobody may plead for a return to former innocence. But ideology is getting the upper hand. By ideology I mean the logic of a single idea and, in this case, the reduction of the history of mankind to this edifying alternative: tolerance or stigmatization. In anti-racism everything comes down to exclusion just as in Marxism everything came down to exploitation.

Aren't you exaggerating a little?

During the recent world athletics championships, a 42-year old Jamaican athlete was forced to compete under different colours, because she was not fast enough to represent her own country. She was described as "the future Slovene Marle Ottey". No more natives, no more foreigners - home countries themselves are aligning along the model of Real Madrid. The Jews are a less and less intelligible exception to the movement of history.

Attached to Israel, do they seem a historical people, marked by an immemorial narrative and Biblical sites?

The Jews are a people who, in the era of "future Slovenes", want to continue to be a people. Certainly, there are Jews of all races and colours, but, as Jews on the mother's side, they perpetuate the tradition of blood rights in the era of rights to land. As the time we live in is incapable of thinking of the world in any other terms but those of anti-racism, this ethnic perseverance and, with it, the idea of a Jewish state tend to appear not only exotic, but unacceptable.

If an extreme Left is becoming "negationist" [i.e. denying the Holocaust], as you imply in your hypothesis, is it because of this ideological anti-racism? Or by taking up philosophies of history once more, is it espousing ways of thought which "deny" (in Francois Furet's words) the Jewish experience?

It is not the instutional left we are dealing with here but the so-called "Left of the Left" and its increasing grip on the spirit of the age. Back in 1968, leftists were reading Marx, Trotsky or Lenin. In our day, everyone is invited to read Noam Chomsky. I thought this intellectual had been discredited by his preface to Faurisson [a French academic Holocaust denier] and by his ardent denial of the Cambodian genocide. I was wrong. The most prestigious publishers are fighting over the rights to the political works of a man who condemns to non-existence every crime or atrocity for which the American-Zionist entity cannot be held responsible.

To what extent does a "new Islamophobia" exist in France?

When a Frenchman is found guilty of an act of anti-Semitism, no one, except the supporters of the extreme Right, would accuse his denouncers of "anti-French racism". When you remark that hatred of Jews is widespread in the Arab-Muslim world, you are accused of stigmatizing Islam. The horror of our era is denegation. The emperor is never naked: there are always sociologists there to dress him up again and reports, like those of MRAP [French anti-racist organisation], on anti-Arab racism to disqualify me by claiming I gave my support to Oriana Fallaci's book, Rage and Pride.

The MRAP report spoke of one of your articles on Fallaci's book as an "anti-Arab diatribe"…

In that article I said that to the extent she wrote with too broad a brush, she yielded to generalisation and she let herself box in those she called "Allah's children" in their own evil essence; in an article in Le Monde which published several reactions to the MRAP report I clarified things in the following way: "Oriana Fallaci is right to say that the violence of the Islamists should not be imputed to the poverty caused by the West, because this violence proceeds from a state of civilisation, but where she is seriously and inexcusably wrong is when she turns this state of civilisation into a destiny and she shuts up individuals with a double lock. Normal democratic life is the vocation of Arab and Muslim countries." But it was in vain that I spelled out in black and white that Oriana Fallaci was succumbing to the temptation of racism, MRAP didn't want to hear, because today there are two sorts of anti-Semitism: the old French anti-Semitism which we have the duty to mobilise against and the anti-semitism which comes from the excluded or the potential victims of racism. The latter must be put in doubt, minimised and those who speak about it must be discredited by any means possible because it has no place in the great new ideological narrative of a humanity marching towards mutual recognition and equality.

Edruelige Paul Wood: Irakerne ikke mot USA

Paul Wood er en av BBCs mest edruelige, stødige reportere. Og modig. Han tok seg inn til UCK-geriljaen da serberne drev og bombet sivile på flukt inne i skogene, for å fortelle hva som skjedde. Nå er han i Bagdad, og fortalte om den forferdelige shootout i natt der amerikanerne trolig drepte minst 8 irakiske politimenn. Det bør ikke bli for mange slike episoder.

Wood rundet av med å si at irakere flest ikke er mot USA. Det er en liten minoritet i sunni-triangelet som gjør motstand, rester av Baath-partiet som før støtte av nyankomne jihadister. De ønsker å drive en kile mellom koalisjonsstyrkene og befolkningen, har hittil ikke klart det, men episoder som den i går ved sykehuset i Fallujah er ingen god reklame for USA. Sa Wood. Interesting.

Mamma svarer i Dagbladet

Spørsmål til Janne Haaland Matlary i Dagbladet:

hei mamma!!!! håper du svarer på spørsmålet mitt denne gangen...
here goes: tror du Norge er et terroristmål? og tror du USA kommer til å klare å utrydde all terrorisme?
klem fra marie-astrid.
Innsendt av: marie-astrid matlary
Nei, jeg tror ikke Norge er et terrormål, selv om jeg noen ganger terroriseres av mine barn når de sier: "Hvis jeg får en is nå, skal jeg ikke skrike". Dette er internasjonal forhandlingsteknikk av beste merke.

Bin Laden lys levende

Bildene av bin Laden og al-Zawahiri gående rundt i fjellheimen et sted i Pakistan/Afghanistan er ikke lett å glemme. Det er de første levende bildene av ham siden høsten 2001. Det sies at vestlig etterretning leter etter skjulte budskap. Men budskapet ligger i dagen: det er bildene av mannen selv som taler sitt tydelige språk.

Jeg er redd det er slik mye av kampen mot terror foregår: Man leter etter hemmeligheter, mens den viktigste informasjonen ligger åpen. Det gjelder bare å forstå den. Men da må man være villig til å sette seg i fiendens sted, og gi slipp på de bekvemme forestillingene.

På 70-tallet gikk vestlig ungdom rundt med bilde av Che Guevara på brystet. I dag bærer ungdom i Asia bilde av Osama bin Laden. Han er blitt et ikon på samme måte som Che Guevara var det.

Det er likhetspunkter: Romantikk og fascinasjon ved død går sammen. Det overflatiske, neglisjeringen av ofrene for de "heroiske" handlingene. Che og Osama er helter for sine tilhengere. Da må man knuse noen egg. Slik er historien. At målet er supermakten USA gjør ham ekstra stor. Han og Al-Qaida har utført noe spekatakulært. Noe umulig. I millionbyene i Asia er man vant til død. Nå fikk amerikanerne også smake den.

La oss trekke parallellen litt lenger. Slik motkultur var kulturen til den opprørske ungdommen på 60-70-tallet, er Al-Qaida en motkultur for muslimsk ungdom på jakt etter identitet og mening. Det er nettopp ikke de fattige, de elendige, men barn av middelklassen som trekkes til bevegelsen. Som selvfølgelig har en karismatisk leder, i likhet med Hamas.

Innskudd: Det er ubegripelig og tegn på manglende grep at Bush og USA omhyggelig har unngått å nevne Osama. De vil ikke bidra til å bygge ham opp, men det trengs heller ikke. Han er stor, og å tie ham i hjel går ikke.

Al-Qaida og alle dens assosierte grupper reprsenterer et opprør, et alternativ til moderniteten i vestlige samfunn. Det utgjør en reaksjon. Hvorfor er den så nihilistisk? Islam er ikke slik. Dette er en perversjon av islam, nettopp derfor er den så farlig, for muslimer greier ikke ta avstand, se det for hva det er. Faren for clash of civilizations er derfor reell.

Men spørsmålet, hvorfor så nihilistisk? Jeg har kommet til at de er inne på noe vesentlig som plasserer Al-Qaida i samme kategori som nazisme og bolsjevisme, som også var svar på moderniteten. Det de har til felles er dødskulten. I nazismen er den åpenbar. Jean Améry skriver i "Ved forstandens grenser" at tortur var nazismens essens. Pinslene var ikke et middel, det var et mål.

Slik er det også med Al-Qaida og deres likesinnede i Hamas: De vantro er offer på bålet som skal rense verden. Det er ikke utilsiktet når 3.000 dør i Twin Towers. It has a purpose. Det er dette rommet vi ikke våger gå inn i. Slik vi heller ikke tør det med drapet på Anna Lindh. Til tross for at kunstnere og forfattere i fleng har utforsket disse forbudte rommene i romaner og installasjoner i et par århundreder! Fra Dostojevskij til Jan Troell, for bare å nevne to.

Det snakkes om asymmetrisk krigføring. Men det er farlig symmetri mellom Al-Qaida og vestlige samfunn. Den ene har i overmål hva den andre mangler: Religion og overbevisning. Den ene mangler grenser, den andre vil innføre himmel og helvete på jord, det skarpeste skille som tenkes kan.

Hvis noen tror at Al-Qaida kan bekjempes med militære midler, må de tro om igjen. Også i dette ser Sharon og Bush ut til å ligne på hverandre. Al-Qaida suger energi ut av vår tomhet. Alt i vår kultur som for dem er tegn på gudløshet, omgjøres til glødende overbevisning og tro på egen gjerning.

Det fyller meg med lede å høre alle frasene om vår solidaritet og åpenhet. Faktisk også ved en tragisk hendelse som den i Sverige. For faktum er at portene står vidåpne og alt skyller inn. Dagens markedskapitalisme har prostitusjon som prinsipp. Alt er til salgs. Alt kan omgjøres til en vare. Dette er en parodi på åpenhet. Det fordrer karakterstyrke å stå imot, som er bare de ressurssterke forunt. Skal resten bare gå til grunne? Man må være klar over at islam har en helhetstanke og solidaritet som bærebjelke, selv om det det er langt mellom ord og handling.

Osama bin Laden er Allahs sverd. Muslimer ser gudløsheten i de vestlige samfunn. Osama har allerede bloodied USAs nose. For mange muslimer blir dette en handling med en religiøs mening. Jeg tror alt pratet om "why do they hate us" er helt på siden. Motsetningene går langt dypere, på et plan der det er liten eller ingen forskjell på USA og Europa. Du skal være på innsiden av våre samfunn for å forstå de positive verdiene. For utenforstående, de som mangler koden, fremstår de som heslige. Det er bespottelse satt i system.

Vårt samfunn er opptatt av sex, penger, makt og vold (Nina Witoszeks karakteristikk). I bibelsk sammenheng er dette kjennetegnene ved Babylon.

Anna Lindh var dårlig likt i nynaszistiske og nasjonalistiske grupper i Sverige, viser kommentarer på diverse hjemmesider. En av dem her: "Förrädare knivhuggen" skriver Info 14:

Polisen har satt in alla resurser de tillfogar över i jakten på knivmannen, vilket är förvånande då det är ett vardagligt knivöverfall mot en svensk. Vilket aldrig föranleder intresse från de tre statsmakterna annars.

På hjemmesiden til en gruppe som kaller seg Nationellt Motstånd finnes en annonse for Nationell Ungdom med oppfordring til å bestille propaganda. Syn: Politikerne er forrædere. Tekst: "Förr hängde man förrädare - i dag sitter de i Riksdagen!" (Disse og flere andre med samme ståsted finnes også i Norge.)

Scandinavia - a weak link in the war on terror?

Sweden's minister of foreign affairs was murdered on the eve of September 11. A bad omen for the paragons of social democracy.

In Norway mullah Krekar, the former leader of one of the worst terrorist groups in the Middle East, Ansar al-Islam, walks the streets freely. Is there something rotten in the social democratic countries?

Sweden is seized by the same trauma as 17 years ago, when the then PM Olof Palme was murdered. The same sense of bewilderment. Its not supposed to happen here (Det får inte hända her). But it does. The prime minister reaffirms the tenets of Swedish democracy: openness, accessibility. But denial lurks: There is no attempt to address the roots of violence. No attempt to delve deeper into what we believe in. Who are our enemies?

The Nordic countries, as most European countries, behave as if the laws of history have been abolished. It is perhaps no coincidence that the word "hell" was banished from a new translation of the New Testament into Norwegian, and replaced by the word "Gehenna", a physical place outside Jerusalem. Hell is banished. Now that we are visited by it, we are at a loss.

In Norway the Krekar case has turned into a cynical farce. When mullah Krekar was deported by the Iranians to the Netherlands, and consequently extradited to Norway, the police charged him with terrorism. But quite unexpectedly, this summer the charge was dropped, without explanation. The police have committed blunder upon blunder in this case, and ends up backing out. Quite mysteriously.

But Amnesty, professors of law and even the Supreme Court, have been to eager to defend the mullah against undue process of law.

Which raises the question: why this urge to defend the perpetrator? A trend one can find among the elites all over Europe.

The organs of law and order are defeated by the all-encompassing rights conventions. "Lawyered to death", as the Americans would have said. When a self-confessed follower of Osama bin Laden was seen photographing the security installations aboard the Oslo-Copenhagen ferry a few days ago, the passengers became alarmed. But Danish police released the man after a few hours. Why is there no will to put down a marker, to signal to the public, we will defend you?

When John Ashcroft visited Norway about two weeks ago the Norwegian Supreme Justice, Tore Schei, lectured the Attorney General on why extradition to the US was out of the question; Delta Camp, the right to take suspects into custody in the US and the death penalty were all mentioned. With an air of complacency and conceit, one dares say.

There is no attempt to take a wider look. The institute of asylum was meant to protect the persecuted, the innocent who are abused. In this case it is employed to protect the perpetrator of terrorist crimes. Mullah Krekar has repeatedly announced that he supports the same goals as Osama bin Laden: The restitution of the Caliphate.

The Kurds in Norway regard him as a murderer. They are outraged that he is free. What sort of signal does this send to other would-be terrorists? Norway is perfect as a safe haven.

The job as head of the Norwegian intelligence service, PST, is currently vacant. No serious contender applied for the job. A telling sign?

Lindh er død, ondskan er løs

Göran Persson har nettopp meddelt at Anna Lindh døde i morse klokken 05.29. Hun blødde ihjel. Forutanelsen var der allerede i går kveld om at dette ikke kom til å gå bra. Anna Lindh ble 46 år.

Persson var svært beveget. I studio "forfaller" debatten fort til prat, om grenser for åpenhet, hvorfor Sverige ikke har lært osv. Men ingenting om hvilke krefter som er løs i samfunnet.

Politiarbeidet må være elendig. Det er avhørt 15 vitner, ett av dem, en kvinne som sto like ved, er blitt intervjuet på TV i detalj. Men ennå foreligger ikke noe detaljert signalement. Hvorfor er det ikke laget noe fantombilde? Hvorfor sier man ikke om det er en innfødt svenske eller en utenlandsk?

Igjen ser vi den samme refleksen som under Palme-drapet: Å klynge seg til de gode idealene, fellesskapet, solidariteten. Men holder det? Ingemar Carlsson sa for 17 år siden at det ikke fantes to leire, det var bare én, altså menneskelighetens. Men det er jo manifest fel: Det finnes onde, destruktive krefter. Det har mennesker visst til alle tider. Skulle vårt samfunn være noe unikt i historien? Det er jo ondskan man ser lys levende!

Om dette er en ensom loony, en overbevist enkeltperson eller gruppe, gjør det så stor forskjell? Det uhyggelige er impulsene som driver mennesker til slike handlinger. Men det er nesten ingen samfunnsforskere som tør å ta den debatten, fordi hele deres fagfelt er bygget på rasjonalitet og kontroll. Det er det de lever av.

Vanlige mennesker ser at ekstrem permissiveness, enorme samfunnsendringer, andre kulturer, skilsmissefrekvens osv. gjør mange labile, til borderlinecase. Men da må man stille spørsmål ved hva slags samfunn vi har skapt og det er for ubehagelig. Nina Witszek var nylig på radio. Hun sa det var fire ting som betød noe i våre samfunn: sex, penger, makt og vold. Nina Karin Monsen skrev et personlig brev til Tom Stalsberg i Dagbladet igår. Hun hadde holdt et foredrag på en messe i Arendal om at moralen er blitt det bannlyste. Det var selvfølgelig latterlig for en kul Dagbladjournalist.

Debatten kommer nå til å dreie seg om behovet for vakthold rundt politikerne. Men kommer livvakter til å beskytte mot ondskan?

Vi bør alle være redde for det som skjer. Men vi orker ikke se dypere, og journalister er de største svikerne i vårt samhälle. Politikerne tror jeg ikke skjønner noen ting.

To begivenheter som gir gysninger

Dagen før 119: Anna Lindh knivstikkes på NK-senteret i Stcokholm og svever mellom liv og død. Osama og Zawaheri spaserer som gamle menn i en fjellskrent og snakker om forestående angrep og om nødvendigheten av å følge sharia. To begivenheter langt fra hverandre, men likevel med noe skummelt til felles. Børsene falt på Osama-videoen. Attenatet på Lind var særlig merbart her i nord: det samme sjokkartede, bråe, brutale, som river en ut av hverdagen. Det kan skje når som helst, hvorsomhelst. Vi luller oss raskt inn i hverdagen, men i øyeblikk som disse er vi mest klarsynte det er ikke en ulykke, men en villet handling. I Sverige og Norden huskes Palme øyeblikkelig. Men hva med Moro, Schleyer og alle de andre RAF drepte, og aller nærmest i tid, Pim Fortuyn, som konsekvent omtales som høyreekstremist av NRK. Underfostått: He had it coming. Vi våger ikke stirre volden i hvitøyet. Selv om den står rett utenfor stuedøren.

Tyske Konrad-Adenauer-Stiftung har laget en rapport om feilprognosene som ble gjengitt i mediene før Irak-krigen: Noen av funnene betegnes som "schlichter Irrsinn", "groteske Verdrehungen", skriver Die Welt (via Netzeitung)

Jøde-mobbing er akseptert

På engelsk Jew-baiting, må på norsk bli jødemobbing. Det blir stadig mer akseptert i mainstreammedier. I Dagbladet har Finn Graff sørget for å trekke sitt gode renomme ned i søla. Storbritannia er på samme bølgelengde: en saus av oppstyltede menneskerettigheter som betyr å forsvare den svake, les: palestinere og muslimer mot de slemme israelerne, glidende over i forsvar/idealisering av det flerkulturelle samfunn, der svarte og muslimer har en selvskreven plass, men jøder må gjøre seg fortjent til sin. Underteksten er utydelig og ubetydelig.

Det spesielle er at kjente personer kan si ubehagelige ting om jøder uten at noen reagerer. Odd-Bang Hansen sa for ett år siden at det var uforståelig at Polanskis Pianisten kunne få Gullpalmen. Det var en helt ordinær film om jødeutyrddelsen. Han var lei av å se jøder lide på lerretet, og hvorfor skulle nå professoren gå på toget igjen? Igår kommenterte han og Olav Gran Olsson Leni Riefenstahls død. Vel, de unnlot ikke å kommentere hennes filminnsats. Men det ble som et både-og. På BBC ble det poengtert at hun brukte sine filmatiske evner til å forskjønne det verste regimet verden har sett. Estetisering av det onde, og at dette er deeply troublesome. På norsk het det: Nyt filmene, dette er stor filmkunst.

Det er noe galt med tenkeevnen.

Richard Ingram er redaktør av Private Eye. Han har en ukentlig kommentar i The Observer. I sommer skrev han:

'I have developed a habit when confronted by letters to the editor in support of the Israeli government to look at the signature to see if the writer has a Jewish name. If so, I tend not to read it.'

Ingrams mente også at jøder burde opplyse om sin bakgrunn når de skrev slike innlegg. På fint engelsk kan dette uttrykkes slik: "declare an interest".

Noen gjør et nummer av alle jøder som er kritiske til Israel. Dette seems to me beside the point. En Richard Cohen treffer spikeren på hodet i et leserbrev:

Richard Ingrams believes Barbara Amiel should 'declare an interest' when writing on the Middle East. Would he be happy if she added 'Jew' after her name or will a simple yellow Star of David do?

Nazistene innførte, jeg tror det var i 1935, krav om at alle jøder måtte føye navnet Israel eller Sara til sine navn, for at ingen skulle ta feil. Det er samme logikk Ingrams følger.

Barry Kosmi og Paul Iganski tar for seg denne historien og flere lignende i en artikkel i Tribune mandag: Crossing the line from criticism to bigotry. De er redaktører av boken "A New Anti-Semitism? Debating Judeophobia in 21st Century Britain". Blant bidragsyterne er Jonathan Freedland, også Guardian-kommentator, som tar opp sammenligningen mellom israelere/jøder og nazister.

If anti-Zionists wonder why Jews find this anti-Semitic, perhaps they should imagine the black reaction if the civil rights movement - or any other vehicle of black liberation - was constantly equated with the white slave traders of old."
.
"It feels like a deliberate attempt," Freedland writes, "to find a people's rawest spot and tear away at it.".

Den britiske utgaven av Pressens faglige utvalg kom til at det ikke var kritikkverdig å trykke Ingrams kommentar. Så lenge det skilles mellom de ulike kategorier: nyheter, kommentar, er det OK. En domstol avsa nylig kjennelse for at det derimot var lovbrudd å rope "paki" på fotballkamp.

Hold øye med Pakistan

Pakistan saboterer kampen mot Taliban og Al-Qaida. skriver David Rohde i NYTimes. Questions Grow on Pakistan's Commitment to Fight Taliban. Offisielt tar USA en overbærende holdning: Regjeringen gjør hva den kan, at Taliban bygger seg opp langs grensen skyldes mer maktesløshet enn ond vilje. Uoffisielt sier både indiske, pakistanske og amerikanske kilder at bildet er mer foruroligende. Krefter innen hæren anser Afghanistans militære for å være dominert av indisk-vennlige. Pakistan er dermed i ferd med å bli omringet av fiender.
Pakistan er tradisjonelt besatt av rivaliseringen med India. Det er også India, men India er et stort land som har "råd" til en konflikt. Det har ikke Pakistan, og demokratiet og institusjonene er svake. Ingen regjering har hittil fullført sin termin. Hæren er den eneste velfungerende institusjon i landet.

Det er derfor høyst urovekkende at Taliban og Al-Qaida har så stort manøvreringsrom. Det er ikke bare i den nordvestlige provinsen de er aktive. Quetta i sør er blitt en by hvor Taliban står sterkt.

Partiene som ble forbudt av Musharraf fordi de gikk inn for jihad mot Vesten, er i dag tilbake i full virksomhet.

Islamic militants are again operating openly in Pakistan. Last Friday afternoon at the Red Mosque in the center of Islamabad, the nation's capital, Fazlur Rehman Khalil, the former head of Harkat-ul-Mujahedeen, delivered a sermon to hundreds of worshippers as police officers lounged outside.

The State Department has declared the group a terrorist organization. In 1998, Mr. Khalil supported Mr. bin Laden's call for attacks on the United States and Western interests. After the Sept. 11 terrorist attacks in the United States, Pakistan's president, Gen. Pervez Musharraf, banned the group. Mr. Khalil dissolved his former group and created a new one, Jamiat-ul-Ansar.

On Friday, he exhorted listeners to participate in "jihad," or holy war, but did not to say where.

"Our salvation lies in obeying the orders of Allah, not America," Mr. Khalil said. "If we don't do jihad, our prayers and fasting will not be accepted. This is a sacred duty."

Hvor skal sikkerhetsgjerdet gå?

Sharon og hans regering blir stilt på en avgjørende prøve når de må avgjøre hvor sikkerhetsgjerdet skal gå i sør. Friedman skrev for en stund siden at det vil være et skjebnesvangert valg: hvis de velger å ta med bosettingene som ligger utenfor Jerusalems umiddelbare nærhet, vil det bety å kutte Vestbredden i to. Hundretusentalls palestinerne blir liggende inneklemt. Amerikanerne øver press for at gjerdet skal følge den grønne linjen. Israel, U.S. divided over security fence's route around Jerusalem By Ze'ev Schiff

Drømmer går i knas, menneskeliv også

Tidligere president for Knesset, Avraham Burg, har en usedvanlig skarp artikkel om utviklingen i Israel i lørdagens Tribune. A failed Israeli society is collapsing . Venner av Israel kan bli for opptatt det store bildet, konflikten med palestinerne, til å se på den interne utviklingen. Burg sier Sharon er avslørt som personlig korrupt. Regjeringen unnlater å fortelle folket at de har noen særdeles klare valg: hvis de vil beholde de okkuperte områdene kan de vinke farvel til demokratiet. Israelerne må velge. Istedet kjører Sharon videre og later som om Israel kan få i pose og sekk. Opposisjonen tier. Det er intet mindre enn det sionistiske prosjektet som står i fare. Israel vil kan hende ha en hi-tech sektor, men vil miste det som gjorde Israel til noe spesielt, mener Burg.

To episoder forteller om at de som deltar på bakken i kampen mot palestinere/irakere, mister vettet: Det sto et bilde av en boligblokk som raste sammen i Nablus fredag. Det var for utrolig. Israelerne kan da ikke ha sprengt en hel boligblokk! Men jo. De kom for å ta en Hamas-leder. Han hadde forskanset seg i heissjakten. Han rakk å såre en israelsk soldat før han ble drept. Israelerne oppga at de fryktet det var andre Hamas-medlemmer i bygningen. De ga et 20-tall familier ordre om å evakere de 15 leilighetene. Før de rakk å summe seg, var bygningen pulverisert. En eldre kvinne Fatima Herzella satt som forstenet utenfor ruinene av sitt hjem flere timer senere.

Burg skriver at det er scener som dette som skaper selvmordsbombere.

Guardian hadde en trist historie fra Bagdad. Amerikanerne kom til en blokk i utkanten av byen for å foreta et raid. Det ble skutt innenfra, ikke mot dem. Det var en 13-åring som løste skudd med farens våpen, fordi han trodde det var tyver som kom. Amerikanerne svarte med en mur av kuler, og kastet også en granat inn gjennom et vindu. Det drepte en ung pike. En annen iraker som var ute og gikk, ble også drept. Men det verste var at amerikanerne ikke så ut til å bry seg om det de hadde gjort. Dette var i et område hvor de hadde vært populære. Farah tried to plead with the US troops but she was killed anyway

The death of two innocent Iraqis was thought so unremarkable the US military did not even report it, but Peter Beaumont says it reflects an increasingly callous disregard of civilian lives in coalition operations

Presidentens karakter

Sviende kritikk av Bush: Han greier ikke være tøff mot amerikanerne og fortelle dem hvor mye Irak vil kreve av dem, skriver NYTimes på lederplass.
Før han ble valgt ble Bush hengt ut som en bortskjemt overklassegutt. Etter 911 viste han lederegenskaper. Nå er det inntrådt en merkbar forandring. Bush blir ført med av begivenhetene. Han prøvde å ta et grep om tingene i sin siste tale, men gjorde han egentlig det? spør avisen.

Other wrong turns, however, were chosen because of a fundamental flaw in the character of this White House. Despite his tough talk, Mr. Bush seems incapable of choosing a genuinely tough path, of risking his political popularity with the same aggression that he risks the country's economic stability and international credibility. For all the trauma the United States has gone through during his administration, Mr. Bush has never asked the American people to respond to new challenges by making genuine sacrifices.

Bush-administrasjonen har hele tiden vært preget av quick fixes og instant gratification. Det var ingen tilfeldighet at man var så dårlig forberedt på freden. Da problemene og kostnadene tårnet seg opp, holdt Bush Kongressen uvitende for ikke å ødelegge for andre runde av skattelettelser. Både da og i ettertid fremstår disse som galskap. De kom for det meste de rike til gode, og har ikke skapt nye arbeidsplasser. Tvertom: 2,7 millioner arbeidsplasser er gått tapt de siste tre år.

He committed the military to war, but he told civilians they deserved big tax cuts. He seems determined to remake the Middle East without doing anything serious about reducing our dependence on Middle East oil. His energy policy is a grab bag of giveaways to domestic oil and gas lobbyists. He refuses to ask for even the smallest compromise when it comes to fuel-efficient cars.

Det er et særdeles lite flatterende bilde lederartikkelen tegner, og hvis det stemmer kan det bli mer vakling fremover. Det har ikke USA råd til. Byrdene skyves over på fremtidige generasjoner, og når det går opp for folk, kan de vende seg mot presidenten. Han har ikke mye tid å gjøre det på.

But now, at the moment when we need strong leadership most, he is still a politician who is incapable of asking the people to make hard choices. And we are paying the price.

Radikal plan for ny verdensorden

USA må stille seg i spissen for en radikal omforming av FN. Det må velges et nytt, utvidet Sikkerhetsråd, uten veto. Det må utarbeides nye prinsipper for intervensjon, basert på menneskerettighetene. USA må love å respektere disse reglene, bortsett fra når det er truet.

Slik forestiller Michael Ignatieff seg at konflikten mellom et USA som handler alene, og et maktesløst FN, kan løses til begge parters tilfredsstillelse. Ignatieff er en av de beste og skarpeste observatører av samtiden. Han er glimrende informert, og samtidig dypsindig. I Why Are We In Iraq? (And Liberia? And Afghanistan?) gir han et historisk tilbakeblikk på amerikanske intervensjoner. I konvensjonelle fremstillinger har USA svingt mellom isolasjonisme og engasjement. Ignatieff sier det har vært en mer eller mindre kontinuerlig intervensjonslinje. Helt fra republikkens grunnleggelse. Lærdommen har vært at bruk av makt gir uttelling, selv om prisen til tider har vært høy. Invasjonen av Filippinene i 1898 med 120.000 soldater er ett eksempel. 4.000 av dem kom aldri hjem. Opinionen har stort sett vært villig til å bære byrdene, hvis de var overbevist om grunnen. Unntaket er Vietnam. Det er altså ikke slik som NRK og norske aviser elsker å fremstille det: At amerikansk opinion hater bodybags, og vil ha guttene hjem. Men de må være overbevist om at det er verdt prisen.

I tilfellet Irak er det først og fremst spørsmål som reises, og manglende svar fra administrasjonen. En eldre Midtøsten-forsker sa på direkten fra Bagdad imorges at det som trengs er en legitim irakisk myndighet. Enten må USA snarest få istand valg, ellers så må det provisoriske rådet omgjøres til en de facto og de jure regjering. Irakerne trenger desperat en legitim egen myndighet, sa han. Alle de andre planene om å stabilisere situasjonen kommer for sent, for sikkerheten unravels for fort til at de rekker å bli implementert. Han var ikke hostile. Det var velmente råd.

Ignatieff sier USAs fiender er fullt klar over hva som står på spill i Irak: Hvis USA lykkes vil de reshape hele Midtøsten. (Derfor er nok også flere herskere ambivalente med hensyn til utfallet) Invasjonen var om mye: olje handler ikke bare om Halliburton-kontrakter, men om energiforsyningen til hele den industrialiserte verden. Det er ikke noe Europa kan blåse av. Amnesty og Human Rights Watch var også på shaky grunn når de kritiserte at USA for å anføre deres egne rapporter om menneskerettighetsbruddene i Irak. I det hele bygget antikrigsmotstanden på at Saddams styre skulle fortsette. Dette var en høyst tvilsom strategi, mener Ignatieff.

Grunner til krig
The Iraq intervention was the work of conservative radicals, who believed that the status quo in the Middle East was untenable -- for strategic reasons, security reasons and economic reasons. They wanted intervention to bring about a revolution in American power in the entire region. What made a president take the gamble was Sept. 11 and the realization, with 15 of the hijackers originating in Saudi Arabia, that American interests based since 1945 on a presumed Saudi pillar were actually built on sand. The new pillar was to be a democratic Iraq, at peace with Israel, Turkey and Iran, harboring no terrorists, pumping oil for the world economy at the right price and abjuring any nasty designs on its neighbors.

Utakknemlige allierte
Ignatieff er en vennlig mann i sin fremtreden. Men han har den samme direkthet som jeg må si jeg må si svært få europeere har. En bluntness, en si-det-som det er. Det han sier om de europeiske allierte etter 119 er lite flatterende, men helt korrekt, og Norge er inkludert i kritikken:

Its allies wept with America after Sept. 11 and then swiftly concluded that only America was under attack. The idea that Western civilization had been the target was not convincing. While America and its allies stood shoulder to shoulder when they faced a common Soviet foe, Islamic terrorism seemed to have America alone in its sights. Why cozy up to a primary target, America's allies asked themselves, when it will only make you a secondary one? Indeed, after Sept.11 an astonishing number of the United States' friends went further. They whispered, America had it coming. Aggrieved Americans were entitled to ask, For what? For guaranteeing the security of their oil supplies for 60 years? For rebuilding the European economy from the ruins of 1945? For protecting innumerable countries from Communist takeover? No matter, after Sept. 11, memories of American generosity were short, and the list of grievances against it was long.

Det er vel å bra å ta et oppgjør med AKP, men det ville vært mer vitalt for Norge å ta et oppgjør med den latente antiamerikanismen. For den truer norske interesser. Er det noen som tror Tyskland eller Frankrike ville kommet Norge til unnsetning i en konflikt?

Ett resultat av dagens konflikt mellom USA og den øvrige verden, kan bli færre humanitære intervensjoner, advarer Ignatieff.

Men heller ikke amerikanske soldater kan svette i ørkensolen uten å vite hva de slåss for, eller med følelsen av at resten i verden stiller seg likegyldig eller fiendtlig.
Ignatieff kommer med sine radikale løsning: USA går foran og foreslår en radikal omforming av FN: Det må selv oppgi sitt veto. I fremtiden vil avgjørelser avgjøres ved flertall i Sikkerhetsrådet. Det må oppstilles kriterier for intervensjon, basert på menneskerettigheter. FN er i dag beskytter av status quo, dvs. også diktaturer. USA, og verden for øvrig, har valget mellom et amerikansk imperium, eller et nytt FN.

Midtøsten-eksperten om den store konspirasjonen som Israel står bak

Forsker Hilde Henriksen Waage (PRIO) har selvfølgelig sitt helt spesielle syn på avgangen til Mahmoud Abbas i Dagsavisen: "Den israelske regjeringen er fornøyd når Mahmoud Abbas nå går av som palestinsk statsminister. Israel ønsker kaos i Palestina for å slippe å måtte inngå kompromisser." Waages antipati mot Israel er så sterk at hun er helt ute av stand til å forholde seg til hendelsene med et minimum av objektivitet. Ekspert og forsker?

-Når palestinske grupper bruker kreftene på hverandre, slipper Israel unna. Det er en absolutt fare for borgerkrig i den situasjonen vi nå har i Palestina med mangel på våpenhvile, framgang og økonomi. Det er system i denne galskapen. Det er slik Israel ønsker det, sier hun.

Waage påpeker dette med at statsministerposten ikke er valgt, at det er "konstruert post", altså i motsetning til presidenten. Arafat ble valgt til president i 1996, for fire år. At Arafat sitter på overtid, og at mandatet hans er gått ut, nevnes ikke av Waage. Han er like lite folkevalgt president som Abbas var folkevalgt statsminister. Måten han ble valgt på i utgangspunktet, uten noen reell utfordrer, gjør at de stadige referansene til Arafats legitimitet er overdrevne. Waage mener at Arafat er den eneste som kan "samle støtte" på palestinsk side.

At israelske myndigheter i går uttalte at de fortsatt kun vil forholde seg til Abbas, selv om han har gått av, viser at de mener de kan bestemme alt i palestinsk politikk, mener Henriksen Waage og tilføyer:

- Nå har man skutt i stykker håpet om fred.

"Man" må forstås som Israel.
Waage utelater å nevne selvmordsangrep og at Arafat bruker sin makt på å undergrave Abbas, heller en å bidra til fredsprosessen. Etter Waages syn, har Israel full kontroll med hele utviklingen i Midtøsten, mens palestinerne er hjelpeløse ofre. Arafat spiller rollen som en mann som gjerne vil og kan løfte fredprosessen, men får ikke anledning av israelerne. Eller er kanskje palestinerne ofre for Arafats maktsyke?
Det kunne vært interessant å se eller høre hva Waage mener er Israels ultimate mål med å skape kaos og unngå kompromisser. Den store konspirasjonen, igjen!?

Nine eleven +2

Det nærmer seg toårsdagen for 11/9, og gode skribenter står i kø med oppsummeringer av krigen mot terror. Den velorienterte webloggen Watch har lenker til en rekke 11/9-artikler allerede. Mark Steyn (Chicago Sun-Times) kommenterer ønsket om å forstå hvorfor de (terroristene) hater oss:

"The terrorist won't be a problem if ... we just give him a helping hand. Or, as the novelist Alice Walker proposed for Osama bin Laden, ''I firmly believe the only punishment that works is love.''

The Washington Post avdekker at al-Qaida allerede i februar utpekte Irak som den nye hovedarenaen, for å beholde rollen som spydspiss i islamistenes hellige krig. Planer ble lagt under et møte mellom al-Qaidas militære leder Saif Adel og Abu Musab Zarqawi, en av lederne for mulla Krekars gruppe Ansar al-Islam. Zarqawi ble utpekt til al-Qaidas mann i Irak.
Artikkelen gir et innblikk i al-Qaidas nåværende lederskap, og forteller at Iran har vært under sterkt press fra Saudi-Arabia for å utlevere al-Qaida-ledere, blant dem bin Laden sønn Saad.

Webloggen asmallvictory.net gir en oversikt over en del av konspirasjonistene som er opptatt av å bortforklare 11/9.

Er det bare USA som er målet for jihadistene? Det synes å være en utbredt oppfatning i Europa. Best å distansere seg fra USA. Som takk for manglende støtte vil USA i framtiden være langt mer tilbakeholden med å opptre på det internasjonale samfunnets vegne, noe som svekker den globale sikkerheten. Innsiktsfull artikkel av Michael Ignatieff.

The Big Lie

Enhver historiebevisst vet hvilken ominous ring som omgir Sion vises protokoller, og dens stalinistiske motstykke: Den store sammensvergelsen. Den første omhandler et jødisk plan for verdensherredømme, utklekket av tsarens hemmelige politi, Okhrana, den andre Stalins forklaring på Moskva-prosessene: de anklagene hadde en stor plan for å styrte ham.

Store konspirasjoner er irrasjonalitet satt i politisk system. Det er ikke noe godt fremtidsvarsel.

Det handler derfor om noe mer enn vanlige USA-kritikk, når fremstående personer lanserer tanken om at USA visste om 911, men lot det skje for å kunne utnytte angrepene politisk. Man hadde sogar forberedt mottiltakene. Den siste som i fullt alvor fremsetter denne vanvittige ideen er ingen ringere en Storbritannias miljøvernminister gjennom seks år Michael Meacher. Han gikk av for et halvt år siden. This war on terrorism is bogus The 9/11 attacks gave the US an ideal pretext to use force to secure its global domination. Undertittelen sier det meste. At slike tanker sirkulerer i hodet på statsråder sier noe om et åndelig klima, som man bør ofre større oppmerksomhet. Den politiske irrasjonaliteten finnes på en ullen venstreside. De nykonservative er kan hende farlige på sin måte. Men disse vrangforestillingene åpner for helt andre scenarier. Jeg leser at Howard Dean under TV-debatten mellom de demokratiske kandidatene, krevde at de amerikanske soldatene må trekkes ut av Irak med en gang.
+

Palestinerne begår politisk selvmord

Tommy Lapid sa det på TV igår, og han har helt rett: Arafats seier betyr at palestinerne begår politisk selvmord. Det er ikke første gang. De har hele tiden valgt strategier som har endt med katastrofale nederlag. Helt fra kong Husseins massakre på palestinere, som ga støtet til Svarte september, har palestinerne satset på at våpenmakt og terror skulle gi resultater. Det har det ikke gjort. De terrified en hel verden med flykapringer. Deres swagger i Libanon gjorde at israelerne til å begynne med ble hilst velkommen. Det var Israel som fordrev Arafat og hans menn fra Beirut, men det var syriskstøttede PLO-utbrytere som fordrev ham fra Libanon. Det ble proklamert som en stor seier da de satt i Tunis. -Neste gang når de sitter forvist til Fijiøyene, vil det bli utropt til en enda større seier, harselerte Fouad Ajami.
I vestlig opinion spilte palestinerne på martyrrollen, og den har kompensert for mye vold. Sabra og Shatila ble symboler. Arafat må bære et stort ansvar for å ha vraket tilbudet om 95 % av Vestbredden på Camp David og i Taba. Han har spilt et høyt spill. Det er terroristene som har overtatt. Han foretrekker å være deres gissel, fremfor å miste all makt til Mahmoud Abbas. Det er et kynisk spill.

For uansett hvor mange israelerne dreper med sine likvideringer: det gjør ikke samme inntrykk som selvmordsaksjonene. Det er både fordi selve selvmordet gir oss gysninger, og de forferdelige bildene av uskyldige sivile. Verden oppfatter at dette er en morbid fascinasjon og forelskelse i Død, som ikke kan bringe noe godt med seg. Selvfølgelig sitter også bildene fra 911 på netthinnen, og slutningen er ikke vanskelig å trekke: Vi er alle blitt jøder. Det har vært flere bomber siden som har vist at terroristene fremdeles er operative. Ett større angrep i Europa eller USA vil gi Sharon nesten ubegrenset handlefrihet. Palestinerne går harde tider i møte.