WEBLOGG. DOCUMENT.NO

2003-09-21T13:29:00.000+02:00

WEBLOGGEN HAR FLYTTET!

Document.no-webloggen er heretter å finne på denne adressen: www.document.no/weblogg.

Alt vi har skrevet her siden starten i januar 2003 er blitt kopiert til den nye adressen, og er tilgjengelig og søkbart i fulltekst der.

Denne siden vil ikke lenger bli oppdatert. Den vil imidlertid bli liggende ute, slik at lenkene til bidragene fortsatt vil virke.

2003-09-21T11:38:00.000+02:00

Fotnote til Bokhandleren i Kabul: Kulturarroganse

Jeg trodde Cato Schiøtz var en fornuftig kar. Men kommentarene om hans motpart, bokhandleren i Kabul, viser at det er en del han ikke har fått med seg

Først sammenlignet han Shah Mohammad Rais med den irakiske kommunikasjonsministeren. Som en målestokk på at det ikke var mulig å gjenkjenne hans versjon av deres første møte.

Nå sier han at "det er fremmed for vår kultur å gå fra at møte og gi helt notorisk uriktige referater"

-Vi gjør bare ikke det. Men dette er en del av kulturkonflikten: dette kan man kanskje gjøre i Afghanistan. Der er det tydeligvis andre spilleregler ute og går.

At Schiøtz med dette ikke akkurat styrker sine klienter Seierstad/Cappelens sak, er et understatement.

Det er en kjøreregel i omgang med andre kulturer: man spiller ikke ut kulturkortet! Man brennmerker ikke den andres kultur som forklaring. Dette er helt elementært. Men Schiøtz gjør det uten å blunke. Det er dette de gamle grekerne ville kalt barbari, det motsatte av kultur.

Når det gjelder selvskrytet om at "vi" ikke gir villedende referat er det nok å ha lest samme VG. Der går det frem at en av partene i den nå så omtalte IQ-testen på NRK foreslo at Kristin Clemet skulle få vinne testen. Begge parter bekrefter at et slikt alternativ var oppe, men begge sier det var den andre som foreslo det. Da må en av dem lyve. Eller hva Schiøtz?

La meg for egen tillegge at jeg synes Cappelen/Seierstad skulle vise storsinn/besinne seg: de har begge tjent vanvittig mye penger på boken. Ta bokhandleren på ordet: Ta en del av pengene og bygg et bibliotek i Kabul. Man kommer langt med et par-tre millioner kroner i Afghanistan. Det er likevel bare en brøkdel av hva de har tjent.

2003-09-21T11:22:00.000+02:00

Innvandrernes inntog i bystyret

Kommunevalget i Oslo er historisk: Det markerer innvandrernes inntog i kommunepolitikken. Det lyser samtidig en del varsellamper.

Det var et par episoder før og under valget som antydet en annen holdning til spillereglene: En tidligere studentpolitiker delte ut forhåndskryssede valglister for sin plass på Aps liste. Partiet tok avstand fra praksisen. Under valget oppdaget valgfunksjonærer at det lå forhåndskryssede lister i avlukkene.

Innvandrerene fikk 12 av 59 plasser i bystyret. Innvandrerne har for første gang oppdaget at de kan skaffe seg makt ved å mobilisere ved valg. Men valgmetodene i land som Pakistan har en del skyggesider, for å si det mildt. Politikken er en arena for hestehandel og innflytelse.

At denne kulturen nå melder seg i Oslo, fikk vi bekreftet i VGs oppslag lørdag. Høyres Samira Munir (40) er blitt forsøkt presset til å melde overgang til venstresiden. Flertallet henger på ett mandat.

Det er pakistanske forretningsfolk som ønsker å overtale nyinnvalgte representanter på høyresiden til å skifte side. De håper å kunne innkassere goodwill til senere bruk, ved sin innsats. Dette er vanlig praksis i Pakistan, der det kalles "floor crossing".

Munir er en modig kvinne. Hun avviser dette som fullstendig uakseptabelt.

Kampen om innvandrernes politiske/samfunnsmessige sjel vil være en av de viktigste arenaer for demokratisk kamp de nærmeste år. Mens hvite nordmenn sitter hjemme i protest, er innvandrerene på full marsj inn i politikken. Det er bare å hilse velkommen, men måten det skjer på er avgjørende. Hvis korrupt praksis får fotfeste vil det undergrave demokratiet fra den andre kanten. Representanter som Munir må støttes og berømmes.

2003-09-20T11:15:00.000+02:00

Tvilsom liktelling

Den skarpskodde kommentatoren Oliver Kamm har gått Iraq Body Count (IBC) etter i sømmene. IBC har etablert "en uavhengig database" med tall på sivile drepte i Irak-krigen, basert på tall som er fremkommet i mediene. De opererer med maksimums- og minimumstall der hvor tallene er usikre. I utgangspunktet et prisverdig tiltak, men metodene holder ikke mål, ifølge Oliver Kamm. IBCs tall har vært mye sitert i mediene, også i Norge. Kamm kaller IBC-folkene propagandister.

"The Iraq Body Count comprises not researchers with relevant professional or academic training, but a group of music enthusiasts with shared political prejudices. As well as – by their own account - adopting Herold's methods, they have failed to dispel the fundamental flaw in his approach. They claim to have cited 'multiple and independent sources', but have in practice relied on just one, which is far from independent."

"The point about Marc Herold and the Iraq Body Count is not that they have political views, but that they have only political views. They are not 'independent researchers', but propagandists. They are not even peace activists: they are mouthpieces for, respectively, Islamist and Baathist tyrannies. Their output should be judged in that light."

2003-09-19T16:38:00.000+02:00

Ben Gurion Airport. Entry denied
Fellesutvalget for Palestina beklager at to utsendinger er blitt nektet innreise i Israel. "Kastet ut av Israel" skriver Klassekampen. Organisasjonen som Ola Lars Andresen og Søren Kure representerer, og som de representerte på sin reise til Israel, er ansvarlige for - og driver - boikotten mot israelske varer.
Fellesutvalget for Palestina inviterer til feiring av den palestinske intifadaen (27. september kl. 15 ved Stortinget), krever at Israel skal stanse krigsforbrytelser, avslutte okkupasjonen og la flyktningene fra 1948 vende tilbake. Organisasjonen krever ikke stans i selvmordsaksjonene, eller at palestinerne avvæpner terrorgruppene. De to utsendingene fra bladet "Palestina" skulle intervjue representanter for den israelske fredsbevegelsen til et temanummer om denne. Klassekampen er indignert over at de to ble sendt ut av landet igjen, mens utenriksminister Jan Petersen ble "møtt med stor velvilje". Sammenligningen er fantastisk.
Det påstås i artikkelen at Israel "lukker" seg og at "utlendinger" i større og større grad nektes innreise. Hvilke utlendinger sies det ikke noe om. Nordmenn som er blitt nektet innreise i Israel, er relatert til grupper, organisasjoner eller partier som har signert boikotten mot Israelske varer.
Det gjelder også AUF. AUF-leder Gry Larsen og sentralstyremedlemmet Oddbjørn Nesje ble nektet innreise tidligere i år. Man kan diskutere om det er klokt av Israel å stenge Arafats venner ute (Palestina-venner er de jo ikke, intifadaen som disse gruppene og personene forsvarer har i overskuelig framtid ødelagt muligheten for opprettelse av staten Palestina) - men Israel kan i likhet med alle andre land selv bestemme hvem de vil slippe gjennom passkontrollen.
I krigssituasjonen som Israel befinner seg i, er det forståelig at Israel ikke ser noen grunn til å slippe inn folk som åpent støtter den terrordrevne intifadaen og Hamas/Hellig Krig-fascistene. Grupper som står på internasjonale, EUs og også Norges lister over terrorgrupper. Den antiisraelske aktiviteten til boikott-gruppene bidrar til å svekke den ørlille påvirkningskraften norske myndigheter måtte ha igjen vis à vis israelske myndigheter. Ambassaden forsøker rutinemessig å hindre avvisninger. "Hittil har vi ikke lykkes en eneste gang" sier Karsten Klepsvik i UD. Det er Sharon som bestemmer - hans prinsipp er no compromize with terror - og han har det meste av Israel med seg. Nordmenn som direkte eller indirekte støtter terroren slipper ikke inn. De ses på som "sikkerhetsrisiko".
Boikott-aksjonen mot Israel har bidratt til å undergrave Norges rolle i Midtøsten mer enn noe annet. Oslo-prosessen sies å ha gjort Norge til noe nær et skjellsord, men boikotten er den desidert mest tarvelige øvelse i skinnhellighet som det norske politiske og sivile samfunn står bak. Den norske fagbevegelsen er sammen med sosialister, mer ytterliggående grupper på venstresiden og palestinagruppene helt dominerende i denne kampanjen. Det vil si at Arbeiderpartiet, som før har kunnet spille en mer eller mindre nøytral nøkkelrolle mellom partene, er fullstendig kompromittert, selv om moderpartiet ikke har signert boikotten. Men AUF og arbeiderbevegelsen spiller på lag med voldsforherligende (og til dels -praktiserende) grupper som Internasjonale Sosialister, AKP, RV, Rød Ungdom og NKP. LO-organisasjoner som Norsk Folkehjelp samarbeider med palestinagruppene i Fellesutvalget, for tiden i noe som kalles "Riv Muren-kampanjen" som annonseres på Fellesutvalgets hjemmeside. Folkehjelpa klager over at deres hjelpearbeidere ikke får bevege seg fritt. Man kan lure på hvorfor nøytralitet ikke betyr noe for dem. Er det å ta politisk standpunkt viktigere enn å drive humanitært arbeid? Israelere og palestinere er begge krigens ofre. Å ta parti for den ene siden mot den andre, er ødeleggende for en humanitær organisasjon.
Boikotten er en gjenopptakelse av den Palestina-komiteen (AKP-ml) startet for ti år siden men ikke lyktes med. Mens AKP-ere i sommer har stått skolerett for å ha støttet terrorregimer, har ideene og den ensidige virkelighetsbeskrivelsen vokst langt utenfor den lille AKP-kjernen. For sikkerhets skyld har Boikott Israel-kampanjen hjemmeside både på engelsk og arabisk. Israelerne skal ikke være i tvil.
Norske og skandinaviske journalisters rapportering fra området tyder ikke på at Israel systematisk stenger ute eller utviser "kritikere". De nekter innreise til personer som er knyttet opp til organisasjoner og kampanjer som først og fremst er israelsfiendtlige. Å blande fiendtlighet med kritikk, er helt vanlig tåkelegging fra Klassekampen og de gruppene det gjelder - som Fellesutvalget for Palestina.

2003-09-19T15:56:00.000+02:00

Krekar i amerikanske medier

Mulla Krekar og Ansar al-Islam vies stadig mer offentlig oppmerksomhet i USA og internasjonalt. Bare denne uken har saken vært omtalt av NBC News, ”New Terrorist Concern in U.S.”, i nettavisen Frontpage magazine, ”Norway’s Terrorist Haven”, sistnevnte riktignok med visse uetterretteligheter, som at Krekar fortsatt er fengslet, dessuten i siste nummer av Newsweek, ”Terror: Still Up to No Good?”. Sammen med den nye siktelsen fra Jordan kan dette være et signal om at noe er i gjære så snart norske myndigheter kommer til en konklusjon.

Irakisk politi fant nylig 13 videokassetter med praktisk/teknisk veiledning for terroraksjoner. Videoene inneholder referanser til både al-Qaida og Ansar al-Islam.

"The existence of the videos emerged as Britain’s new prime ministerial envoy to Iraq warned in his first public remarks that al-Qaeda and Ansar al-Islam - or offshoots of them - were now a "serious" long-term threat in Iraq.

In a press conference in Baghdad yesterday, Sir Jeremy Greenstock, a career diplomat with experience of the Middle East, said: "There is no doubt that al-Qaeda and Ansar al-Islam are involved, but they are mutating all the time, making different arrangements and liaising with people and probably tying up with former loyalists to Saddam Hussein."

2003-09-18T21:59:00.000+02:00

Saudi-Arabia vil ha Bomba

Overskriften på førstesiden av Guardian var til å falle på ryggen av: Saudis consider nuclear bomb. Men storyen holdt ikke helt. Det er en option, en mulighet de vurderer. Men det sier sitt om hvor volatil situasjonen er blitt etter 911 at spørsmålet i det hele tatt kommer opp. Forholdet til USA er ikke hva det var. De to land er ikke lenger strategisk allierte.

Det landet som det derimot er virkelig grunn til å bekymre seg over er Iran. Preststyret har arbeidet målbevisst med atomplanene i snart tyve år. Det vil si bare seks år etter revolusjonen. Det fremgår av Ian Traynors artikkel at IAEA ble sjokkert over flere ting, blant annet at programmet som de trodde stammet fra 1998, i virkeligheten ble påbegynt i 1985. Iran bruker samme sentrifugeteknikk som Pakistan. Anlegget i Natanz sjokkerte IAEA, da de forstå omfanget: tusener av sentrifuger. Det vil forrykke hele balansen i Midtøsten hvis Iran får bomben. Det kan være en grunn til at Saudi-Arabia leker med tanken på å skaffe seg en atombombe selv, eller gå under paraplyen til en atommakt.

2003-09-18T20:05:00.000+02:00

Vrøvl uten like fra Håvard Rem
Det står dårlig til med det intellektuelle nivået i Norge for tiden. Noe av det verste jeg har lest er intervjuet med Håvard Rem i Dag og Tid.
Det er det rene vrøvl. Selv Walid al-Kubaisi går det etter hvert rundt for, og han må stadig spørre: Men dette kan du vel ikke mene?!

Det begynte med at jeg hørte han bli intervjuet av Erling Lægreid i Søndagsposten i anledning lyrikksamlingen 100 dikt om krig. Da fordømte han norske lyrikere som Reiss-Andersen, Vesaas for ikke å ha skrevet om jødeforfølgelsene. De var utdaterte. Han hadde også med noen nazidikt, og de brukte de samme bilder: land og folk. Det var vanskelig å se forskjell. De tok ikke hensyn til det flerkulturelle den gang, og var derfor helt ubrukelige i vår virkelighet. Jeg hadde vanskelig for å ta dette sprøytet alvorlig, men i Dag og Tid er dette utbrodert til et langt resonnement.

Her innfører Rem også begrepet semittisme. Vesten er antisemittisk. Det ytret seg som jødehat i 30-årene og som araberhat i våre dager. Det er egentlig ingen forskjell. Jøssinger og nazister: de var like gode, for de brydde seg ikke om jøder noen av dem. I dag snakker vi stadig høyere om å plassere dem (semittene) i interneringsleire. For vår eneste gud er Mammon. Noen smakebiter:

Slik Europa på 1930-talet hadde eit semittisk «problem», har også Europa i dag eit semittisk «problem». Med denne omgrepsbruken får Holocaust ny aktualitet og overføringsverdi til vår tid.

– Kan ikkje semittar i dag kjenna seg trygge i Europa? Samanliknar du Europas semittiske problem i dag med jødane sin situasjon før Holocaust?

– Som antologiredaktør konstaterer eg at til og med våre politisk korrekte diktarar ignorerte alt frå krystallnatta og dei norske deportasjonane til Quislings gjeninnføring av jødeparagrafen og Auschwitz. I valkampen i år har det vorte akseptert å snakka om «interneringsleirar». Det tek til å likna antihumanisme.

– Det høyrest ut som om du gjev Holocaust ein ny dimensjon. Elie Wiesel, til dømes, skil mellom jødeforfølging og framandhat. Han gjev jødeforfølging eit metafysisk konsept: At folk hatar jødane fordi dei er jødar, medan framandfrykt har andre grunnar. Køyrer du ei anna line enn Elie Wiesel?

– Ja. Ved å sjå Holocaust i ein vestleg-semittisk kontekst, vert jødehatet ikkje metafysisk og unikt, men allment. Skal vi handtera dagens semittar slik vi handterte semittar på 1930- og 40-talet? Hugs at radikale, nazistiske ideologar, frå 30-talet til dagens neonazistar, ikkje har nøgd seg med å vilja utrydda semittiske menneske, men også semittisk mentalitet frå Europa. Ikkje berre jødar eller arabarar, men også kristendomen eller islam som semittiske impulsar. Knut Hamsun kjem inn på dette i eitt av dikta sine. Han spør norske prestar kva dei har imot Muhammed? Jesus var jo også semitt, legg Hamsun ironisk til. På ein måte er denne ideologiske anti-semittismen meir ryddig enn Fallaci, Le Pen og Carl I. Hagen si samanblanding av vestlege og kristne verdiar, der dei gjev vestleg kultur æra for det kristne etos.

Kva grunnlag har du for å setja Hagen i same båt som Fallaci og Le Pen? Går du ikkje for langt?

– Dei snakkar alle varmt og antisemittisk om våre «vestlege, kristne grunnverdiar» og dei vender kristendommen opp mot opphavet sitt i Midtausten.

Det er et kjent revisjonistisk argument å innvende mot begrepet antisemittisme at også arabere er semitter, ikke bare jøder. Rem greier å ta dette enda et steg, ved å si at Europas avstand til araberne er utslag av samme antisemittisme. Da forlater man enhver kontakt med virkeligheten. Det er en tilgrising av distinksjoner som gjør enhver samtale umulig.

Det er dermed ikke så rart at Rem ender opp med å si at det ikke er så stor forskjell på Churchill og Hitler, poetene i Tyskland og Norge.

– Kan du samanlikna det demokratiske England med det nazistiske Tyskland? Churchill med Hitler?

– Den største skilnaden på Tyskland og England var Holocaust, men det var ikkje på grunn av jødeforfølgingane poetar tok avstand frå Tyskland, for antisemittismen skreiv dei ikkje om. Når ord som «Hitler» og «nazisme» i dag lyder lagnadstungt, skuldast det ikkje okkupasjonen av Noreg eller bombinga av London, men den etniske utreinskinga som norske poetar valde å oversjå. I vår forstand var motstandspoetane altså korkje anti-nazistar eller humanistar.

Dette høres jo superhumanistisk ut. Men smak litt på den siste setningen: I vår forstand var motstandspoetane altså korkje anti-nazistar eller humanistar.

Dette er dyptloddende får man si. Svært dekkende for en Nordahl Grieg eller Halldis Moren Vesaas! En ting er at det er noe ubehjelpelig anakronistisk over tankegangen, men det ligger også noe styggere på lur. Hva er det som skjer oppe i hodene på folk?

hele intervjuet: Dag og Tid nr. 37, laurdag 13. september 2003

Poesi:
Antihumanismen i den norske poesien

– Under krigen skreiv motstandspoetane dikt om 17. mai, Kongen, finlandskrigen og shetlandsbåten, men ingenting om deportasjonsskipet D/S Donau, krystallnatta og jødeparagrafen, seier Håvard Rem, som er redaktør for ei ny bok med krigslyrikk.
– Motstandsdikta er like nasjonale og utdaterte som nazidikta. Difor står dei side om side i boka mi, seier Rem.

2003-09-18T12:07:00.000+02:00

Ansar al-Islam infiltrerer USA

Ansar al-Islam har etablert seg i flere byer i USA, opplyser FBI til BC News. New terrorist concern in U.S..

Ansar al-Islam har fått tilsig av frivillige fra andre muslimske land. De er påvist i storbyer som Los Angeles, San Diego og New York.

“We do have an Ansar-al-Islam presence here in the United States,” said Pat D’Amuro, FBI assistant director and one of the agency’s top counterterrorism officials. “There’s enough intelligence information that we know that gives us great concern.”

Mullah Krekar er fortsatt i amerikanernes søkelys:

NBC News has learned that the United States recently pressed Norway to move against one man, Mullah Krekar, for his past role as Ansar’s spiritual leader.
Krekar said he is no longer involved with the organization. But in a March 2003 video from Insight News, he praised suicide attacks
“It is very well,” Krekar said in the video. “It is very good. It is very, very useful for enemy.”

Hvor lenge Norge kan fortsette å beskytte en ettersøkt terrorist er et åpent spørsmål. At det sliter på forholdet til USA synes utvilsomt. Norge er neppe noen trusted partner i utveksling av informasjon for tiden.

2003-09-18T10:53:00.000+02:00

Arafat som norsk ikon

Norske holdninger til Yasser Arafat vitner om at Norge befinner seg i en pre-911 verden. Der fremstår Arafat fremdeles som en moderat sentrumsfigur, om enn med noen tvilsomme trekk, slik som nepotisme og egenrådighet. Han er fremdeles symbolet på palestinernes kamp, og et legitimt sådant.

Man har bare i liten grad fått med seg at Arafat er mer eller mindre diskreditert i internasjonale fora: Omslaget kom for alvor med våpensmuglingen på skipet Karine A. I Norge så man bare et israelsk spill, man tok ikke til seg opplysningen om at det var Arafat som sto bak. Han forberedt seg på krig. Det ga også perspektiver tilbake på Camp David og Taba-forhandlingene: Arafat ville ta med våpen det han kunne fått ved forhandlingsbordet! Slik har palestinernes tragiske kamp vært hele tiden, og Arafat er dets fremste symbol.

I Israel har man hele tiden sagt at palestinerne nå må fåt sitt Altalena. Det var et skip som innsmuglede våpen som Begin og Stern-gjengen sto bak. Ben Gurion ville ikke noen selvstendig milits, og fikk Haganah til å beskyte skipet. Flere mennesker ble drept, men det var prisen han var villig til å betale. Israelerne mener PA for lengst burde gjort det samme. Noe blod vil måtte flyte for å bringe Hamas og de andre under kontroll. Men Arafat har vist at han aldri har tenkt å gjøre det: Han bruker disse gruppene i sitt spill.

Det har det internasjonale samfunn oppdaget for lenge siden. Oppslutningen om Arafat er derfor meget lunken. Han er gårsdagens mann.

Noe annet er at den israelske regjering oppfører seg som en episode i Sopranos. Bildet er ikke mittt men David Aaronovitch sitt i Guardian. Derfra låner jeg også bildet: to snatch defeat from the jaws of victory.

USA presser nå Israel til ikke å la sikkerhetsgjerdet gå østover, og inn på Vestbredden. Israel har foreløpig utsatt beslutningen om hvor det skal gå. Men, som Economist skriver, en ny bombeaksjon, og regjeringen lar det gå østover for å innbefatte bosetningene. Sharona vil ha i pose og sekk. Det er mildt sagt farlig for Israel. Han kan risikere å bli sittende igjen med ansvaret for 3,5 million palestinere på de okkuperte områdene. Krismaksimering er russisk rulett.

2003-09-18T10:19:00.000+02:00

Prisen for likegyldighet: mer kontroll

Politikere og samfunnet for øvrig bryr seg ikke om eksistenser av den typen som drepte Anna Lindh. De er for vanskelige og overlates til seg selv, inntil de dreper noen. Det er den brutale sannhet.

Tilfellet ville at det var den svenske utenriksministeren som ble drept. Det bringer problemet opp i dagen. Likevel kommer det ikke til å skje noe. Både fordi disse menneskene reflektererskyggesiden av en samfunnsutviklingen de selv har skapt, og fordi det vil kreve store ressurser. Verken innsikt eller penger er tilgjengelig. Det samme gjelder flyktninger med en traumatisk bakgrunn.

Derfor klinger også alle ord om det åpne samfunn nokså hule, bortsett fra at de virker ærlig ment i øyeblikket. Men de vitner om hjelpeløshet. Tomme slag i lufta. Konklusjonen må bli at vi ikke har råd til det åpne samfunn. Kontroll vil erstatte frihet.

I den mest konkrete betydning vil det åpne samfunn bestå: I retten til å bevege seg fritt i det åpne rom, dvs. ute. (innendørs er det allerede kontroll) Av og til har jeg inntrykk av at det er det man mener med uttrykket "åpne samfunn". Men prisen for at så mange galninger går løs vil være kontroll. Den digitale revolusjonen åpner for billige og omfattende løsninger.

Norden ser her ut til å være på etterskudd. I forbindelse med etterforskningen av drapet på Anna Lindh, ble det opplyst at svensk politi sjekket DNA-funn opp mot deres registeret på 2.000 prøver. 2.000! I Storbritannia har man 2 millioner prøver i kartotek. Det er de som vil ha hele befolkningen kartlagt.

Storbritannia er ofte blitt trukket fram som et land med sterke individuelle friheter. De har ikke hatt noe sentralisert ID-system. Det får de nå. Striden står bare om hvem som skal betale. Det vil være teknologisk meget avansert: med fingeravtrykk eller iris-mønster.

I Norge sitter Datatilsynet med Georg Apenes i spissen som forsvarer av de gamle friheter. Men kombinasjonen av terrortrusler og borderlinere vil fremtvinge omfattende kontroll, når det går opp for folk hvilke tekniske muligheter som foreligger.

Men vil det forebygge kriminalitet? eller vil det "bare" lette oppklaringen? Begge deler, skulle en tro. Vil ikke alle gjerne vite hvem som reiser med et fly eller en ferje? Problemet melder seg det øyeblikk man begynner å sile tilgangen til bestemte steder. Man vil opplagt stå overfor konstante dilemmaer: hensynet til enkeltindividets rettighet eller gruppens trygghet. Feilgrep og overtramp er ikke til å unngå. Debatten bør begynne nå. Problemet er overmodent.

2003-09-18T09:42:00.000+02:00

Frankrikes krig mot USA

Det er hva Thomas L. Friedman kaller det i dagens essay: Krig. Frankrike vil at USA skal gå på et nederlag i Irak. De siste utspillene om overgangsregjering innen en måned kan ikke tolkes annerledes.

Først var det motstanden før krigen, hvor det forhåndsannonserte vetoet blokkerte for en resolusjon som kunne tvunget Saddam til å back down. Krig kunne vært unngått.

Under krigen nektet utenriksminister Dominique Villepin å svare på hvem han ville skulle vinne: USA eller Saddam. I mine øyne fremstår Villepin som noe av en fanatiker. Han var Chiracs stabsjef da Chirac var Paris borgermester og trikset med byggeoppdrag over en lav sko. Korrupsjon kalles det.

Bush-adminstrasjonen har selv bidratt til å provosere med sin høye sigarføring. Det er mulig de kunne fått Frankrike på gli ved å komme med en utstrakt hånd like etter 9. april. Men Friedman tror ikke det. Neither do I.

Frankrike er obsessed. Ifølge Dagens Nyheters korrespondent begynner den antiamerikanske linje også å vekke reaksjoner innad i Frankrike. -Arroganse, forkynte en overskrift i Liberation. Politikken forklares med at så lenge Lionel Jospin var statsminister var det en viss balanse. Da Chirac og sosialistene tapte, kunne han ta fatt på å styre utenrikspolitikken etter eget hode. Reultatet har vi sett i Irak-politikken.

Det rare er at Frankrike har fått EU med på det. Alle vet at utfallet i Irak vil få konsekvenser for hele Midtøsten. Ikke bare det, skriver Friedman. Frankrike har minst 6 millioner muslimer. Hvis en ekstremist-allianse skulle greie å jage USA ut av Irak, hvordan vil det påvirke holdningene blant Europas muslimer. Fundamentalistene vinner allerede 40 prosent av stemmene til selvstyreorganer i Frankrike.

Friedmans essay var long overdue. Man kan undre seg på hvilken pris Frankrike vil måtte betale for sin obstruksjon.

Our War With France

2003-09-17T20:41:00.000+02:00

Al-Jazeera-journalist tiltalt

Al-Jazeera-journalisten Tayssir Alouni er tiltalt for terrorist-virksomhet i tilknytning til al-Qaida, av den kjente spanske forhørsdommeren Baltasar Garzon, som ble et kjent navn da han prøvde å få kloa i Augusto Pinochet for noen år siden.

Garzon har tatt ut tiltale mot Osama bin Laden og ni andre for å ha planlagt angrepene 11. september 2001. Til sammen er 35 tiltalt for forbindelser til al-Qaida. Det er første gang bin Laden er tiltalt for 11/9.

Alouni ble arrestert i Spania i forrige uke. Han er kjent for å ha intervjuet bin Laden kort tid etter 11/9 der bin Laden påtok seg skylden for angrepene.
Se Newsweek og Guardian/AP.

2003-09-17T12:20:00.000+02:00

Antologi om det uberørte

Håvard Rem utgir en antologi, 100 dikt om krig, som skal dokumentere norske dikteres taushet rundt temaet jøder og holocaust. Fortjenestefullt hvis han klarer å få liv i temaet om hva nordmenn gjorde og ikke gjorde. Men hva mener han med dette svaret, tro?

- Lå det en skjult uvilje mot jødene i Norge?
- Ja, overført til vår tid, styrt som den er av penger, kan denne mistroen kanskje fattes i et eksempel som dette: Ei gruppe mennesker oppretter en egen økonomisk orden utenfor den offisielle. Nei, vi ville ikke ha godtatt det.

Jødene hadde sin egen "økonomiske orden" - ?? - og ble skyld i sin egen skjebne - ??
Det høres ikke ut som et oppgjør med antisemittismen.

Rems antologi blir omtalt også i Dag og Tid denne uka.

2003-09-17T10:20:00.000+02:00

Saudi-Arabia finansierer Hamas

Saudi-Arabia står for halvpartene av Hamas'budsjett på 10 milllioner dollar, skriver de to NYTimes-journalistene Don van Natta jr. og Timothy L. O'Brien. Flow of Saudis' Cash to Hamas Is Scrutinized.

Bidragene til Hamas tørket inn etter 911, men Saudi-Arabia fylte tomrommet.

At least 50 percent of Hamas's current operating budget of about $10 million a year comes from people in Saudi Arabia, according to estimates by American law enforcement officials, American diplomats in the Middle East and Israeli officials. After the attacks on Sept. 11, 2001, the Saudi portion of Hamas financing grew larger as donations from the United States, Europe and other Persian Gulf countries dried up, American officials and analysts said.

NYTimes har fått tak i et referat fra et møte som Hamas-representanten Khalid Mishaal og flere andre Hamas-folk hadde med kronprins Abdallah i fjor høst under en konferanse om innsamling til veldedighetsformål for palestinere.

Ifølge referatet takket Mishaal prinsen for at Saudi-Arabia fortsetter å finansiere Hamas, til tross for amerikansk press.

Det var israelerne som fant dokumentet under et beslag i Gaza i desember. Det er skrevet på arabisk, med Hamas-logoen på, og oversatt av israelske militære. Saudi-Arabia avviser dokumentet som helt misvisende.

En ting er pengene. Noe annet er den strategiske vurderingen av situasjonen, like før USA skulle gå inn i Irak. Hamas-folkene beskriver stemningen blant øvre lag i Saudi-Arabia:

"among many echelons in Saudi Arabia, there is clear, tangible and conspicuous mistrust of the United States, particularly in view of its succumbing to the influence and incitement of the Zionist lobby."

"They consider the expected American attack on Iraq as only the first step, which will have ramifications for everyone, especially for Saudi Arabia," the document added.

Det er liten tvil om at Saudi-Arabias upålitelighet var en av hovedårsakene til Irak-invasjonen. USA anså ikke lenger kongedøpmmet som en pålitelig alliert. Hvis USA lykkes, vil landet ikke lenger være avhengig av saudiarabisk olje. Dermed svinner kongedømmets makt og innflytelse. Et USA-vennlig Irak vil kunne styre oljeprisen til et nivå industrilandene er fornøyd med, og leveransene vil være sikret. Ledende kretser i Saudi-Arabia kan derfor ha egeninteresse av at USA mislykkes. Det er et interessant perspektiv, ikke minst med tanke på alle saudierne som skal ha forsvunnet fra sine hjem de siste måneder. Det snakkes om tusener. Grensevaktene så kanskje en annen vei.

2003-09-16T15:14:00.000+02:00

Something rotten

"There is corruption in our business," skriver John Burns, New York Times-journalisten som hadde mange av de beste reportasjene fra Bagdad under krigen. Burns refser journalist-kollegaer for å smiske med det irakiske regimet. De unnlot å rapportere om ting som kanskje ville ført til at de ble nektet visum. Burns var ifølge ham selv i en særstilling blant vestlige journalister i Bagdad, den ble tettest overvåket og sterkest mislikt. Han ble beskyldt for å være CIA-agent og frastjålet alt utstyr, men lot seg ikke knekke eller trues til taushet av det irakiske informasjonsministeriet og Saddams hemmelige politi.

"From the point of view of my being in Baghdad, I had more authority than anybody else. Without contest, I was the most closely watched and unfavored of all the correspondents there because of what I wrote about terror whilst Saddam Hussein was still in power."

I motsetning til mange andre journalister, mente Burns at regimets terror var den viktigste historien før selve krigen.

"Terror, totalitarian states, and their ways are nothing new to me, but I felt from the start that this was in a category by itself, with the possible exception in the present world of North Korea. I felt that that was the central truth that has to be told about this place. It was also the essential truth that was untold by the vast majority of correspondents here. Why? Because they judged that the only way they could keep themselves in play here was to pretend that it was okay."

Burns navngir dessverre ikke, trolig av kollegiale årsaker, de journalistene han anklager for å bestikke regimets representanter, særlig informasjonsministeren og hans folk.

"There were correspondents who thought it appropriate to seek the approbation of the people who governed their lives. This was the ministry of information, and particularly the director of the ministry. By taking him out for long candlelit dinners, plying him with sweet cakes, plying him with mobile phones at $600 each for members of his family, and giving bribes of thousands of dollars. Senior members of the information ministry took hundreds of thousands of dollars of bribes from these television correspondents who then behaved as if they were in Belgium. They never mentioned the function of minders. Never mentioned terror."

Et ødeleggende oppgjør med korrupsjon blant journalister. La oss håpe noen av dem føler seg truffet og tar opp hansken fra Burns. Kanskje til og med i Norge? Uansett et viktig bidrag til debatten om pressedekningen av Irak-krigen, som ellers ofte går i opptråkkede spor.

2003-09-16T12:29:00.000+02:00

Hvorfor Asia blir viktigere og viktigere

Jeg har en bestemt oppfatning av at Asia vil oppta vår oppmerksomhet i stadig større grad. Ikke bare fordi det bor mange mennesker der, men fordi det økonomiske tyngdepunktet forskyves dit. Vi hører hele tiden om veksten i Kina, men også India vokser med 7 prosent årlig. Og som det ble sagt i TV-debatt på BBC: når EU vokser med bare 2-2,5 prosent er det bare et spørsmål om tid før India går forbi. Det skjer visstnok rundt 2020.

Luke Harding har vært fire år som Guardians India-korrespondent. Hans avskjedsartikkel er ikke lystelig lesning: Heart of darkness

As a young backpacker Luke Harding found India charming and eccentric. Fifteen years later he returned as the Guardian's correspondent. Now, after finishing his time there, he recalls how one terrible incident of sectarian violence in Gujarat brought his love affair with the country to an end

Det som forvandlet Hardings fascinasjon til dread, er opptøyene i februar i fjor i Gujarat: Først ble hindupilgrimer drept på et tog, og så gikk hinduene amok. Det er ikke noe så forferdelig som disse eksplosive voldsutbruddene. Og politiet står og ser på, oppgitte, resignerte, eller med stilltiende samtykke. Jeg husker filmsekvensen av en gutt som hadde sett søsken og mor bli kastet levende inn i flammene. Han hadde mistet språket og satt bare og så rett frem. Nå var han og faren alene. Alle disse famliene er dessuten ruinert hvis de overlever.

Det slår en at det er en kolonial overlegenhet og si at slik har det alltid vært der, eller: det er så mange mennsker. De føler og tenker akkurat som vi gjør. Motsetningene mellom muslimer og hinduer er noe av det potensielt mest voldelige man kan tenke seg.

It would, perhaps, be an exaggeration to say that the worsening Hindu-Muslim divide in India threatens to tear the country apart, but certainly relations between the country's two major communities are as bad as they have ever been. Indian Muslims are now in the unenviable position of being cast as fifth columnists for Pakistan, India's Muslim neighbour and - for most of the time - its enemy. Nehru's India appears to be dead. Islamic extremists inside India, meanwhile, are taking their own form of bloody revenge - killing more than 50 people, for example, last month in two gruesome car bombings in Bombay.

Når man sammenligner fundamentalismen i Pakistan med hindunasjonalismen, er det grunn til bekymring:

Mahatma Gandhi still appeared on India's banknotes, of course. But nobody seemed to talk about him any more, and his vision of an inclusive India was under threat from something darker and arguably fascist. Driving last year around Ahmedabad, in Gandhi's home state, I found a group of Hindu men standing jubilantly around the ruins of a small brick tomb. They had just demolished it. The tomb had belonged to Vali Gujarati - Muslim India's answer to Geoffrey Chaucer, and the grandfather of Urdu poetry. In its place, the Hindu youths had erected a tiny petal-strewn shrine to the Hindu monkey god, Hanuman. "We have broken the mosque and made a temple," one of them, Mahesh Patel, told me. What should be done with India's Muslims, I wondered? "They should not live in India. They should go and live in Pakistan," he told me. This is clearly a tricky proposition: India has 140 million Muslims, out of a population of more than a billion. It is, paradoxically, the world's second-largest Muslim country after Indonesia. The Muslims I talked to during the Gujarat riots pointed out that they were Indian. They said that they didn't want to go anywhere.

Thorbjørn Færøvik driver et viktig opplysningsarbeid om denne del av verden. Ellers går det mest i reisetips. Legg merke til det. Avisene tror ikke folk er så opptatt av politikk lenger. Harding tipser om en bok av Mark Tully: India in Slow Motion.
Selv har jeg oppdaget Christina Lamb, tidligere journalist i Financial Times, som har fått priser for sine bøker om Pakistan. Men de er dessverre utsolgt.

2003-09-16T09:13:00.000+02:00

French closing

Frankrike blir visst aldri ferdig med å stikke kjepper i hjulene for USA og Storbritannia i Irak. Nå har det franske flyselskapet Corsair etter ønske fra regjeringen i Paris plutselig sagt nei til å fly inn britiske soldater til Basra i Sør-Irak. Selskapet oppgir sikkerhetshensyn som årsak til kanselleringen av kontrakten med det britiske forsvaret, men britiske regjeringskilder er klare på at det franske utenriksdepartementet står bak avgjørelsen. De viser blant annet til at Basra er klarert for sivil flytrafikk.

2003-09-16T00:12:00.000+02:00

Osama blir ikke tatt, for alle beskytter ham

David Rhode har en god artikkel om hvorfor Osama ikke blir tatt. Forklaringen er meget enkel. Han omgis av mennesker som er enig/beundrer ham. Hvor? I Pakistans grenseområder mot Afghanistan, i områder der pashtun-stammer har hersket uforstyrret i flere hundre år. Nå står det 25.000 soldater der. Det er første gang i historien. Men de foretar seg lite eller ingenting. Deler av militær/politiapparatet har sympati med bin Laden.

Rhode har noen sitater som viser hvor uimittakelig disse miljøene er for rasjonelle argumenter. 911 har aldri skjedd.

In conversations, leaders in the tribal areas passionately insist that the Sept. 11 attacks never happened. Or if they did, they were an American and Israeli conspiracy to defame Islam and create a pretext for American global domination. Jews, they often insist, control America.

Propagandaen som spys ut minner om det verste fra Der Stürmer.

The current issue of one magazine, "The Crescent," is typical. The monthly is published by a new militant outfit headed by the former leader of Harakat-ul-Mujahadin, or the Movement of Islamic Fighters, which was declared a terrorist organization by the United States. That group was banned but survived simply by changing its name to Jamiat-ul-Ansar, or Party of the Volunteers.

An article titled "When America Was Struck by Al Qaeda's Lightning" attributes the recent East Coast power outage to Mr. bin Laden. Another article says that "international Jewish companies" were secretly placing pig fat, a substance Muslims are barred from consuming, in Pepsi and Colgate-Palmolive toothpaste and all brands of lipstick. (It does not mention that Jews, who use those products too, are also forbidden to consume pork.)

Grisefett på tannkremtuber. Der har du nazinivået.

Motstandere
Det er interessant at amerikanere, jøder og hinduer regnes for å stå sammen mot verdens muslimer. En formidabel fiende.

"Crusaders, Jews and Hindus are now united and have come forward to wipe out the Islamic Ummah," a chart detailing the state of "The Bleeding Muslim World" warns, referring to the Muslim community. "The infidels are using the pretext of ending terrorism to achieve their nefarious designs."

Jeg ville tro at det også er mennesker i Norge som abonnerer på disse bladene. Det ville være merkelig om ikke noe av den samme påvirkningen pågår her. Men hvor mange i PST leser urdu?

Folk i Pakistan oppfatter ikke hvor annerledes atomvåpen er fra andre våpen. Det har vært fremsatt ønske om å bygge et minnesmerke på stedet der den første prøvesprengningen ble gjort, slik at det kan bli et valfartssted. Folk vet ikke at det ville medføre den visse død.

Det er helt underlig hvor lite norske medier rapporterer om Pakistan, med tanke på den tette kontakten det er mellom Norge og Pakistan.

Rhode sier en annen interessant ting: fundamentalismen virker å stå mye sterkere i Pakistan enn i Afghanistan for tiden.

2003-09-15T12:10:00.000+02:00

Galne menn ingen vil ta ansvar for

Bakerst i første del av DN søndag, sto et innlegg fra en "syster" med overskriften: Det går många galna 30-35-åringar lösa. Hun sier karakteristikken på morderen i NK-huset kunne passe til hennes egen bror. Han døde for to år siden, men hadde han vært i live ville hun vært livredd for at det var ham. Hun sier det finnes mange herjede menn i den alderen som er i stand til å begå en slik forbrytelse. Broren var også slik, med et oppdemmet hat/aggresjon, til tross for at han kunne være snill og grei. De visste aldri hva han kunne finne på. Hun sier det er "hundretusentals människor i Sverige med erfarenheter av halv-eller helgalna anhöriga som är en fara för sig själva och andre men ändå inte får någon hjälp."

För hjälp går bara att få för de trevliga, idogt vårdsökande och tämlingen friska. De svårt sjuka, aggressiva, skrämmande och obehagliga människorna vill ingen ha att göra med - inte heller ¨vården.

Dette er noen av de viktigste linjene jeg har lest om Anna Lindh-drapet, men de er gjemt bort bakerst i avisen.

Samfunnet måler alt i cost-effectiveness. Det vegrer å innse konsekvensene, selv når det får så katastrofale følger som i Sverige. Når man spør: Kunne dette skjedd her (Norge), virker det ikke som heller journalister vil innse hvilket samfunn vi lever i. Det er nok å ta t-banen i Oslo.

2003-09-15T09:02:00.000+02:00

Krekar watch

Norway has asked the U.S. to assist with evidence against Mullah Krekar, the former leader of Ansar al-Islam, to bolster the case against Krekar in Norway, according to Newsweek sources. U.S. officials are frustrated that Ansar’s prewar leader, an imam known as Mullah Krekar, is free in Oslo, even though the Norwegians have filed criminal and immigration charges against him. Norwegian prosecutors decline to comment on the investigation.

2003-09-14T23:37:00.000+02:00

Er euro et problem? Svenskene er da alt i EU.
Med euro ville svenskene miste noen virkemidler i finanspolitikken og den økonomiske politikken, men på den annen side slippe enkelte uheldige utslag av ulike valutaer. Spørsmålet er heller hva som skjer med euro når eurosonen blir utvidet til land som foreløpig har langt svakere økonomier. Sånn sett kan det være lurt av svenskene å vente.
Det er bra at "nej"et ble så klart som det gjorde. Svaret var vel mest et nei til dypere integrasjon i EU, som fellesvalutaen representerer. Men det er ikke sagt at det å si nei til euro nødvendigvis er et bedre valg for Sverige enn et ja.

2003-09-14T22:41:00.000+02:00

Eliten må velge seg et nytt folk

En vri på Brecht-sitatet fra 1953. Det er den følelsen man får: Eliten har veldig vanskelig for å akseptere resultatet. Jeg snakker om folkeavstemningen i Sverige.

Valgdagsmålingen var helt sjokkartet. Stikk i strid med antagelsen om at Anna Lindhs død ville snu stemningen. Det gjorde det altså ikke. Det sier noe om styrken i nei'et.

Göran Persson skal ha ros. Han erkjente at det er en betydelig EU-skepsis i store deler av folket. Men andre på ja-siden var så tamme og fantasiløse at det ikke går an. De nekter rett og slett å erkjenne det kommentatorer snakker om: en stigende kløft i samfunnet mellom de som er med, og de som sliter og faller utenfor.

På den riktige siden snakkes det mest om tall og økonomi. Det er det man er bekvem med. Verdier som ikke lar seg måle i kroner og øre taler man mindre om. Den samme utviklingen er i høy grad til stede her hjemme. Opprøret i Sverige gjør at man ikke helt kan avskrive at det vil bli nei i Norge en tredje gang.

Det var interessant å høre ungdommen beskrive EU som et sentralisert gubbevelde. De oppfatter ikke at EU har noe å si dem. Det er rett og slett litt tråkigt. Det som mangler på ja-siden er visjoner. I stedet oppfattes EU som en konstruksjon for de vellykkede. Andre må bære omkostninger ved nedskjæringer, rasjonalisering osv. Samtidig stiger kravene til lønnsomhet.

Kombinasjonen av oppofrelser og tilstramming, og avsløring av enorme fallskjermer av typen Percy Barneviks 800 millioner kroner, har gjort inntrykk.

Det svenske folk er vant til å gjøre som det blir fortalt. Det er derfor historisk at det i dag sa nei til EMU.

Jeg hører at Den Danske Bank allerede varsler svakere svensk krone. Det vil bli mer av slike nyheter. Men tror eliten at folket kan piskes inn i EMU? Det blir omtrent som sovjetkommunismen, der slagordet var at folket skulle piskes inn i paradis. EU har allerede et demokratisk underskudd. Men trolig kommer man bare til å registrere det svenske nei'et med et irritert skuldertrekk i Brussel.

Kjerneproblemet er at de brede sosialdemokratiske lag i Norden ikke liker en markedsliberalisme uten kontroll og rammer. De synes ikke den makes sense, verken økonomisk eller samfunnsmessig. De frie markedskreftene er blitt hevet over kritikk for politikerne, mens folk er kritiske. There's the rub.

2003-09-14T13:46:00.000+02:00

Euro-terror

Drapet på Anna Lindh var en "patriotisk" handling. Hvem kan få seg til å si noe sånt? Jo, en prominent britisk euroskeptiker, Greg Lance-Watkins. Han står bak websiden EuroRealist, som i krasse ordelag driver kampanje mot britisk EU-medlemskap. Greg Lance-Watkins godtar drap på "landsforrædere". Men ikke bare det, han oppfordrer likesinnede landsmenn til å være forberedt på å begå lignende terrorhandlinger selv.

"In e-mails sent to a variety of organisations, he said: "I do hope there will be patriots in Britain with the courage to deal with traitors that has been shown in Sweden."

"If our corrupt politicians force us to take the same route to defend our economy and country . . . then I suggest the first patriot to take direct action is remembered by putting his or her statue on the remaining plinth in Trafalgar Square."

"Last night Mr Lance-Watkins stood by his comments. "Yes, I do support the execution of elected politicians when they seek to betray the electorate and their country," he said."

Når Kristin Halvorsen får politibeskyttelse, skyldes det i første rekke faren for en smitteeffekt fra drapet på Lindh, men ikke bare. Demokratiet er under attack. Drapet på Anna Lindh og trusselen fra britiske anti-EU-fanatikere har ikke noe med Irak eller islamister å gjøre. Hva er det da som ligger bak? Hva er det med EU og EU-medlemskap som vekker et sånt hat og aggresjon? Et annet spørsmål er like viktig å stille: Hvor kommer ondskan fra?

Drapet på Anna Lindh kan kanskje være en vekker. Demokratiet må forsvares. "Sverige er et av Europas mest kriminelle land", var det en som sa på NRK Dagsnytt. En klønete formulering, men fakta finnes: Sverige nærmer seg Italia når det gjelder politikerdrap. Sverige har de høyeste drapstallene pr. innbygger av alle land i Europa. Drapet på Anna Lindh var ikke et attentat utført på avstand og med kjølig presisjon, men en handling der morderen sørget for å gjøre størst mulig skade på sitt offer. Ikke bare resultatet, men selve handlingen.

Svenskene håper nå at drapsmannen kan avskrives som en "galning", Jan Guillou snakker om at politikerne har sviktet ved at mange sinnslidende går fritt omkring. Den trolig planlagte, i hvert fall villete ondskapen, er noe mer enn galskap. Man vegrer seg for muligheten at drapet var politisk motivert, for eksempel av såkalt patriotisme. Det er ingen umulighet. Svenske nynazister har flere drap på samvittigheten fra før av, nynazister som også lider av eurofobi.

"Du skal brenne i helvete!» sto det i en e-post som ble sendt til Anna Lindh i Utenriksdepartementet, to uker før hun døde. Et ekko. Den samme hilsenen ble sendt til kulturminister Valgerd Svarstad Haugland for en tid tilbake. En reaksjon på at P4 tapte konkurransen om Kanal4. Vi snakker ikke om en drapstrussel, men om en språkbruk som fremmer politikerforakt, som gir fanatikere og ekstremister vann på mølla.

2003-09-13T21:02:00.000+02:00

Andre Glucksmann: An interview in Le Figaro about his new book "West Against West".

Andre Glucksmann er kanskje Europas mest lysende hode. Han har innsikt. Intervjuet er tatt fra cinderellabloggerfeller.blogspot.com. Norge ligger i leiren som mentalt befinner seg pre-119.

Le Figaro Magazine: Doesn't the attack on the UN building in Baghdad which caused dozens of victims amongst the international humanitarians, including the special representative in Iraq, the Brazilian Sergio Vieira de Mello, followed by the attack at Najaf, represent a turning point in the apocalyptic direction of the Islamists?

AG: On Friday, August 29, at the funeral of Sergio Vieira de Mello, there was talk - quite rightly - of a "September 11 for the UN". This phrase was not an exaggeration. In the assumption of absolute destructiveness, the indiscriminate aspect of Islamism shows itself once again.

The attack on the Jordanian embassy was the September 11 of the moderate Arab states. The attack in Najaf, the desecration of the mosque of Ali and the assassination of Ayatollah Hakim was the September 11 of the Shi'ites. The threat is universal. It shows the rage to destroy, the pure power of nothingness. By blowing up water pipelines, the terrorist condemns Iraqi babies to die of dehydration and makes the whole population go thirsty. You have to be a racist to believe that these terrorists who are murdering their own people represent them. They are the representatives of nihilism.

To believe some commentators, Islamism cannot be a form of nihilism because Allah's madmen "believe" in an absolute…

Terror is their absolute. In Islamism, as in communism and Nazism, the will to destroy carries all before it: better to want nothingness than to want nothing. Dostoyevsky and Nietzsche called that nihilism.

What do you call nihilism?

Avec moi, apres moi le deluge! Nihilism is government by chaos. "Let the sun go out!" Leon Trotsky also invoked "eternal darkness". The terrorist in Baghdad sacrifices according to the same logic, as Joseph Samaha noted in the Lebanese daily Al-Safir: "Yesterday's operation against the headquarters of the United Nations is the product of the same mentality of destruction. Let's expel every mediator. Let's banish every international organisation. Let the situation collapse. Let's cut off water and electricity. Let the pumping of oil cease. Let robbery prevail. Let schools and universities close. Let businesses go bankrupt. Let civil life come to a halt…A form of nihilism, absurdity and chaos hiding behind deceitful slogans."

When the Americans speak of the "axis of evil", the important thing is not the term "axis", an unfortunate one, since we live in the era of networks: the important thing is the word "evil": it means the complex "terrorism-Islamism-nihilism". Terrorism forms the backdrop to an era which opened a century ago with the alliance between war and revolution, in the exaltation of a modernity without human rights. Islamism replaces the secular final struggle of communism with a form of theological apocalyptism, it works the same way on the societies in its grip: it's a vehicle of terror. Everything is permitted in the name of a radiant future. Islamism brings something quite different from religion into play. Let's not forget that the first victims of Islamist terrorists were Muslim populations themselves. Look at the work of the GIA in Algeria.

You say that Islamism brings something other than religion into play…

Something that goes beyond it. Islamism is the local variant of a destructive state of mind which has become globalised. They destroy in the name of the living God, or in the name of a race or a class which will take the place of the dead god. The nihilist, Islamist, Bolshevik or fascist shrinks from nothing, just like the child soldier in Monrovia who was asked whether he would shoot his own parents with his Kalashnikov and answered "Why not?" Nihilism flourishes without any why or wherefore. September 11 is the proof: we Westerners are immensely vulnerable when confronted with a collective evil which is always ready to strike. The idea that September 11 only concerns the Americans and that we can remain neutral while counting the punches is absurd. The Jordanians are targets, the UN is a target, the Shi'ites are targets and if the anti-war Europeans think they are off limits, then they are fooling themselves.

The hypothesis of a close collaboration between followers of the former regime and Al-Qaida cannot be discounted…

Indeed, the secular terrorism of Saddam Hussein and the religious terrorism of Bin Laden employ the same methods of war against civilians and pursue the same objective of total domination. In the attack at Najaf, the Shi'ites denounced the collaboration of the Saddamists with Al-Qaida. Don't forget that Saddam financed the human bombs of Hamas, a fundamentalist movement. Rivalries do not exclude tactical alliances - supplying weapons and information. In the nebulousness of nihilism they are strategic rivals and philosophical brothers.

What do you mean?

The atheistic nostalgias of the tyrant of Baghdad have something in common with those of the Bin Ladenists in their identical fascination with destruction, their identical rejection of America and the free circulation of ideas and beliefs. In short, in the hatred of individual liberty. Yesterday, Khomeini; today, Saddam and Bin Laden: three nihilist warlords whose ulterior objectives are cut from the same cloth. They all aim at the same goal, to become caliph, to rule over all the Arabs (then all the Muslims), to control Riyadh, its oil, its finances and, above all, its theological authority (Mecca).

In "West against West" you speak of Islamism as a machine for "total war" against civilians. Is it this aspect which makes Islamism a continuation of the two totalitarian experiences of the 20th century, Nazism and communism?

Yes. The fantasy of a great worldwide anti-liberal, anti-Western and anti-capitalist revolution has successively fed the fanaticism of the Nazis, the communists and the Islamists. It's there that we find their secret, nihilist convergence. Hence their common taste for redemptive violence. Today, in Iraq, the synthesis is functioning once more. Post-Marxist Baathists and Jihadists are uniting in Baghdad to repel the "occupier": "Down with America!" Their common fear is not capitalism but the ethics of capitalism (Max Weber) and the human rights which are inseparable from it…

Do you think Islamism is a threat in Africa?

More than ever. Not only because Riyadh is stirring up - and financing - wherever possible, centres of anti-Christian and anti-animist agitation. But for a more fundamental reason: the lost children of the slums of Monrovia or Khartoum have been cast into the same absence of limits and taboos as their recruiters, those killers enlightened by Jihad who, far from being "nobodies" or illiterates, are often from good families and have sometimes graduated from the finest Western universities. In this Africa "cut adrift", as Bernard-Henri Levy says, the worst horrors come together into a nihilist symphony: the looting of diamonds, slave-trading, child soldiers, fanaticism and racism.

Wasn't it a mistake to portray the bearded fanatics as obscurantist and backward minds?

Yes. Paradoxically the Afghanistan of the Taliban should have rescued us from this intellectual laziness. Let's enter, for a moment, the head of that "theology student", the Talib. He has been brought up on movies from Bollywood, porn included. He ends up by hanging TVs, burning films, banning music, covering up his sisters and his wives, not out of tradition or respect for religious law, but to block out his fantasies. He is already Westernised. His theological absolutism desperately tries to conjure away the fear caused by his troubling freedom.

Satanic angelism. You find an intuition of it in Montaigne who links "supercelestial opinions" with "subterranean morals"! A magnificent phrase: our great philosopher gave us, four centuries ahead of his time, the spiritual key to the three deliriums: red, brown and green.

In "West against West" you exonerate the government of the United States from all responsibility in the radicalisation of this return to Islamism. But by exporting its culture en masse isn't the West feeding a powerful reaction against itself?

Not at all. I exonerate no democratic country. All of them have long backed ultraconservative regimes like Saudi Arabia or Saddam Hussein. All of them have shown contempt for human rights. They all believed that freedom was only good for us and that it mattered little that other peoples were cowering under military or theological dictatorships. September 11 demonstrated how much the freedom of the Afghans was connected with security in New York. Had we helped, as I and some others demanded, Commander Massoud to liberate Kabul, the Twin Towers would still be standing. America has paid dearly and has learnt the lesson. In West against West I lament the fact that France, Germany and the pseudo-"peace camp" (Russia and China!) remain stuck in the illusions of September 10, 2001. Faced with the difficulty of rebuilding Iraq, too many are rubbing their hands, swearing that "America was asking for it", forgetting that Islamism and terorism are dangers for us all.

(Thanks to Xavier Basora of Buscaraons for pointing this article out to me- C

2003-09-13T20:49:00.000+02:00

The idea that September 11 only concerns the Americans and that we can remain neutral while counting the punches is absurd. The Jordanians are targets, the UN is a target, the Shi'ites are targets and if the anti-war Europeans think they are off limits, then they are fooling themselves.

Andre Glucksmann

2003-09-13T00:25:00.000+02:00

Pentagon snublet i Irak, vanskelig å roll back

Mark Danner har en analytisk hjerne. Han har evne til å sammenstille fakta og analysere dem. Han gjorde det i en three-part series om Bosnia-krigen for noen år siden. Nå tar han for seg the mess som Pentagon har rotet seg inn i Irak. Som man reder så ligge man, heter det. Det er en enorm utfordring USA står overfor. They cannot simply walk away. For mye står på spill.
Iraq: The New War By Mark Danner

2003-09-12T23:42:00.000+02:00

Hva har Iran å skjule?

Det går mot showdown mellom FN og Iran om atominspeksjon. Styret til IAEA ga fredag Iran frist til 31| okt med å legge alle kort på bordet. Hvis ikke går saken til Sikkerhetsrådet. Det kan ende med sanksjoner.

Den iranske delegaten stormet ut. Linjen fra Teheran har vært at man ikke må presse Iran for sterkt. Det kan backfire, og resultatet kan meget vel bli det motsatte av hva det internasjonale samfunn ønsker, har man sagt. Det antydes ubehagelige reaksjoner. Kan Iran komme til å bryte med Ikkespredningsavtalen, slik Nord-Korea gjorde? Det vil koste dyrt.

Atomvåpen gir immunity. Det har Iran sett i tilfellet Nord-Korea. Men eksemplet Pakistan kan ha smittet.

En islamsk bombe. Bush har sagt USA aldri vil tillate at Iran får bomben.

2003-09-12T23:28:00.000+02:00

Ny tape fra 911-kaprer

Al Jazeera har offentliggjort opptak gjort av en av 911-kaprerne, nærmere bestemt en av dem som styrtet i Pennsylvania. Ett par sitat:

In his taped will, dated December 2000, the speaker declared his readiness to die in a suicide attack.

``Martyrdom attacks heal the hearts of Muslims, and have a moral and material impact...These attacks break their (Americans') hearts and destroy their morale,'' he said.

I tell you our battle with you will continue... We will erase the shame (inflicted on Arabs) with our hands and all our force.''

``The only solution is for them (Americans) to leave the lands of the Muslims.''

2003-09-12T23:03:00.000+02:00

Populismen på venstresiden: Schröder lefler med tyskernes antiamerikanisme

Utenriksredaktøren i the Spectator, Andrew Gimson, har et tankevekkende essay om den oppvåknende antiamerikanismen i Tyskland. Den er ikke så vanskelig å oversette til norske forhold. SV-dronning Kristin Halvorsen kan ha et charmerende smil, men hva hun har fått seg til å si i vinter om USA som sikkerhetsrisiko for Norge, bør ikke gå i glemmeboken. Jeg er redd det bare er ren forsmak på hva som kan komme.

I Tyskland har Schröder hatt politisk nese for å score høyt på folks USA-fiendtlighet. Det gjelder like mye eliten. Følelsene er så sterke at man kroer seg av skadefryd når amerikanske soldater blir drept!

Another American who works in an office full of educated Germans said, ‘With every American soldier that dies the schadenfreude is immense. Every day people come by my desk and say, “Isn’t it great, Bush is coming crawling to Schröder now. Schröder won’t get an invitation to the ranch at Crawford — George Bush is going to beg him to go there.”’

Det er også noe provinsielt over deres oppfatning av USA. Holdninger man finner helt på toppen:

President Bush is dismissed by most Germans as a cowboy and a hick, and there is no desire to admit that many of those around him are able people with long experience of foreign policy who were strong supporters of German reunification in 1990, as was the President’s father. An American journalist of my acquaintance recently had occasion to visit the office of Chancellor Gerhard Schröder, and found the Chancellor’s staff giggling about Mr Bush in front of another American reporter.

Gimson var på det beryktede møtet der konspirasjonsteoriene rundt 911 ble omsatt. Det er et tegn at hver femte tysker deler disse forskrudde ideene.

Dr Jeffrey Gedmin, an American foreign policy expert who has often appeared on German television to argue the case for the invasion of Iraq, was amazed by the volume and bitterness of the hate mail he has received. ‘You Jew son of a whore, you are not welcome in this country, you and that nigger hyena Condoleezza Rice,’ was the sort of message sent to him by many of his correspondents. Dr Gedmin happens, incidentally, to be a Roman Catholic.

A sad case of schadenfreude
Andrew Gimson says Gerhard Schröder has unleashed and exploited his country’s latent anti-Americanism, long suppressed by postwar German leaders

2003-09-12T22:31:00.000+02:00

Finkielkraut om den nye antisemittismen

Finkielkraut er en skarp fyr. Han sier noen ting som er vel verdt å tenke over. Norge omfattes i høyeste grad av kritikken. Funnet på http://www.europundits.blogspot.com

THE COMING ANTI-SEMITISM

An interview with Alain Finkielkraut in Le Figaro. Translated by C.Bloggerfeller.

LF: In In the Name of the Other, you are worried about the development of a form of anti-semitism under the banner of progressivism. What's happening in Europe?

AF: After a brief parenthesis, the grands simplificateurs are back. Since the fall of communism, we've been witnessing the stupefying restalinization of part of the intelligentsia and the movement of the socially-concerned. No longer having any adversary to measure up to it, America appears all-powerful. And this image of American omnipotence has breathed new life into the pernicious idea that politics can do everything: all the world's misfortunes are perceived as crimes; the objective universe seems to be made up of subjective wills, those which resist evil and those which foment it. This is why the idea of conspiracy has once more seized hold of the feeble-minded, and whoever talks about conspiracy soon or later ends up talking about the Elders of Zion.

Has the anti-totalitarian era passed?

One might have hoped we could have left the twentieth century with a different idea of politics than the Robespierrist conception of the struggle between humanity and its enemies. Since the fall of the Berlin Wall however, this idea has been making a paradoxical comeback. And it's the tragic character of politics which has become obscured once again. Anti-Americanism is no less violent than it was in the 1950s. When America is a victim, as on September 11, it's because it is a hyperpower. The one original feature of our time: adding Israel to the camp of absolute evil. Thus, during the movement against the war in Iraq, a new demonic entity was invented: Busharon.

After the attacks on the UN headquarters in Baghdad and in Najaf, there is renewed talk of Washington becoming "bogged down" in the sands of Mesopotamia. What do you think?

As Pierre Hassner has shown, America, since September 11, feels both vulnerable and invincible. This is a worrying cocktail and I suspect, with many others, that the White House is conducting world affairs in a state of intoxication. But it is loathsome to rub your hands together when things turn out badly, as if Islamist terrorism were not our common enemy, and it is idiotic to claim that America has the same policies now as it did during the Cold War.

In the name of the fight against terrorism, aren't the United States authorizing infringements to international law and don't they think they are the "States of exception" as they did during the Cold War?

When confronted with the Soviet Union, the Americans could back corrupt regimes, even install dictatorships, without any scruples. I'm part of a generation which came to politics between the war in Vietnam and the overthrow of Allende by Pinochet and the CIA. People would like to pretend that contemporary America was exactly the same as the America back then. But open your eyes: Milosevic, the Taliban, Saddam Hussein. Now the Americans are overthrowing dictatorships. And its this mission which is dangerously intoxicating them. Once they were too realistic, perhaps they are not Kissingerian enough today. A realist on their behalf, Hubert Vedrine was right to say that you don't bomb democracy into being. But Europe is completely wrong to believe that a multipolar world could perform the duty of a global democracy by itself.

Can we seriously see a return of the rhetoric of the Protocols of the Elders of Zion amongst people who describe Israel's defenders as a "gang" and the "French Zionist Star Academy"?

That expression of Eric Hazan's, the editor of The Holocaust Industry, would have caused a scandal had it been said by Le Pen. Eric Hazan is anti-racist. And it's no longer their belonging to a race that the Jews have to answer for, it's their alleged racism.

So has anti-racism become the fodder of the new anti-Semitism?

The racist period of anti-Semitism is over, and hatred of Jews is expressed solely in the language of anti-racism. Example: the wall. The Israelis, as we know, have decided to build a security fence along the "green line". The Israeli left was behind this initiative, aiming to reinforce Israel's security. The right reluctantly accepted a solution which implied the renunciation of Greater Israel. The Sharon government traced out the wall, snipping off a few kilometres of Palestinian territory. This decision was eminently worthy of criticism: it cut off, for example, the Palestinian town of Kalkilya. But the discussion which is raging today doesn't express this sort of legitimate criticism. It denounces the measure as "apartheid". Etienne Balibar and Henri Korn explain, in Le Monde, that the wall divides the region between a "population of inmates" and a "population of prison camp guards".

What motivates the supporters of the wall of separation?

It's not racial ideology as in the case of apartheid, it's fear of Palestinian terrorism. To interpret the Israeli-Palestinian situation through the lens of anti-racism, is to condemn yourself to understanding nothing, and moreover to dragging in the most absolute hatred: the racist is the enemy of humanity. If Israel is a race of camp guards, how can we not celebrate when an Israeli is killed? Isn't it one less Mengele? And nothing stops this hatred: the Jews of France who support a race of camp guards are complicit in the worst of crimes. This is the way they stick a swastika on the chests of those on whom they used to stick a yellow star. An animosity is displayed which becomes impossible to reason with and very hard to combat, because, in order to nazify the Jews, it makes use of the very memory of what happened to them.

More than just being a "French affair", aren’t Israel and the new anti-semitism a question posed to Europe?

The Europeans have more and more trouble understanding Israel. Let's be clear: for me, understanding Israel doesn't mean excusing everything its government or army does. I'm not asking for impunity for Israelis, I simply want to tear the conflict away from the grip of anti-racism and give it back to its own truth again. But Europe has inherited a very great distrust of nationalism from the dark times of the twentieth century. It has become post-national: it thinks the dissolution of nations in a general mixing together is the best response to the racist madness which devastated it between 1939 and 1945.

It's a justifiable response to the disaster…

Nobody may plead for a return to former innocence. But ideology is getting the upper hand. By ideology I mean the logic of a single idea and, in this case, the reduction of the history of mankind to this edifying alternative: tolerance or stigmatization. In anti-racism everything comes down to exclusion just as in Marxism everything came down to exploitation.

Aren't you exaggerating a little?

During the recent world athletics championships, a 42-year old Jamaican athlete was forced to compete under different colours, because she was not fast enough to represent her own country. She was described as "the future Slovene Marle Ottey". No more natives, no more foreigners - home countries themselves are aligning along the model of Real Madrid. The Jews are a less and less intelligible exception to the movement of history.

Attached to Israel, do they seem a historical people, marked by an immemorial narrative and Biblical sites?

The Jews are a people who, in the era of "future Slovenes", want to continue to be a people. Certainly, there are Jews of all races and colours, but, as Jews on the mother's side, they perpetuate the tradition of blood rights in the era of rights to land. As the time we live in is incapable of thinking of the world in any other terms but those of anti-racism, this ethnic perseverance and, with it, the idea of a Jewish state tend to appear not only exotic, but unacceptable.

If an extreme Left is becoming "negationist" [i.e. denying the Holocaust], as you imply in your hypothesis, is it because of this ideological anti-racism? Or by taking up philosophies of history once more, is it espousing ways of thought which "deny" (in Francois Furet's words) the Jewish experience?

It is not the instutional left we are dealing with here but the so-called "Left of the Left" and its increasing grip on the spirit of the age. Back in 1968, leftists were reading Marx, Trotsky or Lenin. In our day, everyone is invited to read Noam Chomsky. I thought this intellectual had been discredited by his preface to Faurisson [a French academic Holocaust denier] and by his ardent denial of the Cambodian genocide. I was wrong. The most prestigious publishers are fighting over the rights to the political works of a man who condemns to non-existence every crime or atrocity for which the American-Zionist entity cannot be held responsible.

To what extent does a "new Islamophobia" exist in France?

When a Frenchman is found guilty of an act of anti-Semitism, no one, except the supporters of the extreme Right, would accuse his denouncers of "anti-French racism". When you remark that hatred of Jews is widespread in the Arab-Muslim world, you are accused of stigmatizing Islam. The horror of our era is denegation. The emperor is never naked: there are always sociologists there to dress him up again and reports, like those of MRAP [French anti-racist organisation], on anti-Arab racism to disqualify me by claiming I gave my support to Oriana Fallaci's book, Rage and Pride.

The MRAP report spoke of one of your articles on Fallaci's book as an "anti-Arab diatribe"…

In that article I said that to the extent she wrote with too broad a brush, she yielded to generalisation and she let herself box in those she called "Allah's children" in their own evil essence; in an article in Le Monde which published several reactions to the MRAP report I clarified things in the following way: "Oriana Fallaci is right to say that the violence of the Islamists should not be imputed to the poverty caused by the West, because this violence proceeds from a state of civilisation, but where she is seriously and inexcusably wrong is when she turns this state of civilisation into a destiny and she shuts up individuals with a double lock. Normal democratic life is the vocation of Arab and Muslim countries." But it was in vain that I spelled out in black and white that Oriana Fallaci was succumbing to the temptation of racism, MRAP didn't want to hear, because today there are two sorts of anti-Semitism: the old French anti-Semitism which we have the duty to mobilise against and the anti-semitism which comes from the excluded or the potential victims of racism. The latter must be put in doubt, minimised and those who speak about it must be discredited by any means possible because it has no place in the great new ideological narrative of a humanity marching towards mutual recognition and equality.

2003-09-12T22:12:00.000+02:00

Edruelige Paul Wood: Irakerne ikke mot USA

Paul Wood er en av BBCs mest edruelige, stødige reportere. Og modig. Han tok seg inn til UCK-geriljaen da serberne drev og bombet sivile på flukt inne i skogene, for å fortelle hva som skjedde. Nå er han i Bagdad, og fortalte om den forferdelige shootout i natt der amerikanerne trolig drepte minst 8 irakiske politimenn. Det bør ikke bli for mange slike episoder.

Wood rundet av med å si at irakere flest ikke er mot USA. Det er en liten minoritet i sunni-triangelet som gjør motstand, rester av Baath-partiet som før støtte av nyankomne jihadister. De ønsker å drive en kile mellom koalisjonsstyrkene og befolkningen, har hittil ikke klart det, men episoder som den i går ved sykehuset i Fallujah er ingen god reklame for USA. Sa Wood. Interesting.

2003-09-12T11:39:00.000+02:00

Mamma svarer i Dagbladet

Spørsmål til Janne Haaland Matlary i Dagbladet:

hei mamma!!!! håper du svarer på spørsmålet mitt denne gangen...
here goes: tror du Norge er et terroristmål? og tror du USA kommer til å klare å utrydde all terrorisme?
klem fra marie-astrid.
Innsendt av: marie-astrid matlary
Nei, jeg tror ikke Norge er et terrormål, selv om jeg noen ganger terroriseres av mine barn når de sier: "Hvis jeg får en is nå, skal jeg ikke skrike". Dette er internasjonal forhandlingsteknikk av beste merke.

2003-09-12T10:57:00.000+02:00

Bin Laden lys levende

Bildene av bin Laden og al-Zawahiri gående rundt i fjellheimen et sted i Pakistan/Afghanistan er ikke lett å glemme. Det er de første levende bildene av ham siden høsten 2001. Det sies at vestlig etterretning leter etter skjulte budskap. Men budskapet ligger i dagen: det er bildene av mannen selv som taler sitt tydelige språk.

Jeg er redd det er slik mye av kampen mot terror foregår: Man leter etter hemmeligheter, mens den viktigste informasjonen ligger åpen. Det gjelder bare å forstå den. Men da må man være villig til å sette seg i fiendens sted, og gi slipp på de bekvemme forestillingene.

På 70-tallet gikk vestlig ungdom rundt med bilde av Che Guevara på brystet. I dag bærer ungdom i Asia bilde av Osama bin Laden. Han er blitt et ikon på samme måte som Che Guevara var det.

Det er likhetspunkter: Romantikk og fascinasjon ved død går sammen. Det overflatiske, neglisjeringen av ofrene for de "heroiske" handlingene. Che og Osama er helter for sine tilhengere. Da må man knuse noen egg. Slik er historien. At målet er supermakten USA gjør ham ekstra stor. Han og Al-Qaida har utført noe spekatakulært. Noe umulig. I millionbyene i Asia er man vant til død. Nå fikk amerikanerne også smake den.

La oss trekke parallellen litt lenger. Slik motkultur var kulturen til den opprørske ungdommen på 60-70-tallet, er Al-Qaida en motkultur for muslimsk ungdom på jakt etter identitet og mening. Det er nettopp ikke de fattige, de elendige, men barn av middelklassen som trekkes til bevegelsen. Som selvfølgelig har en karismatisk leder, i likhet med Hamas.

Innskudd: Det er ubegripelig og tegn på manglende grep at Bush og USA omhyggelig har unngått å nevne Osama. De vil ikke bidra til å bygge ham opp, men det trengs heller ikke. Han er stor, og å tie ham i hjel går ikke.

Al-Qaida og alle dens assosierte grupper reprsenterer et opprør, et alternativ til moderniteten i vestlige samfunn. Det utgjør en reaksjon. Hvorfor er den så nihilistisk? Islam er ikke slik. Dette er en perversjon av islam, nettopp derfor er den så farlig, for muslimer greier ikke ta avstand, se det for hva det er. Faren for clash of civilizations er derfor reell.

Men spørsmålet, hvorfor så nihilistisk? Jeg har kommet til at de er inne på noe vesentlig som plasserer Al-Qaida i samme kategori som nazisme og bolsjevisme, som også var svar på moderniteten. Det de har til felles er dødskulten. I nazismen er den åpenbar. Jean Améry skriver i "Ved forstandens grenser" at tortur var nazismens essens. Pinslene var ikke et middel, det var et mål.

Slik er det også med Al-Qaida og deres likesinnede i Hamas: De vantro er offer på bålet som skal rense verden. Det er ikke utilsiktet når 3.000 dør i Twin Towers. It has a purpose. Det er dette rommet vi ikke våger gå inn i. Slik vi heller ikke tør det med drapet på Anna Lindh. Til tross for at kunstnere og forfattere i fleng har utforsket disse forbudte rommene i romaner og installasjoner i et par århundreder! Fra Dostojevskij til Jan Troell, for bare å nevne to.

Det snakkes om asymmetrisk krigføring. Men det er farlig symmetri mellom Al-Qaida og vestlige samfunn. Den ene har i overmål hva den andre mangler: Religion og overbevisning. Den ene mangler grenser, den andre vil innføre himmel og helvete på jord, det skarpeste skille som tenkes kan.

Hvis noen tror at Al-Qaida kan bekjempes med militære midler, må de tro om igjen. Også i dette ser Sharon og Bush ut til å ligne på hverandre. Al-Qaida suger energi ut av vår tomhet. Alt i vår kultur som for dem er tegn på gudløshet, omgjøres til glødende overbevisning og tro på egen gjerning.

Det fyller meg med lede å høre alle frasene om vår solidaritet og åpenhet. Faktisk også ved en tragisk hendelse som den i Sverige. For faktum er at portene står vidåpne og alt skyller inn. Dagens markedskapitalisme har prostitusjon som prinsipp. Alt er til salgs. Alt kan omgjøres til en vare. Dette er en parodi på åpenhet. Det fordrer karakterstyrke å stå imot, som er bare de ressurssterke forunt. Skal resten bare gå til grunne? Man må være klar over at islam har en helhetstanke og solidaritet som bærebjelke, selv om det det er langt mellom ord og handling.

Osama bin Laden er Allahs sverd. Muslimer ser gudløsheten i de vestlige samfunn. Osama har allerede bloodied USAs nose. For mange muslimer blir dette en handling med en religiøs mening. Jeg tror alt pratet om "why do they hate us" er helt på siden. Motsetningene går langt dypere, på et plan der det er liten eller ingen forskjell på USA og Europa. Du skal være på innsiden av våre samfunn for å forstå de positive verdiene. For utenforstående, de som mangler koden, fremstår de som heslige. Det er bespottelse satt i system.

Vårt samfunn er opptatt av sex, penger, makt og vold (Nina Witoszeks karakteristikk). I bibelsk sammenheng er dette kjennetegnene ved Babylon.

2003-09-11T19:12:00.000+02:00

Anna Lindh var dårlig likt i nynaszistiske og nasjonalistiske grupper i Sverige, viser kommentarer på diverse hjemmesider. En av dem her: "Förrädare knivhuggen" skriver Info 14:

Polisen har satt in alla resurser de tillfogar över i jakten på knivmannen, vilket är förvånande då det är ett vardagligt knivöverfall mot en svensk. Vilket aldrig föranleder intresse från de tre statsmakterna annars.

På hjemmesiden til en gruppe som kaller seg Nationellt Motstånd finnes en annonse for Nationell Ungdom med oppfordring til å bestille propaganda. Syn: Politikerne er forrædere. Tekst: "Förr hängde man förrädare - i dag sitter de i Riksdagen!" (Disse og flere andre med samme ståsted finnes også i Norge.)

2003-09-11T10:34:00.000+02:00

Scandinavia - a weak link in the war on terror?

Sweden's minister of foreign affairs was murdered on the eve of September 11. A bad omen for the paragons of social democracy.

In Norway mullah Krekar, the former leader of one of the worst terrorist groups in the Middle East, Ansar al-Islam, walks the streets freely. Is there something rotten in the social democratic countries?

Sweden is seized by the same trauma as 17 years ago, when the then PM Olof Palme was murdered. The same sense of bewilderment. Its not supposed to happen here (Det får inte hända her). But it does. The prime minister reaffirms the tenets of Swedish democracy: openness, accessibility. But denial lurks: There is no attempt to address the roots of violence. No attempt to delve deeper into what we believe in. Who are our enemies?

The Nordic countries, as most European countries, behave as if the laws of history have been abolished. It is perhaps no coincidence that the word "hell" was banished from a new translation of the New Testament into Norwegian, and replaced by the word "Gehenna", a physical place outside Jerusalem. Hell is banished. Now that we are visited by it, we are at a loss.

In Norway the Krekar case has turned into a cynical farce. When mullah Krekar was deported by the Iranians to the Netherlands, and consequently extradited to Norway, the police charged him with terrorism. But quite unexpectedly, this summer the charge was dropped, without explanation. The police have committed blunder upon blunder in this case, and ends up backing out. Quite mysteriously.

But Amnesty, professors of law and even the Supreme Court, have been to eager to defend the mullah against undue process of law.

Which raises the question: why this urge to defend the perpetrator? A trend one can find among the elites all over Europe.

The organs of law and order are defeated by the all-encompassing rights conventions. "Lawyered to death", as the Americans would have said. When a self-confessed follower of Osama bin Laden was seen photographing the security installations aboard the Oslo-Copenhagen ferry a few days ago, the passengers became alarmed. But Danish police released the man after a few hours. Why is there no will to put down a marker, to signal to the public, we will defend you?

When John Ashcroft visited Norway about two weeks ago the Norwegian Supreme Justice, Tore Schei, lectured the Attorney General on why extradition to the US was out of the question; Delta Camp, the right to take suspects into custody in the US and the death penalty were all mentioned. With an air of complacency and conceit, one dares say.

There is no attempt to take a wider look. The institute of asylum was meant to protect the persecuted, the innocent who are abused. In this case it is employed to protect the perpetrator of terrorist crimes. Mullah Krekar has repeatedly announced that he supports the same goals as Osama bin Laden: The restitution of the Caliphate.

The Kurds in Norway regard him as a murderer. They are outraged that he is free. What sort of signal does this send to other would-be terrorists? Norway is perfect as a safe haven.

The job as head of the Norwegian intelligence service, PST, is currently vacant. No serious contender applied for the job. A telling sign?

2003-09-11T10:01:00.000+02:00

Lindh er død, ondskan er løs

Göran Persson har nettopp meddelt at Anna Lindh døde i morse klokken 05.29. Hun blødde ihjel. Forutanelsen var der allerede i går kveld om at dette ikke kom til å gå bra. Anna Lindh ble 46 år.

Persson var svært beveget. I studio "forfaller" debatten fort til prat, om grenser for åpenhet, hvorfor Sverige ikke har lært osv. Men ingenting om hvilke krefter som er løs i samfunnet.

Politiarbeidet må være elendig. Det er avhørt 15 vitner, ett av dem, en kvinne som sto like ved, er blitt intervjuet på TV i detalj. Men ennå foreligger ikke noe detaljert signalement. Hvorfor er det ikke laget noe fantombilde? Hvorfor sier man ikke om det er en innfødt svenske eller en utenlandsk?

Igjen ser vi den samme refleksen som under Palme-drapet: Å klynge seg til de gode idealene, fellesskapet, solidariteten. Men holder det? Ingemar Carlsson sa for 17 år siden at det ikke fantes to leire, det var bare én, altså menneskelighetens. Men det er jo manifest fel: Det finnes onde, destruktive krefter. Det har mennesker visst til alle tider. Skulle vårt samfunn være noe unikt i historien? Det er jo ondskan man ser lys levende!

Om dette er en ensom loony, en overbevist enkeltperson eller gruppe, gjør det så stor forskjell? Det uhyggelige er impulsene som driver mennesker til slike handlinger. Men det er nesten ingen samfunnsforskere som tør å ta den debatten, fordi hele deres fagfelt er bygget på rasjonalitet og kontroll. Det er det de lever av.

Vanlige mennesker ser at ekstrem permissiveness, enorme samfunnsendringer, andre kulturer, skilsmissefrekvens osv. gjør mange labile, til borderlinecase. Men da må man stille spørsmål ved hva slags samfunn vi har skapt og det er for ubehagelig. Nina Witszek var nylig på radio. Hun sa det var fire ting som betød noe i våre samfunn: sex, penger, makt og vold. Nina Karin Monsen skrev et personlig brev til Tom Stalsberg i Dagbladet igår. Hun hadde holdt et foredrag på en messe i Arendal om at moralen er blitt det bannlyste. Det var selvfølgelig latterlig for en kul Dagbladjournalist.

Debatten kommer nå til å dreie seg om behovet for vakthold rundt politikerne. Men kommer livvakter til å beskytte mot ondskan?

Vi bør alle være redde for det som skjer. Men vi orker ikke se dypere, og journalister er de største svikerne i vårt samhälle. Politikerne tror jeg ikke skjønner noen ting.

2003-09-11T00:10:00.000+02:00

To begivenheter som gir gysninger

Dagen før 119: Anna Lindh knivstikkes på NK-senteret i Stcokholm og svever mellom liv og død. Osama og Zawaheri spaserer som gamle menn i en fjellskrent og snakker om forestående angrep og om nødvendigheten av å følge sharia. To begivenheter langt fra hverandre, men likevel med noe skummelt til felles. Børsene falt på Osama-videoen. Attenatet på Lind var særlig merbart her i nord: det samme sjokkartede, bråe, brutale, som river en ut av hverdagen. Det kan skje når som helst, hvorsomhelst. Vi luller oss raskt inn i hverdagen, men i øyeblikk som disse er vi mest klarsynte det er ikke en ulykke, men en villet handling. I Sverige og Norden huskes Palme øyeblikkelig. Men hva med Moro, Schleyer og alle de andre RAF drepte, og aller nærmest i tid, Pim Fortuyn, som konsekvent omtales som høyreekstremist av NRK. Underfostått: He had it coming. Vi våger ikke stirre volden i hvitøyet. Selv om den står rett utenfor stuedøren.

Groteske Irak-prognoser

2003-09-10T12:10:00.000+02:00

Tyske Konrad-Adenauer-Stiftung har laget en rapport om feilprognosene som ble gjengitt i mediene før Irak-krigen: Noen av funnene betegnes som "schlichter Irrsinn", "groteske Verdrehungen", skriver Die Welt (via Netzeitung)

2003-09-10T11:08:00.000+02:00

Jøde-mobbing er akseptert

På engelsk Jew-baiting, må på norsk bli jødemobbing. Det blir stadig mer akseptert i mainstreammedier. I Dagbladet har Finn Graff sørget for å trekke sitt gode renomme ned i søla. Storbritannia er på samme bølgelengde: en saus av oppstyltede menneskerettigheter som betyr å forsvare den svake, les: palestinere og muslimer mot de slemme israelerne, glidende over i forsvar/idealisering av det flerkulturelle samfunn, der svarte og muslimer har en selvskreven plass, men jøder må gjøre seg fortjent til sin. Underteksten er utydelig og ubetydelig.

Det spesielle er at kjente personer kan si ubehagelige ting om jøder uten at noen reagerer. Odd-Bang Hansen sa for ett år siden at det var uforståelig at Polanskis Pianisten kunne få Gullpalmen. Det var en helt ordinær film om jødeutyrddelsen. Han var lei av å se jøder lide på lerretet, og hvorfor skulle nå professoren gå på toget igjen? Igår kommenterte han og Olav Gran Olsson Leni Riefenstahls død. Vel, de unnlot ikke å kommentere hennes filminnsats. Men det ble som et både-og. På BBC ble det poengtert at hun brukte sine filmatiske evner til å forskjønne det verste regimet verden har sett. Estetisering av det onde, og at dette er deeply troublesome. På norsk het det: Nyt filmene, dette er stor filmkunst.

Det er noe galt med tenkeevnen.

Richard Ingram er redaktør av Private Eye. Han har en ukentlig kommentar i The Observer. I sommer skrev han:

'I have developed a habit when confronted by letters to the editor in support of the Israeli government to look at the signature to see if the writer has a Jewish name. If so, I tend not to read it.'

Ingrams mente også at jøder burde opplyse om sin bakgrunn når de skrev slike innlegg. På fint engelsk kan dette uttrykkes slik: "declare an interest".

Noen gjør et nummer av alle jøder som er kritiske til Israel. Dette seems to me beside the point. En Richard Cohen treffer spikeren på hodet i et leserbrev:

Richard Ingrams believes Barbara Amiel should 'declare an interest' when writing on the Middle East. Would he be happy if she added 'Jew' after her name or will a simple yellow Star of David do?

Nazistene innførte, jeg tror det var i 1935, krav om at alle jøder måtte føye navnet Israel eller Sara til sine navn, for at ingen skulle ta feil. Det er samme logikk Ingrams følger.

Barry Kosmi og Paul Iganski tar for seg denne historien og flere lignende i en artikkel i Tribune mandag: Crossing the line from criticism to bigotry. De er redaktører av boken "A New Anti-Semitism? Debating Judeophobia in 21st Century Britain". Blant bidragsyterne er Jonathan Freedland, også Guardian-kommentator, som tar opp sammenligningen mellom israelere/jøder og nazister.

If anti-Zionists wonder why Jews find this anti-Semitic, perhaps they should imagine the black reaction if the civil rights movement - or any other vehicle of black liberation - was constantly equated with the white slave traders of old."
.
"It feels like a deliberate attempt," Freedland writes, "to find a people's rawest spot and tear away at it.".

Den britiske utgaven av Pressens faglige utvalg kom til at det ikke var kritikkverdig å trykke Ingrams kommentar. Så lenge det skilles mellom de ulike kategorier: nyheter, kommentar, er det OK. En domstol avsa nylig kjennelse for at det derimot var lovbrudd å rope "paki" på fotballkamp.

2003-09-10T10:10:00.000+02:00

Hold øye med Pakistan

Pakistan saboterer kampen mot Taliban og Al-Qaida. skriver David Rohde i NYTimes. Questions Grow on Pakistan's Commitment to Fight Taliban. Offisielt tar USA en overbærende holdning: Regjeringen gjør hva den kan, at Taliban bygger seg opp langs grensen skyldes mer maktesløshet enn ond vilje. Uoffisielt sier både indiske, pakistanske og amerikanske kilder at bildet er mer foruroligende. Krefter innen hæren anser Afghanistans militære for å være dominert av indisk-vennlige. Pakistan er dermed i ferd med å bli omringet av fiender.
Pakistan er tradisjonelt besatt av rivaliseringen med India. Det er også India, men India er et stort land som har "råd" til en konflikt. Det har ikke Pakistan, og demokratiet og institusjonene er svake. Ingen regjering har hittil fullført sin termin. Hæren er den eneste velfungerende institusjon i landet.

Det er derfor høyst urovekkende at Taliban og Al-Qaida har så stort manøvreringsrom. Det er ikke bare i den nordvestlige provinsen de er aktive. Quetta i sør er blitt en by hvor Taliban står sterkt.

Partiene som ble forbudt av Musharraf fordi de gikk inn for jihad mot Vesten, er i dag tilbake i full virksomhet.

Islamic militants are again operating openly in Pakistan. Last Friday afternoon at the Red Mosque in the center of Islamabad, the nation's capital, Fazlur Rehman Khalil, the former head of Harkat-ul-Mujahedeen, delivered a sermon to hundreds of worshippers as police officers lounged outside.

The State Department has declared the group a terrorist organization. In 1998, Mr. Khalil supported Mr. bin Laden's call for attacks on the United States and Western interests. After the Sept. 11 terrorist attacks in the United States, Pakistan's president, Gen. Pervez Musharraf, banned the group. Mr. Khalil dissolved his former group and created a new one, Jamiat-ul-Ansar.

On Friday, he exhorted listeners to participate in "jihad," or holy war, but did not to say where.

"Our salvation lies in obeying the orders of Allah, not America," Mr. Khalil said. "If we don't do jihad, our prayers and fasting will not be accepted. This is a sacred duty."

2003-09-09T10:27:00.000+02:00

Hvor skal sikkerhetsgjerdet gå?

Sharon og hans regering blir stilt på en avgjørende prøve når de må avgjøre hvor sikkerhetsgjerdet skal gå i sør. Friedman skrev for en stund siden at det vil være et skjebnesvangert valg: hvis de velger å ta med bosettingene som ligger utenfor Jerusalems umiddelbare nærhet, vil det bety å kutte Vestbredden i to. Hundretusentalls palestinerne blir liggende inneklemt. Amerikanerne øver press for at gjerdet skal følge den grønne linjen. Israel, U.S. divided over security fence's route around Jerusalem By Ze'ev Schiff

2003-09-09T09:43:00.000+02:00

Drømmer går i knas, menneskeliv også

Tidligere president for Knesset, Avraham Burg, har en usedvanlig skarp artikkel om utviklingen i Israel i lørdagens Tribune. A failed Israeli society is collapsing . Venner av Israel kan bli for opptatt det store bildet, konflikten med palestinerne, til å se på den interne utviklingen. Burg sier Sharon er avslørt som personlig korrupt. Regjeringen unnlater å fortelle folket at de har noen særdeles klare valg: hvis de vil beholde de okkuperte områdene kan de vinke farvel til demokratiet. Israelerne må velge. Istedet kjører Sharon videre og later som om Israel kan få i pose og sekk. Opposisjonen tier. Det er intet mindre enn det sionistiske prosjektet som står i fare. Israel vil kan hende ha en hi-tech sektor, men vil miste det som gjorde Israel til noe spesielt, mener Burg.

To episoder forteller om at de som deltar på bakken i kampen mot palestinere/irakere, mister vettet: Det sto et bilde av en boligblokk som raste sammen i Nablus fredag. Det var for utrolig. Israelerne kan da ikke ha sprengt en hel boligblokk! Men jo. De kom for å ta en Hamas-leder. Han hadde forskanset seg i heissjakten. Han rakk å såre en israelsk soldat før han ble drept. Israelerne oppga at de fryktet det var andre Hamas-medlemmer i bygningen. De ga et 20-tall familier ordre om å evakere de 15 leilighetene. Før de rakk å summe seg, var bygningen pulverisert. En eldre kvinne Fatima Herzella satt som forstenet utenfor ruinene av sitt hjem flere timer senere.

Burg skriver at det er scener som dette som skaper selvmordsbombere.

Guardian hadde en trist historie fra Bagdad. Amerikanerne kom til en blokk i utkanten av byen for å foreta et raid. Det ble skutt innenfra, ikke mot dem. Det var en 13-åring som løste skudd med farens våpen, fordi han trodde det var tyver som kom. Amerikanerne svarte med en mur av kuler, og kastet også en granat inn gjennom et vindu. Det drepte en ung pike. En annen iraker som var ute og gikk, ble også drept. Men det verste var at amerikanerne ikke så ut til å bry seg om det de hadde gjort. Dette var i et område hvor de hadde vært populære. Farah tried to plead with the US troops but she was killed anyway

The death of two innocent Iraqis was thought so unremarkable the US military did not even report it, but Peter Beaumont says it reflects an increasingly callous disregard of civilian lives in coalition operations

2003-09-09T09:20:00.000+02:00

Presidentens karakter

Sviende kritikk av Bush: Han greier ikke være tøff mot amerikanerne og fortelle dem hvor mye Irak vil kreve av dem, skriver NYTimes på lederplass.
Før han ble valgt ble Bush hengt ut som en bortskjemt overklassegutt. Etter 911 viste han lederegenskaper. Nå er det inntrådt en merkbar forandring. Bush blir ført med av begivenhetene. Han prøvde å ta et grep om tingene i sin siste tale, men gjorde han egentlig det? spør avisen.

Other wrong turns, however, were chosen because of a fundamental flaw in the character of this White House. Despite his tough talk, Mr. Bush seems incapable of choosing a genuinely tough path, of risking his political popularity with the same aggression that he risks the country's economic stability and international credibility. For all the trauma the United States has gone through during his administration, Mr. Bush has never asked the American people to respond to new challenges by making genuine sacrifices.

Bush-administrasjonen har hele tiden vært preget av quick fixes og instant gratification. Det var ingen tilfeldighet at man var så dårlig forberedt på freden. Da problemene og kostnadene tårnet seg opp, holdt Bush Kongressen uvitende for ikke å ødelegge for andre runde av skattelettelser. Både da og i ettertid fremstår disse som galskap. De kom for det meste de rike til gode, og har ikke skapt nye arbeidsplasser. Tvertom: 2,7 millioner arbeidsplasser er gått tapt de siste tre år.

He committed the military to war, but he told civilians they deserved big tax cuts. He seems determined to remake the Middle East without doing anything serious about reducing our dependence on Middle East oil. His energy policy is a grab bag of giveaways to domestic oil and gas lobbyists. He refuses to ask for even the smallest compromise when it comes to fuel-efficient cars.

Det er et særdeles lite flatterende bilde lederartikkelen tegner, og hvis det stemmer kan det bli mer vakling fremover. Det har ikke USA råd til. Byrdene skyves over på fremtidige generasjoner, og når det går opp for folk, kan de vende seg mot presidenten. Han har ikke mye tid å gjøre det på.

But now, at the moment when we need strong leadership most, he is still a politician who is incapable of asking the people to make hard choices. And we are paying the price.

2003-09-08T11:24:00.000+02:00

Radikal plan for ny verdensorden

USA må stille seg i spissen for en radikal omforming av FN. Det må velges et nytt, utvidet Sikkerhetsråd, uten veto. Det må utarbeides nye prinsipper for intervensjon, basert på menneskerettighetene. USA må love å respektere disse reglene, bortsett fra når det er truet.

Slik forestiller Michael Ignatieff seg at konflikten mellom et USA som handler alene, og et maktesløst FN, kan løses til begge parters tilfredsstillelse. Ignatieff er en av de beste og skarpeste observatører av samtiden. Han er glimrende informert, og samtidig dypsindig. I Why Are We In Iraq? (And Liberia? And Afghanistan?) gir han et historisk tilbakeblikk på amerikanske intervensjoner. I konvensjonelle fremstillinger har USA svingt mellom isolasjonisme og engasjement. Ignatieff sier det har vært en mer eller mindre kontinuerlig intervensjonslinje. Helt fra republikkens grunnleggelse. Lærdommen har vært at bruk av makt gir uttelling, selv om prisen til tider har vært høy. Invasjonen av Filippinene i 1898 med 120.000 soldater er ett eksempel. 4.000 av dem kom aldri hjem. Opinionen har stort sett vært villig til å bære byrdene, hvis de var overbevist om grunnen. Unntaket er Vietnam. Det er altså ikke slik som NRK og norske aviser elsker å fremstille det: At amerikansk opinion hater bodybags, og vil ha guttene hjem. Men de må være overbevist om at det er verdt prisen.

I tilfellet Irak er det først og fremst spørsmål som reises, og manglende svar fra administrasjonen. En eldre Midtøsten-forsker sa på direkten fra Bagdad imorges at det som trengs er en legitim irakisk myndighet. Enten må USA snarest få istand valg, ellers så må det provisoriske rådet omgjøres til en de facto og de jure regjering. Irakerne trenger desperat en legitim egen myndighet, sa han. Alle de andre planene om å stabilisere situasjonen kommer for sent, for sikkerheten unravels for fort til at de rekker å bli implementert. Han var ikke hostile. Det var velmente råd.

Ignatieff sier USAs fiender er fullt klar over hva som står på spill i Irak: Hvis USA lykkes vil de reshape hele Midtøsten. (Derfor er nok også flere herskere ambivalente med hensyn til utfallet) Invasjonen var om mye: olje handler ikke bare om Halliburton-kontrakter, men om energiforsyningen til hele den industrialiserte verden. Det er ikke noe Europa kan blåse av. Amnesty og Human Rights Watch var også på shaky grunn når de kritiserte at USA for å anføre deres egne rapporter om menneskerettighetsbruddene i Irak. I det hele bygget antikrigsmotstanden på at Saddams styre skulle fortsette. Dette var en høyst tvilsom strategi, mener Ignatieff.

Grunner til krig
The Iraq intervention was the work of conservative radicals, who believed that the status quo in the Middle East was untenable -- for strategic reasons, security reasons and economic reasons. They wanted intervention to bring about a revolution in American power in the entire region. What made a president take the gamble was Sept. 11 and the realization, with 15 of the hijackers originating in Saudi Arabia, that American interests based since 1945 on a presumed Saudi pillar were actually built on sand. The new pillar was to be a democratic Iraq, at peace with Israel, Turkey and Iran, harboring no terrorists, pumping oil for the world economy at the right price and abjuring any nasty designs on its neighbors.

Utakknemlige allierte
Ignatieff er en vennlig mann i sin fremtreden. Men han har den samme direkthet som jeg må si jeg må si svært få europeere har. En bluntness, en si-det-som det er. Det han sier om de europeiske allierte etter 119 er lite flatterende, men helt korrekt, og Norge er inkludert i kritikken:

Its allies wept with America after Sept. 11 and then swiftly concluded that only America was under attack. The idea that Western civilization had been the target was not convincing. While America and its allies stood shoulder to shoulder when they faced a common Soviet foe, Islamic terrorism seemed to have America alone in its sights. Why cozy up to a primary target, America's allies asked themselves, when it will only make you a secondary one? Indeed, after Sept.11 an astonishing number of the United States' friends went further. They whispered, America had it coming. Aggrieved Americans were entitled to ask, For what? For guaranteeing the security of their oil supplies for 60 years? For rebuilding the European economy from the ruins of 1945? For protecting innumerable countries from Communist takeover? No matter, after Sept. 11, memories of American generosity were short, and the list of grievances against it was long.

Det er vel å bra å ta et oppgjør med AKP, men det ville vært mer vitalt for Norge å ta et oppgjør med den latente antiamerikanismen. For den truer norske interesser. Er det noen som tror Tyskland eller Frankrike ville kommet Norge til unnsetning i en konflikt?

Ett resultat av dagens konflikt mellom USA og den øvrige verden, kan bli færre humanitære intervensjoner, advarer Ignatieff.

Men heller ikke amerikanske soldater kan svette i ørkensolen uten å vite hva de slåss for, eller med følelsen av at resten i verden stiller seg likegyldig eller fiendtlig.
Ignatieff kommer med sine radikale løsning: USA går foran og foreslår en radikal omforming av FN: Det må selv oppgi sitt veto. I fremtiden vil avgjørelser avgjøres ved flertall i Sikkerhetsrådet. Det må oppstilles kriterier for intervensjon, basert på menneskerettigheter. FN er i dag beskytter av status quo, dvs. også diktaturer. USA, og verden for øvrig, har valget mellom et amerikansk imperium, eller et nytt FN.

2003-09-07T16:21:00.000+02:00

Midtøsten-eksperten om den store konspirasjonen som Israel står bak

Forsker Hilde Henriksen Waage (PRIO) har selvfølgelig sitt helt spesielle syn på avgangen til Mahmoud Abbas i Dagsavisen: "Den israelske regjeringen er fornøyd når Mahmoud Abbas nå går av som palestinsk statsminister. Israel ønsker kaos i Palestina for å slippe å måtte inngå kompromisser." Waages antipati mot Israel er så sterk at hun er helt ute av stand til å forholde seg til hendelsene med et minimum av objektivitet. Ekspert og forsker?

-Når palestinske grupper bruker kreftene på hverandre, slipper Israel unna. Det er en absolutt fare for borgerkrig i den situasjonen vi nå har i Palestina med mangel på våpenhvile, framgang og økonomi. Det er system i denne galskapen. Det er slik Israel ønsker det, sier hun.

Waage påpeker dette med at statsministerposten ikke er valgt, at det er "konstruert post", altså i motsetning til presidenten. Arafat ble valgt til president i 1996, for fire år. At Arafat sitter på overtid, og at mandatet hans er gått ut, nevnes ikke av Waage. Han er like lite folkevalgt president som Abbas var folkevalgt statsminister. Måten han ble valgt på i utgangspunktet, uten noen reell utfordrer, gjør at de stadige referansene til Arafats legitimitet er overdrevne. Waage mener at Arafat er den eneste som kan "samle støtte" på palestinsk side.

At israelske myndigheter i går uttalte at de fortsatt kun vil forholde seg til Abbas, selv om han har gått av, viser at de mener de kan bestemme alt i palestinsk politikk, mener Henriksen Waage og tilføyer:

- Nå har man skutt i stykker håpet om fred.

"Man" må forstås som Israel.
Waage utelater å nevne selvmordsangrep og at Arafat bruker sin makt på å undergrave Abbas, heller en å bidra til fredsprosessen. Etter Waages syn, har Israel full kontroll med hele utviklingen i Midtøsten, mens palestinerne er hjelpeløse ofre. Arafat spiller rollen som en mann som gjerne vil og kan løfte fredprosessen, men får ikke anledning av israelerne. Eller er kanskje palestinerne ofre for Arafats maktsyke?
Det kunne vært interessant å se eller høre hva Waage mener er Israels ultimate mål med å skape kaos og unngå kompromisser. Den store konspirasjonen, igjen!?

2003-09-07T15:11:00.000+02:00

Nine eleven +2

Det nærmer seg toårsdagen for 11/9, og gode skribenter står i kø med oppsummeringer av krigen mot terror. Den velorienterte webloggen Watch har lenker til en rekke 11/9-artikler allerede. Mark Steyn (Chicago Sun-Times) kommenterer ønsket om å forstå hvorfor de (terroristene) hater oss:

"The terrorist won't be a problem if ... we just give him a helping hand. Or, as the novelist Alice Walker proposed for Osama bin Laden, ''I firmly believe the only punishment that works is love.''

The Washington Post avdekker at al-Qaida allerede i februar utpekte Irak som den nye hovedarenaen, for å beholde rollen som spydspiss i islamistenes hellige krig. Planer ble lagt under et møte mellom al-Qaidas militære leder Saif Adel og Abu Musab Zarqawi, en av lederne for mulla Krekars gruppe Ansar al-Islam. Zarqawi ble utpekt til al-Qaidas mann i Irak.
Artikkelen gir et innblikk i al-Qaidas nåværende lederskap, og forteller at Iran har vært under sterkt press fra Saudi-Arabia for å utlevere al-Qaida-ledere, blant dem bin Laden sønn Saad.

Webloggen asmallvictory.net gir en oversikt over en del av konspirasjonistene som er opptatt av å bortforklare 11/9.

Er det bare USA som er målet for jihadistene? Det synes å være en utbredt oppfatning i Europa. Best å distansere seg fra USA. Som takk for manglende støtte vil USA i framtiden være langt mer tilbakeholden med å opptre på det internasjonale samfunnets vegne, noe som svekker den globale sikkerheten. Innsiktsfull artikkel av Michael Ignatieff.

The Big Lie

2003-09-07T11:57:00.000+02:00

The Big Lie

Enhver historiebevisst vet hvilken ominous ring som omgir Sion vises protokoller, og dens stalinistiske motstykke: Den store sammensvergelsen. Den første omhandler et jødisk plan for verdensherredømme, utklekket av tsarens hemmelige politi, Okhrana, den andre Stalins forklaring på Moskva-prosessene: de anklagene hadde en stor plan for å styrte ham.

Store konspirasjoner er irrasjonalitet satt i politisk system. Det er ikke noe godt fremtidsvarsel.

Det handler derfor om noe mer enn vanlige USA-kritikk, når fremstående personer lanserer tanken om at USA visste om 911, men lot det skje for å kunne utnytte angrepene politisk. Man hadde sogar forberedt mottiltakene. Den siste som i fullt alvor fremsetter denne vanvittige ideen er ingen ringere en Storbritannias miljøvernminister gjennom seks år Michael Meacher. Han gikk av for et halvt år siden. This war on terrorism is bogus The 9/11 attacks gave the US an ideal pretext to use force to secure its global domination. Undertittelen sier det meste. At slike tanker sirkulerer i hodet på statsråder sier noe om et åndelig klima, som man bør ofre større oppmerksomhet. Den politiske irrasjonaliteten finnes på en ullen venstreside. De nykonservative er kan hende farlige på sin måte. Men disse vrangforestillingene åpner for helt andre scenarier. Jeg leser at Howard Dean under TV-debatten mellom de demokratiske kandidatene, krevde at de amerikanske soldatene må trekkes ut av Irak med en gang.
+

Palestinerne begår politisk selvmord

2003-09-07T10:59:00.000+02:00

Palestinerne begår politisk selvmord

Tommy Lapid sa det på TV igår, og han har helt rett: Arafats seier betyr at palestinerne begår politisk selvmord. Det er ikke første gang. De har hele tiden valgt strategier som har endt med katastrofale nederlag. Helt fra kong Husseins massakre på palestinere, som ga støtet til Svarte september, har palestinerne satset på at våpenmakt og terror skulle gi resultater. Det har det ikke gjort. De terrified en hel verden med flykapringer. Deres swagger i Libanon gjorde at israelerne til å begynne med ble hilst velkommen. Det var Israel som fordrev Arafat og hans menn fra Beirut, men det var syriskstøttede PLO-utbrytere som fordrev ham fra Libanon. Det ble proklamert som en stor seier da de satt i Tunis. -Neste gang når de sitter forvist til Fijiøyene, vil det bli utropt til en enda større seier, harselerte Fouad Ajami.
I vestlig opinion spilte palestinerne på martyrrollen, og den har kompensert for mye vold. Sabra og Shatila ble symboler. Arafat må bære et stort ansvar for å ha vraket tilbudet om 95 % av Vestbredden på Camp David og i Taba. Han har spilt et høyt spill. Det er terroristene som har overtatt. Han foretrekker å være deres gissel, fremfor å miste all makt til Mahmoud Abbas. Det er et kynisk spill.

For uansett hvor mange israelerne dreper med sine likvideringer: det gjør ikke samme inntrykk som selvmordsaksjonene. Det er både fordi selve selvmordet gir oss gysninger, og de forferdelige bildene av uskyldige sivile. Verden oppfatter at dette er en morbid fascinasjon og forelskelse i Død, som ikke kan bringe noe godt med seg. Selvfølgelig sitter også bildene fra 911 på netthinnen, og slutningen er ikke vanskelig å trekke: Vi er alle blitt jøder. Det har vært flere bomber siden som har vist at terroristene fremdeles er operative. Ett større angrep i Europa eller USA vil gi Sharon nesten ubegrenset handlefrihet. Palestinerne går harde tider i møte.

2003-09-05T15:56:00.000+02:00

Valgerd

Valgerd Svarstad Haugland fikk gjennomgå på "nettmøte", skriver Dagsavisen: Sjikanert på nettdiskusjon. Det er mange grunner til kritisere VSH, blant annet for å unnvike å ta stilling til spørsmål som kan være kontroversielle, med kroppsspråk og andre signaler vise hva hun kanskje mener likevel, og forøvrig virke generelt forulempet i sine svar. Men den hetsen hun utsettes for, kan ikke forsvares.

«Alle er tjent med at du bare legger deg ned og dør. Det er ingen som vil ha deg som politiker, langt mindre som toppolitiker. Religion og politikk er en ubrukelig blanding. Tøyte!!»

2003-09-05T14:27:00.000+02:00

Skolevalg
18-19-åringer stemmer på to populistpartier, Frp og SV, som tilsammen tok halvparten av stemmene i skolevalget. Høyre og Arbeiderpartiet framstår som for trauste? Noe valget viser, er at det ikke finnes tre ideologiske alternativer i Norge (som før hadde et "fempartisystem"!). Det er bare "høyresiden" og "venstresiden", representert her ved hvert sitt populist/protestparti. Sentrum finnes ikke lenger. Senterpartiet, Krf og Venstre utgjør ikke noe selvstendig alternativ, men tilhører høyresiden - i den grad partiene kommer til å overleve. En skal ikke se bort fra at Carl I. Hagen får sitt ønske oppfylt, og det ville sikkert heller ikke skade. Det kunne vært en spennende forandring med to tydelig alternativer - Arbeiderpartiet/SV og Høyre/Frp. Da ville kanskje politikken framstår som tydeligere alternativer også, ikke som nå, at regjeringen langt på vei ikke kan føre den politikken den vil, og alt virker likt.
Stortingsvalget om to år får vise hvem av "sentrumspartiene" som klarer seg enda en periode. Det vil avhenge litt av hvorvidt EU-spørsmålet presser seg på igjen. Uansett finnes ikke "sentrum", bare alternativer til venstre og høyre. I Oslo betyr en stemme på Venstre, Krf eller Senterpartiet en stemme på høyrealternativet, om det holder til sperregrensen for småpartiene. Om Ap/SV-byråd er alternativet, er det i det minste godt at utenrikspolitikk ikke er så viktig i år - Stortingsvalget for to år siden fant sted 10. september (eneste valgdato og partivalg jeg kommer til å huske for alltid).

Men det er dette skolevalget tydeliggjør: Det finnes bare to alternativer. At tenåringene stemmer på populistpartier med tydlige budskap, er ikke så overraskende vel?

2003-09-05T11:50:00.000+02:00

Beside the point

Medienes og visse politikeres terping på frykten for at norske soldater i Irak kan forveksles med "okkupasjonsstyrkene" blir nesten komisk. Virkeligheten er at både FN og andre hjelpearbeidere er like utsatt for terror som amerikanske og norske soldater. Terroristene har ingen interesse av å skille mellom dem som tilhører okkupasjonsstyrken og ikke, og heller ikke mellom soldater og hjelpearbeidere. Da hjelper det lite om nordmennene har annerledes utseende uniformer. De politikerne som trekker fram faren for forveksling, mener egentlig at Norge ikke burde delta i Irak i det hele tatt. Regjeringens vaklende holdning bidrar til forvirringen.

Det blir like meningsløst å snakke om at vanlige irakere ikke kan se forskjell. Trusselen kommer ikke fra vanlige irakere. De vil først og fremst ha sikkerhet, og vil ikke jage USA og FN på dør før et irakiske styre er på plass som kan overta ansvaret.

Den norske feltpresten Jan Inge Ringsby får hele saken ned på jorda. Han har inntrykk av at lokale irakere har et godt inntrykk av den norske styrken, men vet ikke om de blir sett på som okkupanter.

"Det er umulig å si. De som treffer oss, er glade for det. Vi bygger broer og setter opp høyspentmaster som har vært revet ned, slik at oljeraffineriene kan produsere bensin. Bensinmangelen har som kjent ført til frustrasjon og aggresjon, sier Ringsby til Aftenposten.

2003-09-05T10:28:00.000+02:00

Hvorfor politikerne ikke fenger

Det jamres over at partienes budskap er kjedelig, utydelig og likeartet. Kampsaker som profilerer er mangelvare. Hvorfor er det slik? Er det fordi partiene har godtatt at velgerne er blitt konsumenter som bare skal ha og ha? Hva med å ta lederansvar og forsøke å forklare folk hvordan ting henger sammen, hva som ikke fungerer, og hva de vil gjøre med det?

Dagens Næringsliv og Dagbladet har på lederplass hatt et ordskifte om markedskreftenes velsignelser. Det kan ikke kalles annet enn feigt og fantasiløst at ikke noe politisk parti har gjort dette til en stor sak. Avregulering skulle i teorien bety større effektivitet og lavere priser. Men aktørene ordner seg og lager systemer som "lurer" forbrukerne. Det finnes ordninger som ingen har hørt om, slik som at strømsparing gir høyere priser. Forklaring: inntekter blir borte og staten har gitt lov til en prosentvis økning av nettleien. Et annet eksempel: Apotekkjedene som lar prisen på kopimedisiner ligge 5-11 prosent under originalvarer, stikk i strid med forutsetningene. Da kommer det frem at staten bestemmer avanseprosenten. Konkurransen hardner, kravene til avkastning øker og for å ekspandere trikser man med priser og gebyrer.

Det er tilsynene som skulle passet på at det ikke skjer misbruk, men de er altfor passive, jfr. Kredittilsyn, Teletilsyn, Medietilsynet, Næringsmiddeltilsynet etc.

Politisk lærdom: Poenget med politikk må være å forklare folk hvorfor de blir så frustrerte. De merker at noe er galt, men skjønner ikke hele sammenhengen. Noen må trekke slutningene for dem: Den er at regjeringen/staten må utøve aktiv kontroll med markedet hvis det skal fungere. Det frie marked er en myte. Det eksisterer ikke. Denne kritikken er godt formulert av flere, men i Norge er den nærmest død. Hvordan er det mulig? Da det ble kjent at nordmenn kaster 500.000 tonn matverer i året, presterte Fremtiden i våre hender ved Steinar Lem å si at svaret må være høyere matvarepriser.

Detbatten/krititikken av det frie marked henger sammen med WTO-forhandlingene og landbrukets fremtid. Bonderepresentantene ble fulgt av NRK-reportere opp til UD, og de forklarte at de ikke kunne leve med det forslaget som ligger på bordet: Det setter en grense på 200 prosent importtoll, mot dagens 400. Det kan ikke norsk landbruk leve med. Ikke ett ord om den fattige verden, og landene som ønsker å eksportere landbruksvarer.

Det er som om virkeligheten blir for vanskelig hvis man ser den i sammenheng. Norsk bistand kan da ikke være noe annet enn en god gjerning, noe som skal gi oss god samvittighet. For det er de samme landene som berøres av landbruksforhandlingene i WTO. Faktisk betyr disse forhandlingene langt mer. Det vil nettopp hjelpe dem til å stå på egne ben. Vi vil vel ikke at de skal stå med utstrakt hånd?

Handel har alltid brakt verden sammen. Men EU og USA bruker sin enorme styrke til å subsidiere landbruket slik at deres varer utkonkurrerer andre lands, ikke bare på verdensmarkedet, men også på hjemmemarkedet. Resultatet er helt grotesk: Hver eneste ku i EU subsidieres med $ 2,5 dagen, mens halvparten av jordas befolkning lever på 1 dollar!

BBC World viste torsdag en reportasje fra Mali. Kvegeierne, en gang landets aristokrati, var i dag redusert til fattigdom. En bonde som tidligere hadde 400 kuer, satt i dag igjen med en skranten flokk på 40 dyr. En hovedgrunn: EU oversvømmer markedet med billig melkepulver. BBC-journalisten forsøkte i to uker å få EUs stedlige representant til å kommentere forholdet. Til slutt kom et skriftlig svar som viste at eksporten av melkepulver til Mali hadde gått opp fra 3.000 tonn til nær 5.000 tonn, og det var bare 0,3 til 0,5 % av EUs totale eksport.

Diskrimineringen på landbruksmarkedet er en av de alvorligste hindringene for en mer rettferdig verdensorden. Man må ikke tro at ikke bøndene i den fattige verden er klar over hvor produktene kommer fra som utkonkurrerer dem på hjemmemarkedet! Det er typisk at Mali hadde fått en bistandspakke på $ 100 millioner. Pengene hadde gått til innkjøp av biler og utstyr for de statlige landbruksmyndighetene. Som en lokal kommentator sa: Det internasjonale byråkratiet vil gjerne ha likesinnede å snakke med i de fattige landene. Dermed kopieres en dyr struktur, som imiterer storebror. $ 100 millioner er mye penger i Mali! Men de kommer ikke kvegbøndene til å se mye til.

Europa forsøker å holde strømmen av asylsøkere og innsmuglet arbeidskraft ute. Det sier seg selv at det er en intim forbindelse mellom betingelsene for verdenshandelen og strømmen av mennesker fra den fattige til den rike del av verden.

Det er ikke snakk om å sy puter under armene på folk. Tvertom. 17 land i Asia og Latinamerika har gått sammen og forlanger alle eksportsubsidier fjernet. De godtar ikke de satsene WTO har foreslått, og som er hentet fra et forlik mellom EU og USA.

Det er vanskelig å forstå hvordan det går an å diskutere norsk landbruk, uten å se dette i en større sammenheng. Gi folket alternativer, så vil de se at dette handler om mer enn bare kroner og øre. Da vil de også se at høy levestandard for alle har sin pris. Hvis vi har noen prinsipper, får det følger. Politikerne skygger unna. Eller har de ikke forstått sammenhengen selv en gang?

2003-09-04T14:57:00.000+02:00

Fure bygger sin Irak-argumentasjon på en rekke tvilsomme forutsetninger

Holocaust-senteretes leder Odd-Bjørn Fure forsvarer seg enda en gang på kronikkplass i Aftenposten i dag, etter kronikken til Nina Witoszek 14. august. Det å kjenne andres lidelser under tyranner, på bakgrunn av egen erfaring (øst-europeiske intellektuelle) skyver Fure unna. Hans spørsmål lå på "et helt annet plan", skriver han. Med det mener han metoden for å fjerne tyranniske regimer. Han minner om at befolkningene i Øst-Europa "ikke ble frigjort ved intervensjon utenfra" (men av egne krefter innenfra) - "de som kjempet mot det kommunistiske systemet har på basis av den samme erfaring trukket motsatte konklusjoner om berettigelsen og hensiktsmessigheten av Irak-krigen".

Fure tolker motstanden mot Irak-krigen i befolkningene i Øst- og Sentral-Europa (som motsatt av en del tidligere dissidenter) som rasjonelt basert på analyse av egen kamp mot kommunismen. Det er overraskende forenklinger av minst tre slag her av Fure:
-Han tar for gitt at "folk flest" i østeuropa gjorde opp sin mening mot krig i Irak på et så rasjonelt grunnlag;
-Han tar uten videre for gitt at hele befolkningen i kommunistlandene (eller i alle fal alle dem som var i mot angrepet på Irak) bekjempet regimene. Sannheten er vel at store deler av befolkningen forholdt seg passive og ville unngå ubehageligheter med regimet helt til det styrtet sammen, eller også aksepterte tingenes tilstand. Den sivile motstanden mot regimet, etterhvert som misnøyen økte, var også avhengig av dissidentenes og de bevisste opposisjonelles ledelse for å kanalisere en misnøye som etterhvert også var økonomisk og sosial.
-Ikke minst er det feil å sammenligne de kommunistiske regimene med Saddam Husseins Irak-regime. Fure skriver avslutningsvis: "I flere tiår målbar de østeuropeiske dissidentene frihetsaspirasjoner overfor de totalitære stater." Hvor var dissidentene i Irak? Kjenner vi ett navn på en opposisjonell i Irak? Motstanden mot Saddam fantes, men ingen turte å målbære noen misnøye eller kritikk, ikke en gang privat - overhodet ikke offentlig!
Saddam slo grusomt ned på det minste tegn på motstand eller kritikk. Han gjorde det samme som Hitler også lyktes med - gjennom vilkårlighet og brutalitet å dyrke fram et system av angiveri som var uhyggelig effektivt.

Kommunistregimene slo så visst også grusomt ned på dissens, men der fantes muligheten til å overleve, enten det var i fengsel, i fangeleire, på sinnssykehus eller eksil. Det er blant annet dette Witoszek refererer til - motstanden kostet lidelse, men det var en lidelse som på sikt kunne hindre mer lidelse. De opposisjonelle fikk spille en rolle som inspiratorer og ledere for opposisjon mot regimet, og regimene måtte faktisk ta hensyn til verdensopinionen. Kjente opposisjonelle kunne ikke uten videre bare drepes. De tidligere dissidentene som lever i dag, er bevis på det. De har måtte lide for sin overbevisning, men overlevde. Saddam Hussein behøvde ikke ta samme hensyn som de "demokratiske" kommunistregimene (som søkte enerkjennelse or respekt). Saddam viste gjennom sin forakt for FNs vedtak hvor lite han behøvde å bry seg.
I Irak var det ikke mulig å være opposisjonell, fordi det var ensbetydende med døden. Dette stiller Fure opp mot de totalitære regimene, som tross alt hadde en noe annen karakter i og med at regimene påberopte seg folkelig støtte, som jeg skal komme tilbake til om et øyeblikk.

Fure skriver at de opposisjonelle i øst- og sentraleuropa målbar sin motstand "i tiår". Hvor mye lenger skulle irakerne leve i frykt under Saddam og senere Qusay eller Uday, i vente på noen som kunne lede dem i tråd med "Fures metode" mot regimet? Skulle noen tørre å påta seg en slik rolle, om ikke FN og stormaktene, eller USA, ville løfte en finger for å hjelpe dem men forholde seg "korrekt" passivt? Fikk ikke nettopp dissidentene i øst- og sentraleuropa støtte fra den frie verden - den støtten som var mulig for å bidra til å undergrave regimet innenfra. Grunnen til at militær intervensjon ikke ble brukt mot kommunistlandene burde være innlysende for Fure.
Det er overraskende at Fure ser helt bort fra at det ikke fantes noen synlig opposisjon eller dissidenter i Irak - d.v.s. ingen ledere som kunne aksle en intern opposisjon mot regimet. Han har en venstreintellektuells tålmodighet overfor undertrykkelsen og lidelsene til befolkningen under et "sosialistisk" tyranni. Man burde velte regimet på "riktig måte", er det han argumenterer for. Framgangsmåten er det viktigste.

En annen svakhet ved Fures argumentasjon, er forutsetningen om at kommunistregimene i Europa falt som følge av at befolkningene frigjorde seg selv, og at irakerne burde klare det samme. Han regner ikke med andre faktorer som var avgjørende, og som kanskje ikke er til stede i Irak. En vesentlig faktor er legitimitet, som jeg nevnte over. Kommunistregimene baserte sin makt på en tilsynelatende folkelig legitimitet. Det gjorde de blant annet gjennom valg, ufrie riktignok, men valgene tjente til at regimet om og om igjen ble bekreftet. Den kommunistiske retorikk var gjennomsyret av vendinger og begreper som skulle legitimere regimet, dessuten var samfunnet innrettet som et "ideal" som tjente folket. Folket var offisielt og ideologisk basis for regimet, som sørget for befolkningen: Ingen arbeidsledige, ingen fattige, ingen som ble utbyttet av kapitalismen, siden arbeiderne selv eide alt gjennom staten, som var dem selv. Løgnen undergravde regimene. Det var dissidentenes oppgave å avsløre løgnene, og fortelle om hva som faktisk skjedde. I Irak var det ingen som fortalte høyt hva som skjedde, og regimet ga seg ikke ut for å sørge for andre enn seg selv.

Når legitimiteten forsvant for de kommunistiske regimene, når misnøyen ble utbredt, synlig og hørbar, var regimenes dager talte. Saddams regime bygde ikke på noen slags "pseudo-demokratisk" legitimitet. Hans base var Baath-partiet, som overhodet ikke ga seg ut for å representere "folket" eller "arbeiderklassen". Riktignok arrangerte han et valg av det kommunistiske slaget høsten før han ble styrtet av amerikanerne, men det var en demonstrasjon for verden av hvor stor støtte han hadde. Han trengte ikke "valget" for sin interne legitimitets skyld. Saddam trengte ikke legitimitet. Han kom til makten gjennom manipulering og maktbruk, gjennom Baath-partiet, og det var metoden hans for å holde seg ved makten.

At Fure uten videre setter likhetstegn mellom de totalitære regimene i Europa og Saddams regime, må skyldes at han enten ikke legger vekt på slike faktorer, eller at det ikke passer inn argumentasjonen hans mot Irak-krigen. Det han egentlig argumenterer for, er at verden burde fortsette å overlate det kuede irakiske folket til sin undertrykker og til sin skjebne, fordi det å gripe inn (utenfra) er galt. M.a.o. Fures ideal er at undertrykte skal befri seg selv. En romantisk dagdrøm? Eller rett og slett bare det at han ikke kan fordra USAs militære makt og vilje til å bruke makt. Han forsvarer seg med at han var sterk tilhenger av intervensjonene både i Kosovo og Bosnia, noe som i så fall gjør mostanden hans mot Irak-invasjonen helt uforståelig.

Det er indignasjon i angrepene hans mot Witoszek, som i to kronikker har gitt skarpsindige analyser av støtten til og motstanden mot krigen i Irak. Utgangspunktet var en kronikk av Fure, der han angrep øst- og sentraleuropeiske intellektuelle, kjente opposisjonelle fra kommunisttiden, for å svikte sin rolle og oppgave gjennom støtten til en Irak-invasjon. I sin siste kronikk fortsetter Fure en argumentasjonsrekke som ikke holder mål. For mye er utelatt, og sammenligningene blir, som nevnt, for lettvinte. Han brummer og tordner i angrepene mot Witoszek, som om støyen skal ta oppmerksomheten fra den tynne argumentasjonen.

Til alt overmål, Aftenposten bruker et bilde av paven som illustrasjon til kronikken, med bildeteksten: "Tidligere østeuropeiske dissidenter burde ikke overse Paven og lederne for de andre kirkesamfunnene som med overveldende flertall gikk imot invasjonen i Irak, skriver artikkelforfatteren."
Når ble paven eller "kirken" de undertryktes advokat?!

2003-09-04T13:38:00.000+02:00

Demokrati eller døden

Man må gå til kilder som behersker arabisk for å fange opp ting som skjer i araberlandene. Amir Taheri skriver at det er vestlig demokrati som er den største trusselen mot islam, med henvisning til en bok skrevet av en langvarig og nær medarbeider av Osama bin Laden, Yussuf al-Ayyeri. "The Future of Iraq and The Arabian Peninsula After The Fall of Baghdad" er gitt ut av et forlag bin Laden selv startet I 1995. Al-Ayyeri ble drept i en skuddveksling med saudiarabiske sikkerhetsstyrker i juni.

Al-Ayyeri ser menneskehetens historie som en evig kamp mellom tro og ikke-tro (unbelief).

“As far as belief is concerned, the absolutely final version is represented by Islam, which "annuls all other religions and creeds."”

Unbelief (kufr) kommer i ulike forkledninger, men har alltid som mål å ødelegge troen. Den første formen for ikke-tro var modernismen som ødela kalifatet (Al-Ayyeri sikter trolig til det osmanske riket). Dernest nasjonalismen som splittet muslimene, sosialismen og baathismen (ideologien til Saddams parti). Alle disse ismene er nå nedkjempet i islamske land, ifølge al-Ayyeri. Paradokset er at dette er skjedd ved vestlig hjelp.

Etter at disse truslene mot islam er borte, er det en "clean battlefield" der islam står mot en ny form for ikke-tro, det sekulære demokrati.

“This threat is "far more dangerous to Islam" than all its predecessors combined. The reasons, he explains in a whole chapter, must be sought in democracy's "seductive capacities."”

Det verste som kan skje: Får muslimer sansen for demokrati og velstand, kan det føre til at de oppgir jihad og martyriet. Derfor er det, ifølge al-Ayyeri, av vital betydning å hindre normalisering og stabilisering i Irak.

"If democracy comes to Iraq, the next target [for democratization] would be the whole of the Muslim world," Al-Ayyeri writes. ... Al-Ayyeri says Iraq would become the graveyard of secular democracy, just as Afghanistan became the graveyard of communism. The idea is that the Americans, faced with mounting casualties in Iraq, will "just run away," as did the Soviets in Afghanistan. This is because the Americans love this world and are concerned about nothing but their own comfort, while Muslims dream of the pleasures that martyrdom offers in paradise.”

Fra New York Post. Funnet via watch.

2003-09-04T11:47:00.000+02:00

Buruma: Hvor går grensen for Israel-kritikk?

Ian Buruma er vel verdt å lytte til: Åpen, liberal i grunnbetydningen. Gå ikke glipp av hans essay i siste NYTimes Magazine om grensene for kritikk av Israel/jøder og anti-amerikanisme. How to Talk About Israel.
Utgangspunktet er et klima i USA der grensene for å kritisere Israel er blitt ganske trange. Det skal ikke mye til før Israel-kritikk får stemplet antisemittisme. Fordi krigen mot terror oppfattes som felles, blir det nå også et spørsmål om patriotisme. Forholdet er omvendt i Europa, der avstanden til både Israel og USA har økt. Her høres såkalte antisionistiske utsagn av en type som gir ubehagelige assosiasjoner. For ikke å snakke om resten av verden, skriver Buruma, der forsøker man ikke en gang å kamulfere jødefiendtlighet.

Han går gjennom historikken til forholdet Israel/USA. Som altså slett ikke var så tett, verken ved statens opprettelse, eller i 50-årene. Det var først i 67 og Seksdagerskrigen at USA steppet inn for å fylle tomrommet etter Franrike som plutselig stanset våpenleveransene til Israel. Dette var en funksjon av den kalde krigen: USA fyktet at Sovjetunionen ville få større innflytelse. Israel var et vestlig brohode.

Seksdagerskrigen ble et vannskille: Buruma gir en interessant forklaring på opphavet til kampanjen mot Israel. Fram til da hadde Israel vært den gode saken for alle liberalere i Vesten. Pionerånd, sosialisme, progressivt samfunn, fremtidsoptimisme, og en tragisk bakgrunn, sørget for ubetinget sympati.

Etterkrigstiden var tiden for avkolonialisering. Nasjonal frigjøring var en progressiv sak. Kampen var rettferdig, selv når det måtte flyte blod, som det gjorde mange steder.

Nå havnet Israel i okkupantens rolle. Israel hadde støttet Frankrike i Algerie-krigen. Det var involvert i araberlandene også gjennom de jødiske minoritetene som ble kastet ut.

Den mørke fortiden spilte naturligvis også inn. Europa var klar over sin medskyldighet, sin kollaborasjon i Endlösung. Det sved i samvittigheten. Til å begynne med var man overforsiktig med alt som hadde med jøder å gjøre, man turde knapt nok si ordet. Men denne filosemittismen hadde en skjult side. Buruma fortjener å siteres:

Philo-Semitism is better than pogroms, to be sure, but there was something unreal, and even a little unsettling, about this dutiful sense of collective guilt. It was as if Jews, including Israeli Jews, once again were not treated in the same way as other human beings, which can quickly lead to resentment, not among Jews so much as among gentiles. Zvi Rex, an Israeli psychoanalyst, once put his finger right on this sorest of points. ''The Germans,'' he said, ''will never forgive the Jews for Auschwitz.'' This harsh analysis applies to some extent to non-Jews all over the European continent. Nobody likes to be made to feel guilty, especially for the sins of his father.

I Europa har den antisionistiske kritikken bare økt. La meg for egen del bare legge til Libanon-krigen som et annet vendepunkt, med Sabra og Shatila som stikkord. Rent faktisk er det noe i mye av kritikken, men den gis en form som peker ut over det faktiske og over i kampanjer, propaganda og myter. Dette kolporteres fra så mange hold at folk til slutt ikke er klar over hva de sier. Som journalisten i Romerikes Blad som skrev, i forbindelse med etterforskningen av Sharon, at Sabra og Shatila er en av de verste massakrer i historien.

Buruma mener selvfølgelig at Israel skal kunne kritiseres for sine handlinger, og det er mye å sette fingeren på. Man kan være mot både Israels politikk og globalisering, og USAs kamp mot terror. Men sier Buruma: Det er en tendens til at tingene blandes sammen i en cocktail, og med det mener han: det er umulig å skille ting fra hverandre. Distinksjoner blir borte. Det skapes sammenhenger som er selvforsterkende og irrasjonelle. Med Burumas egne ord:

It is perfectly possible, of course, to take a critical view of Israeli policies, and of their support in Washington, without being anti-Semitic. It is equally possible to be critical of American policies without being irrationally and emotionally anti-American. Just so, you can be opposed to capitalism, or ''globalization,'' without wishing to unleash or condone suicide attacks on Manhattan. What is disturbing, however, is the way these views now increasingly come together in a hostile cocktail. Most mass demonstrations in Europe, and elsewhere, against the war in Iraq contained banners in support of the Palestinians, even the religious extremists of Hamas, and against the global symbols of capitalism. For some people on the left, being opposed to Israel, or Zionism, goes beyond specific policies in Gaza or the West Bank; Israel is seen as the colonial Western presence in an Arab world, an American client state locked into global capitalism. Even if the Israelis treated the Palestinians with the most scrupulous generosity -- which they do not -- this impression would persist.

Ian Buruma lives in Oxford and New York. He is a Luce Professor at Bard College and the author, most recently, of ''Inventing Japan.''

2003-09-04T09:51:00.000+02:00

Matlary beklager at FN hjelper "okkupanten"

Janne Haaland Matlary hadde en bemerkelsesverdig kommentar i Aftenposten igår: Hun beklager at FN har havnet på USAs side i Irak og derfor er blitt terrormål.

Hun beklager i det hele tatt alle som kommer USA til unnsetning, som de norske. Det er jo umulig å se forskjell på disse soldatene og okkupantens (hennes term). Når en av dem blir truffet kommer diskusjon om ansvar til å komme opp. Underforstått: Dette burde man sett før.

Etter bomben mot Canal Hotel er FN blitt part i terrorkrigen. Man var mot krigen, men er nå dratt inn i den.

Matlary ser ikke at mange av premissene hennes implisitt er en støtte til kreftene som vil destabilisere Irak. Hun beklager at FNs nævær skjer på USAs premisser. FN blir da slått i hartkorn med USA. Virkelig? Det er FN som har fødd befolkningen gjennom hele 90-tallet. Folk har kanskje et ambivalent forhold til verdensorganisasjonen, men det er et nærvær de er vant til. Det var ikke premissene det var noe galt med. Matlary forstår ikke at de kreftene som sprengte bomben gjorde det fordi FN var til stede. Det spilte ingen rolle hvilket mandat de har. Dette er ingen rasjonell diskurs!

I så store operasjoner/omveltninger som Irak, har ikke FN noe valg. Hun unnlater helt å fortelle at Irak er FNs største engasjement noensinne. Skulle man trukket seg ut fordi det var sider ved USAs intervensjon man ikke likte? Det samme gjelder Norge som NATO-partner: skulle vi unnlate å delta fordi norske liv kan gå tapt? Innlegget oser av en skepsis mot USA og en akademisk virkelighetsflukt. Hvis Norge skal ha noen som helst innflytelse, må det delta. Richard Holbrooke foreslo forrige uke at Norge burde lede en flernasjonal sikkerhetsstyrke som skulle beskytte FN og hjelpearbeidere. Det hadde vært mer konstruktivt om Matlary hadde tatt opp denne ideen, som hadde vist at Norge vil utrette noe. Å sitte sidelinjen i Irak har ikke Norge råd til. Dette dreier seg i ytterste forstand også om norsk sikkerhet.

2003-09-03T13:44:00.000+02:00

En bagatell

En bagatell, eller kanskje ikke. Bankene setter ned rentene på innskudd også, naturligvis, og det gjøres systematisk. Men bankene sjekker ikke alltid om kontobetegnelsene fortsatt holder mål. Da kan man ende opp med absurditeter som at Gjensidige Nors honnør-konto, som vel er mest aktuell for pensjonister og trygdede, mennesker som fortjener en honnør, har en begynnerrente på 0,15 prosent, som er satt ned med ti øre. Hvilken raushet! Renten på bankens seniorkonto/honnørkonto ligger generelt lavere enn andre sparekonti, for liksom å understreke poenget.

2003-09-03T10:06:00.000+02:00

Idol på arabisk

Hva var det hotteste i arabiske medier forrige uker, spør Thomas L. Friedman. Palestina? Irak? Nei, den arabiske versjonen av "Idol", sangkonkurransen på TV som Kurt ble stjerne på her hjemme.

En av grunnene til at det er så vanskelig å få til demokrati i araberlandene er at gruppa betyr mye mer enn indidvidet, og gruppa er stammen eller klanen, hvilken er en ekstrem tett og sterk bonding. Du avviker ikke fordi da skader du hele gruppa. Derfor vokter alle på alle. En slik justis er på en måte selvinnlysende. En norsk jente som hadde bodd fem år i Midtøsten, skrev om denne kulturen i en kritikk av Åsne Seierstad i Aftenposten igår. Det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom å skildre og forstå i retning godta. Det artet seg som et forsvar. Fordi det ble fremstilt som nærmest uforanderlig. Det gjør det også hos Friedman, med en viktig forskjell: det er sprekker i muren. Den globale kulturen strekker seg også inn i arabernes hjem. Spør hva som er mest upopulært av sensurtiltakene i Iran: forbudet mot paraboler.

I Stalins Sovjet var det en lignende nidkjærhet. Sovjeterne måtte ikke få et eneste symbol på vestlig kultur eller produkter. Det ville "smitte" dem.

Det er den samme holdningen fundamentalistene har. Men det er den folk flest nekter å godta. Fundamentalistene i Irak vil innføre den samme tvangstrøya, og jeg er overbevist om at er det noe de ikke vil etter 30 år med Saddam, så er det et nytt diktatur, denne gang på kulturfronten.

Det er kombinasjonen av teknologi og global kultur, dvs underholdning, som trenger inn i de mørkeste rom. Den arabiske utgaven av Idol engasjerte voldsomt.

The Arab look-alike, called "Superstar," was aired on the satellite channel of the Lebanese Broadcasting Corporation (LBC). Over 21 weeks, viewers got to vote by fax, Internet or cellphone for their favorite singers. Thousands of singers from across the Arab world were narrowed down to 12 finalists from seven different countries, then two. Millions of Arab viewers voted in the finals.

Men i semifinalen kom den dårlige siden ved den politiske kulturen til syne:

On Aug. 18, the A.P. reported from Beirut: "Competition went smoothly until last week, when front-runner Melhem Zein, of Lebanon, was eliminated in the semifinals. Angry fans [in the studio] pelted each other with chairs and anything they could find, and the two remaining contestants fainted. . . . Both Jordan and Syria have launched campaigns urging people to vote for their candidates" — who were the two finalists.

Friedman sier han ikke ante noe om konkurransen før han fikk en e-post fra en jordansk venn.

"Yesterday the Jordanian singer won through a vote over the Internet. 4.5 million people voted. People went wild in the streets till the early hours of the morning. . . . The Arab basement can change!"

Resultaet var 52 prosent mot 48, og selv dette er helt ukjent i Midtøsten, hvor avstemninger er avgjort på forhånd. Det politiske poenget ved en avstemning som engasjerer millioner av unge har ikke gått ubemerket hen blant voksne.

Rami Khouri, editor of The Beirut Daily Star, echoed that theme: "This was a fascinating example of how the power of technology — in this case satellite television, Internet and cellphones — can tap sentiments and prompt people to action." But what was even more striking, Mr. Khouri said, was the Jordanian singer's victory margin. She won by only 52 to 48 percent in a region where presidents always win by "99 percent."

Man burde rose Hollywood og utrope det til det beste våpen mot fundamentalistene, sammen med Microsoft, Oracle, Intel etc. Det er kombinasjonen av disse faktorene: teknologien, software og innhold som er Vestens sterkeste våpen. Fundamentalistene skjønner at de ikke kan argumentere mot det. De blir hysteriske. Se bare på rettssaken som utspiller seg i Oslo hvor svogeren stakk ned brorens kone fordi hun var for frigjort: hun gikk ut uten alene uten å si hvor, hun hadde ikke noe på håret inne, hun sa på TV-kanaler som ikke var dyreprogrammer! Det er lett å le.

At alt dette henger sammen er lett å se: Debatten om Bokhandleren i Kabul, rettssaken i Oslo tinghus og den arabiske Idol-konkurransen. Det er for lite av slik diskusjon, som kunne satt ting i relieff og gitt perspektiver.

Islam er i dyp krise. Eliten blokkerer diskusjonen og folk er overlatt til seg selv. Hvis man snakker om europeere, tror jeg de tenker med to felt, som på en delt skjerm: Det offisielle vil gjerne være liberalt og tolerant. Det andre inneholder alt det problematiske, negative. Fordi det blir for lite åpen diskusjon, kan lett det irrasjonelle overta. Hvor er tankens frihet?

2003-09-02T12:46:00.000+02:00

Irakerne tar saken i egne hender

Det er signaler om at irakerne besinner seg og ønsker å ta sakene i sine egne hender. Hussein al-Sharistani, Saddams tidligere vitenskapelige hovedrådgiver, som tilbrakte årevis i fengsel da han nektet å bygge en atombombe for diktatoren, har vært en hyppig og kjær gjest i BBC. Han og familien bor i Storbritannia, men har nettopp vært i hjemlandet. Han sa igår at irakerne ønsker å ta større ansvar for sine egne saker. De vil også at amerikanerne setter opp en tidsplan for når det skal holdes valg. Hovedvekten var ikke på raseri mot USA. Amerikanerne er et nødvendig onde, mens irakerne forbereder seg på å overta. Og det må skje raskere enn det har gjort. Det er også nøkkelen til sikkerhetssituasjonen.

Mye avhenger av øynene som ser. BBCs Paul Wood er i Najaf og han er en sindig kar. Han sa det ikke kan merkes noen fiendtlig stemning mot amerikanerne. Noen spesialstyrker satt diskret i biler litt utenfor begravelsesprosesjonen, og ingen tok notis av dem. SVTs Nils Horner sa fra Basra igår at sikkerhetssituasjonen ikke er så alvorlig som man kan få inntrykk av. Det sier meg to ting: Irak holder ikke på å gå av skaftet. Folk flest vil ikke ha kaos. Og amerikanere og utlendinger er ikke hatet av folk flest. Det er en lunatic gjeng som vil skape et Libanon X 10.

Blant dem som bruker et språk som tjener terroristene finner vi NRKs nye/gamle Midtøsten-korr. Odd Karsten Tveit. Idag snakket han konsekvent om motstand og motstandskampen. Det er ikke tilfeldig. Ved å påkalle det ladede ordet fra annen verdenskrig, og konsekvent bruke ordet okkupasjonsmakten om amerikanerne/britene, oppnår han en subliminal effekt. Folk merker ikke en gang at de blir hjernevasket. Dette er manipulering.

2003-09-02T12:36:00.000+02:00

Kuene i EU tjener mer enn halvparten av jordas befolkning

Landbrukssubsidiene i EU og USA er noe av det mest perverse en kan tenk seg. Særlig når en sammenligner med hva den fattige del av verden har å greise seg på. BBC refererer idag til en ny bok som avslører at forhandlingsklimaet i WTO er preget av trusler og bullying av de fattige land. Den får vi sikkert høre mer om. I den forbindelse ble det også nevnt at EUs kuer er subsidiert med $ 2,50 dagen! De tjener altså mer enn halvparten av jordas befolkning. Hva med en boardkampanje? Ved forrige korsvei for landbruksforhandlingene tok BBC utgangspunkt i flyreiser: EUs kuer er så høyt subsidiert at de kunne flys jorda rundt hvert eneste år. Hver eneste ku. Det er noen millioner av dem.

Slike sammenligninger får en til å begynne å tenke. Det er selvfølgelig ikke kuerne vi elsker så høyt. Vi er ikke indere. Det er oss selv. En ting er at vi vil beholde et nasjonalt landbruk. Noe annet er at det er eksportsubsidiene som faktisk utkonkurrerer bøndene i den fattige verden på hjemmebane. Det er rått!

2003-09-02T11:27:00.000+02:00

”Iraq-gate”

Det har lenge vært tendenser til hysteri rundt Kelly-saken i Storbritannia. Gjennom flokkmentalitet og overbudspolitikk har journalister blåst saken opp til proporsjoner den neppe fortjener. Den er blitt sammenligninget med Nixons Watergate så ofte at det er blitt en ”offentlig sannhet”. Den erfarne undersøkende journalisten Tom Bower i The Guardian skrev for eksempel lørdag at ”The echoes of Watergate are deafening.”

Derfor er det interessant når Daily Mirror inviterer Carl Bernstein til å kommentere saken, og Bernstein på de fleste punkter avviser at sammenligningen er gyldig. Bernstein minner om hva Watergate var.

“Britain's newspapers have been full of comparisons between Blair's predicament and Nixon's Watergate, most not apt. Watergate was about a criminal conspiracy led by a criminal president to undermine the constitution of the United States; a president who ordered break-ins, firebombings, maintained a presidential burglary squad, ordered illegal wiretaps and payments to buy his burglars' silence and sought to undermine the electoral process.”

The Guardians David Aaronovitch observerer at det ikke er godt å si hvem som er verst, regjeringen eller pressen, når det gjelder å blåse og drive heksejakt på kilder og å selge en sak for mer enn den er verdt. I norske medier får vi nesten bare høre om regjeringens synder, ikke om pressens. Man beskytter sine egne, og har instinktivt mer tiltro til BBC enn til Blair.

Kelly-saken er en tragedie på flere plan. Kelly var britenes kanskje fremste ekspert på Irak og Saddams våpen, og en som mente at det ikke var noen annen måte enn krig for å få avvæpnet Saddam Hussein. Hvis Kelly var blitt behandlet på en ordentlig måte av sin arbeidsgiver Forsvarsdepartementet, kunne han ha vært et sterkt kort for regjeringen i dens forsvar for Irak-krigen.

I går ga Kellys enke og døtre en gripende redegjørelse for den enorme påkjenningen Kelly ble utsatt for og hvordan han tok hele saken innover seg og det til slutt ble en byrde som var for tung å bære. Kanskje er det mer relevant å sammenligne med Tønne-saken her hjemme, enn med Watergate.

2003-09-02T10:29:00.000+02:00

Åsne om verdier

– Jeg har alltid vært skeptisk til tanken om «europeiske verdier» og andre slike honnørord, som jeg bestandig anså som politisk visvas fra blant annet folk på ja-siden i EU-kampen. De mange reisene mine, og blant annet opplevelsene i Afganistan, har ført til at jeg vedgår at det finnes noen slike verdier knyttet til blant annet enkeltmenneskets rett, at enhver person har en egenverdi. Hovedpoenget mitt er at vi ikke kan være tilfredse så lenge disse verdiene begrenser seg til Europa.

Åsne Seierstad toner flagg i Klassekampen. Hun har og får fortsatt mye kritikk for "Bokhandleren i Kabul". Først er boka skrytt opp i skyene, nå melder plutselig den ene etter den andre seg med kritikk som til dels er utrolig naiv og kritikkløs overfor mulige motiver som hovedpersonen i boka kan ha etter "oppdagelsen" av hva Åsne skrev, dels oser kritikken av kulturrelativisme og dobbeltmoral. Det underligste er at kvinner som trolig ikke selv ville finne seg i å bli kuet som kvinnene blir i land som Afghanistan, direkte eller indirekte forsvarer en slik kultur. Den underliggende definisjonen er at all kultur og alle tradisjoner har sin "egenverdi". Hadde den holdningen blitt anvendt på Norge de siste 100 årene, hadde jenter i dette landet knapt fått muligheten til utdannelse, eller hatt stemmerett. Men det er også påfallende at kvinnene som sterkest kritiserer Åsne, gjerne har en utenlandsk bakgrunn - og deler kanskje ikke Åsnes erfaringer fra oppveksten, som hun selv legger vekt på:

– For meg handler dette om min egen samvittighet. Jeg kan ikke finne meg i en situasjon der en halvdel av befolkningen er fratatt sin mest grunnleggende menneskerettighet: retten til å bestemme over sitt eget liv. Alle kvinner har en medfødt vilje, i et land som Afganistan blir denne viljen systematisk kuet fra jentene er helt små....Jeg spør heller hvor lang tid det ville tatt før jeg hadde blitt kuet dersom jeg vokste opp i Afganistan. Jeg har et syn på verden som ble formet av min bakgrunn med en feministisk kvinnesakskvinne til mor. På 1970-tallet skrev hun en barnebok som heter «Jentene gjør opprør». Hos meg, i motsetning til kvinnene i Afganistan, er dette noe som har kommet inn med morsmelken, avslutter en svært engasjert Åsne Seierstad. (Klassekampen-sitat)

2003-09-01T16:58:00.000+02:00

Terrorist takker fredsbevegelsen

De to som er mistenkt for å ha laget den ett tonn store sprengladningen som drepte 202 mennesker på Bali, takker fredsbevegelsen for støtte til sin sak.

"I want to thank the Australian people who supported our cause when they demonstrated against the policies of George Bush. Say thank you to all of them," sier bombemakeren Sawad.

Ikke dermed sagt at folk i fredsbevegelsen støtter terroristene og deres sak. Men terroristene gjør felles sak med fredsbevegelsen når de advarer mot vennskap med USA:

"Be careful about making friends with America because actually America wants to control the world . . . all of us will be colonised so we have to be careful about making friends with the USA..."

Dette ligger nær opp til holdninger man finner hos mange på venstresiden, som ser på USA som den store trusselen. Det burde være et tankekors for antikrigsbevegelsen at terrorister velger å alliere seg med dem. En mer uttalt holdning mot terrorisme etterlyses.

2003-09-01T12:37:00.000+02:00

Krekar igjen

Mulla Krekar går igjen. Mistanken mot ham forsvinner ikke selv om norsk påtalemyndighet har frafalt terrorsiktelsen. Krekar er et tema når USAs justisminister John Ashcroft er i Norge. Norske medier er mest opptatt av å høre om den moralske pekefingeren Norge retter mot USA for fangene på Cuba. Nyhetsbyrået Reuters fanger opp ting som norske medier lar ligge. USA er forferdet over Norges lettsindige omgang med mulige terrorister.

"Diplomats say Washington has been aghast that Oslo has not permanently locked up Krekar, who says Ansar is not a threat. Secretary of State Colin Powell has called his Norwegian counterpart at least twice to express concern."

Ashcroft har fortrolige samtaler med norske regjeringsmedlemmer om Krekar og Ansar, og sitatet over kan tyde på at nordmennene er blitt hvisket et ord eller to i øret. Norske myndigheter synes ikke å dele USAs bekymring for Krekar og Ansar al-Islam enda Krekar bor her og enda Erna Solberg har kalt ham en trussel mot rikets sikkerhet. Rettssikkerheten er viktigere. Ennå er ikke nordmenn blitt ofre for store terroraksjoner.

Krekars gruppe Ansar al-Islam er igjen aktiv i Irak. Ansar er blant de mistenkte for bomben mot Jordans ambassade, og mot FN-hovedkvarteret. De 150 norske soldatene i Irak er dermed også potensielt truet av Krekars folk. Trusselen er ingen spøk. Nylig ble en antatt al-Qaida-mann pågrepet i Irak i besittelse av 11 bakke-til-luft-raketter, egnet til å skyte ned fly eller brukes mot mål på bakken. Mannen skal ha trent sammen med eller fått opplæring hos Krekars gruppe.

Se Reuters og
LA Times.

Terrorens ansikt

2003-09-01T09:25:00.000+02:00

Terrorens ansikt

Verden spør, naturlig nok, hvem som sto bak bomben i Najaf. Men viktigere er det å se de siste bombene i sammenheng. Ikke bare de tre store i Irak, men også de to som detonerte i Bombay. Verden snurrer så fort, og mediene har så kort hukommelse, at det er lett å glemme sammenhengen.

Metoden er den samme: Maksimal død og ødeleggelse som slår mennesker med skrekk. Foruten at man fjernet to sentrale personer med positiv innflytelse. Det er disse menneskenes modus operandi som bør interessere oss. Dette er asymmetrisk krigføring i praksis.

Det er merkelig at de samme stemmene som var febrilske etter å avverge krigen, nå er helt tause. Dette angår ikke oss, later de til å mene. Eller: Se hvilke demoner amerikanerne har sluppet løs. Men disse demonene har vært der en god stund.

I Irak er det tre krefter: Saddams folk, jihadister og ekstreme shia-ledere. Flere har nektet å tro at shiaer kunne utføre noe slikt som bomben i Najaf. Men forfatteren av en ny bok om Al-Qaida sa på BBC igår at det var krefter innen shiaene som var glade over at Baqr al-Hakim var borte.

Som det ble påpekt: Det er oppstått et stort vakuum, og noen har anledning til å fylle tomrommet.

Lærdommen vi bør trekke av terroren er at ingenting er for grusomt til at det ikke kan skje. Det er forhåpningen mennesker har trøstet seg med til alle tider: det kan ikke skje. Men det skjer. Hva gjør vi med det?

Vi later som ingenting. Alle kan se at terrorens ansikt bærer islams trekk. Det er et islam i akutt krise, men nevertheless. Det er islam. Aggresjonen rettes utad. Men begivenhetene i Irak tyder på at krisen innen islam vil bli mer synlig. Alternativene er allerede stilt opp: skille stat/religion eller en islamsk stat, og i tilfelle, hvor ekstrem? gjennomført sharia? hva med bruken av vold overfor motstandere? Dette er way above amerikanernes hoder, og er bare noe irakerne selv kan løse. Det vil selvfølgelig også ha stor innflytelse på Iran og forholdet sunni/shia andre steder. Man trenger bare bruke fantasien en liten smule for å se at amerikanerne har satt igang noe som ikke lar seg stanse. Selv i fredstider ville det vært enorme forandinger.

Men de som har initiativet er for tiden Ødeleggerne. Det spiller liten rolle om de er koordinert eller ikke. Det er som kommunistceller som vile spre revolusjonen: De arbeidet etter samme oppskrift, og midlene var de samme.

Vesten er i denial: vil ikke se faresignalene. Araberverden sitter på sidelinjen.

Andre Glucksmann, som kommer til Stavanger denne måneden, sammenfatter tiden slik: Jeg dreper, ergo er jeg.

2003-08-31T13:09:00.000+02:00

Beaumont i Najaf: Jihadister og Saddam-folk samarbeider om å lage kaos

Observers Peter Beaumont er i Najaf og har gått mellom haugene av lemlestede og martrede mennesker. De som sprengte bomben fredag gjorde en svært god jobb. Folk er i sjokk. Som mange sier: Vi vet ikke hvem vi kan stole på lenger.

Alle bedyrer at det må være folk utenfor shia-miljøet som gjorde dette. Beaumont retter søkelyset mot den taktiske alliansen mellom jihadister som strømmer til Irak og Saddam-nettverket. De er i ferd med å organisere seg:

Alliansen
The picture of that network of terrorists and guerrilla fighters, between 5,000 and 7,000 strong, which has been emerging in the past few weeks is of groups that are organising but not yet organised, with local command structures, money, weapons and expertise. Its fighters, by and large, are ex-members of Saddam's former security forces and Baath Party, bolstered with manpower and expertise by Arab fighters joining the new jihad against America - unlikely bedfellows with the secular Baathist cause.

The network is described in recovered documents and by captured senior Saddam officials who have disclosed that, while Iraq's dictator had few military plans for opposing the coalition forces, what he left was a time bomb designed to blow up in the coalition's face.

'What we are seeing,' said one security source, 'is a developing marriage of convenience between the ex-Baathists, who have the money, the contacts and the ground knowledge, and jihadist volunteers who have the specialist skills and are coming to Iraq to fight Americans on Arab soil.

Hellig sak, arabisk jord
'As regards these people, the US has dangerously underestimated how important Iraq has become to them. They are drawn not only by the fact that US and British troops are in a country with two of the most important Islamic shrines after Mecca, at Karbala and Najaf, but because Iraq represents an ancient and powerful idea of Arab culture and history.'

It is perhaps Wahabi jihadists - a puritanical Islamic group from Saudi Arabia who regard the Shia rituals as idolatrous - that may have helped to carry out Friday's bombing.

Tåke av grupper
Men er det så enkelt? Luften er tykk av navn på grupper og flagg. Er dette Tordenskjolds soldater, eller er det ulike grupper:

The groups behind those attacks go by a multiplicity of names - and increasingly, it appears, by a multiplicity of agendas that verge on anarchy. There are the Muslim Fighters of the Victorious Sects, the Iraqi Resistance Brigade and the General Command of the Iraqi Armed Resistance and Liberation Forces. There is the Army of Mohammed, Islamic Armed Group of al-Qaeda, Fallujah branch. There are the White Flags and Muslim Youth and Wakefulness and Holy War. All have claimed in audio and video tapes that they have been behind the bloodshed, directed largely at US troops.

Chaos reigns as Saddam's plan unfolds

Peter Beaumont reports from Najaf on the threat from an increasingly organised network of anti-US forces bent on plunging Iraq into violence and anarchy

2003-08-31T11:03:00.000+02:00

Irakiske ledere har mistet tilliten til at amerikanerne kan sørge for sikkerhet

Religiøse og politiske ledere i Irak har mistet tilliten til at USA kan sørge for sikkerheten i landet. De forlanger nå rett til å beskytte seg selv. USA ønsker fremfor alt å unngå at ulike militser opererer på egen hånd. Det er snakk om å etablere en sentral milits som kan overta vaktholdet i byene.

The attack (in Najaf), coupled with the repeated assaults on Americans and Iraqis here, has prompted leaders of several political parties to declare that they have lost confidence in the ability of the Americans to protect their leaders and sacred places.

Today, they began to demand that Iraqis become more involved in security. Indeed, some political leaders said they might be unable to keep their own followers from moving against their enemies, especially if the attacks continued.

"The knife is at our neck," Said Nael Musawi, a Shiite religious leader, told a group of American soldiers guarding the gate of the Coalition Provisional Authority headquarters in Baghdad, as thousands of demonstrators swirled about them. "I don't know how much longer I can control my people."

Både politiske partier og religiøse har idag egne militser. Den mest kjente er Badr-brigaen til SCIRI, som teller flere tusen mann. Den rivaliserende Maqtadah al-Sadr-fløyen har opprettet sin egen milits, som en forberedelse til jihad mot amerikanerne, men den kan like gjerne bli benyttet mot religionsfrender.

Iraqi National Congress under Ahmed Chalabi har også flere hundre menn under våpen.

Hvis disse militsene skulle inn i en felles sikkerhetsstyrke. Hvem skulle styre den? Amerikanerne har villet at det provisoriske regjeringsrådet skulle utnevne en regjering, fremfor alt et sikkerhetsdepartement. Men arbeidet har gått tregt.

U.S. and the Iraqis Discuss Creating Big Militia Force

2003-08-31T10:46:00.000+02:00

Business as usual for business for Bush

Friedman sparer ikke Bush i dagens kommentar. USA driver occupation on the cheap i Irak. Det er business as usual selv om den ene bomben mer destruktiv enn den andre, eksploderer. Bush har tatt en måneds ferie, og snakker bare i viljeserklæringer, ikke om hva som skjer på bakken.

Folk er ikke dumme. De ser ting i sammeheng, og venter en fornuftig respons:

I don't know what Mr. Bush has been doing on his vacation, but I know what the country has been doing: starting to worry. People are connecting the dots — the exploding deficit, the absence of allies in Iraq, the soaring costs of the war and the mounting casualties. People want to stop hearing about why winning in Iraq is so important and start seeing a strategy for making it happen at a cost the country can sustain.

Koalisjonen har sluppet en stor konflikt, som alle var redd ville eksplodere: konfrontasjoner mellom de ulike etniske og religiøse gruppene: sunnier mot shiaer. Det eneste har vært noen sammenstøt mellom kurdere og turkomanere i nord. Men dette kan raskt endre seg og det kan også bli åpen vold mellom ulike shia-fraksjoner. USA har ikke nok soldater som det er. Bare vent til disse konfliktene bryter ut, skriver Friedman.

Bremer er ansvarlig overfor Pentagon, og det er noe fundamentalt galt med innstillingen der: Det er en "bare vi forstår noe, og resten er idiioter"-holdning.

Viseutenriksminister Richard Armitage var modig da han luftet tanken om en Bosnia-modell denne uken: En FN-styrke ledet av USA. Men som vil gjøre det mer attraktivt for andre nasjoner å delta. Skjønt heller ikke Friedman later til å tro at landene vil stå i kø. Det har de siste tids bomber sørget for: skremme dem vekk.

Derfor er det mest nærliggende alternativet snarest å stable den irakiske hæren på beina igjenl. Offiserene bør ansettes for å rekruttere pålitelige menn. Husk de fleste av dem ville ikke slåss for Saddam, minner Friedman om.

2003-08-30T11:03:00.000+02:00

Det er USA ledere som ikke tåler tap, folk gjør det

Det har utviklet seg en myte blant amerikanske ledere, sivile som militære, om at folk ikke tåler å se sine sønner og døtre komme hjem i body bags. Men det er feil, skriver Lawrence Kaplan i siste The New Republic. Meningsmålinger viser det motsatte.

Dover-Test
Clinton-era Chairman of the Joint Chiefs of Staff Hugh Shelton even devised a "Dover Test" for the use of force: "Is the American public prepared for the sight of our most precious resource coming home in flag-draped caskets into Dover Air Force Base?" According to the tiss data, the architects of U.S. foreign policy believe the answer is no. Seventy-eight percent of officers and a nearly identical percentage of their civilian counterparts agreed with the statement: "The American public will rarely tolerate large numbers of U.S. casualties in military operations."

Papirtiger
America's foes agree as well. Prior to the first Gulf war, Saddam Hussein insisted that Americans could never tolerate "ten thousand dead in one battle." For his part, Osama bin Laden boasted that the collapse of U.S. support for the operation in Somalia "convinced us that the Americans are a paper tiger." But those who insisted the American public has no stomach for casualties were wrong then, and they are wrong now. The real challenge for America's leaders will not be convincing the public to stay the course in Iraq. It will be convincing themselves.

Kaplan siterer flere bøker som underbygger vanlige folks vilje til å stå løpet ut. Kriteriene er at det er tungtveiende grunner, enten av nasjonal interesse, eller moralske/huamnitære. Egentlig er dette common sense: folk reagerer på fiaskoer, at USA mister kontroll med utviklingen, og/eller at målene ikke oppnås. I tilfelle Irak er dette mangel på suksess i gjenoppbyggingen f.eks. Folk støtter Bush, men tar all volden som tegn på synkende kontroll. Hvis president Bush vil beholde styringen må han sende mer penger og soldater og være forberedt på større tap, skriver Kaplan.

WHY THE PUBLIC CAN STOMACH CASUALTIES IN IRAQ. Willpower, by Lawrence F. Kaplan

Amerikanerne n?ler, kan miste initiativet

2003-08-30T10:35:00.000+02:00

Amerikanerne nøler, kan miste initiativet

Amerikanerne foretar seg ingenting utover å fordømme bilbomben mot ayatollah Muhammed Baqr al-Hakim i Najaf. Paul Bremer III er på ferie.

En tjenestemann forklarer for NYTimes at amerikanerne gjerne vil at det provisoriske rådet tar initiativ først. Men rådet har nesten ikke fått til noenting på de seks ukene det har eksistert. Hendelsen i Najaf var for skjellsettende til å la slike hensyn spille inn.

Ahmed Chalabi har rett når han sier at irakerne må få se at det reageres, det kan ikke være business as usual etter et angrep som dette.

Tendensen er helt entydigL: Nå har det vært tre store bomber på et par uker. Jordans ambassade, FN-hovedkvarteret og lederen for den moderate fløyen av shiaene. Budskapet er ikke til å misforstå. Hvis amerikanerne ikke foretar seg noe drastisk vil kontrollen gli ut av hendene på dem. Befolkningen mister tillit, og de vil måtte forskanse seg. Da er ikke spranget stort til fullt tilbaketog, trolig i form av FN. Men er det så sikkert at de kreftene som er i sving vil la det skje? Det kan bli mye spilt blod, og USA vil få sylda.

Hvis Bush ikke viser at han er seg ansvaret bevissst, vil han også tape tillit på hjemmebane. Da er det goodbye ved neste valg. Har alle disse ofrene vært forgjeves, vil folk spørre.

Tiden er nå meget knapp. Det neste er et angrep av typen marinehovedkvarteret i Beirut. Da kan Bush ha mistet handlefriheten.
Death and Hesitation in Iraq, by Dexter Filkins.

Irakerne rystet av drapet på Hakim

2003-08-30T01:17:00.000+02:00

Irakerne rystet av drapet på Hakim

Washington Post har noen gode skildringer av hvordan irakerne har reagert på drapet på Muhammed Baqr al-Hakim.

I første omgang konstater avisen at drapet på den fremste shai-lederen, som attpåtil ville samarbeide, er et alvorlig slag for amerikanerne. Det kan ikke understrekes sterkt nok.

Også shiaer i Irak har mentale sperrer mot å tro at noen deres egne kan ha detonert en bombe utenfor Alis gravmæle.

They violated the sanctity of Imam Ali. It's not possible a Shiite could do such a thing. They respect Imam Ali," said Jamil Hashim, 33, who was helping control crowds inside the mosque when the bomb detonated.

Into the night, lit by a crescent moon ordinarily regarded as a good omen, desperate residents dug with pick axes and bare hands into piles of brick and debris. Shouting "God is greatest," they searched for survivors, more out of piety than hope.

Det er noe rørende i skilidringen av scenen utenfor: Det ble sagt at Baqr al-Hakim hadde overlevd. Likevel ante folk at det kom verre nyheter, og at dette bare var begynnelsen. Det skal litt til å ta det, etter å levd under Saddam i 30 år.

For hours, many in the crowd believed Hakim was still alive. Every so often, his followers surged through the crowds, carrying posters of his aquiline face and gray beard. "God's prayers on Mohammed," they shouted.

But at 8 p.m., the loudspeaker at the mosque announced his death. "We are from God, and to God we return," the voice said.

At that moment, a hush fell across the crowd. One man started sobbing uncontrollably. Another put his head on a foam cooler. Along the curb, men cried into their soiled robes or sobbed into their hands.

"The assassination of Hakim is the beginning," said Mohammed Aboud, as he heard the news. "It will only get worse."

Looks like Wes Clark's gonna run

2003-08-30T00:51:00.000+02:00

Looks like Wes Clark's gonna run

Det er fristende å spille på Roma-sammenligningen: USA kan få en militær keiser. General Wesley Clark ser ut til å ville stille som demokratenes kandidat ved neste presidentvalg. Han skal holde en tale i Iowa 19. september. I januar skal demokratene ha sin første valgavstemning her.

Wes Clark blir av europeere husket som en meget dyktig og energisk SACEUR, øverstbefalende for NATO under Kosovo-krigen. Han pådro seg irritasjon fra flere europeiske statsledere for sin iver etter å føre ordentlig krig, og ikke leke krig. Også Clinton fikk ham i vrangstrupen fordi Clark ikke la skjul på at NATO om nødvendig måtte gå til landinvasjon, og starte forberedelsene tidlig for å kunne være troverdige. Det var et vindu på et par måneder til forberedelser hvis man skulle kunne klare det før vinteren, og Clinton nektet å bestemme seg, selv om Blair også presset på. Det var kanskje derfor Clark ble ydmyket. Han fikk beskjed om å avgå flere måneder før tiden, for at lederkabalen skulle gå opp.

Clark var med Holbrooke på forhandlingsrundene med Milosevic. Han hadde lenge skummet av frustrasjon over at ikke NATO hadde grepet inn før i Bosnia. Nå fikk han sjansen i Kosovo.

I den nåværende situasjonen har Clark kritisert Bush for Irak-strategien, for ikke å ha nok soldater på bakken. Hvordan han stiller seg i innenrikspolitikken, aner jeg ingenting om.

Hva tenker Iran?

2003-08-30T00:37:00.000+02:00

Hva tenker Iran?

Muahmmed Baqr al-Hakim var en nyansert person. Han studerte sammen med Irans åndelige overhode ayatollah Khamenei, men var slettes ikke fastlåst ortodoks. Se NYTimes interessante omtale av ham: Slain Cleric Offered Several Faces, By Susan Sachs . Han innledet et direkte samarbeid med amerikanerne for et par år siden gjennom Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq, SCIRI. Da han vendte hjem i triumf var det med iranske livvakter, men budskapet var forsonlig: Han kom ikke for å opprette et Taliban-styre, men en moderat utgave av islam, bygget på rettferdighet og frihet.

Hva tenker Iran om det som skjer i shiaenes hjemland? Den konservative fløyen vil gjerne påvirke utviklingen i sin retning, og lage problemer for amerikanerne. Men det kan neppe være i Khatami-fløyens interesse å se ekstrem-islam seire. Heller ikke mullahene likte Taliban, og det var vel ikke bare for at den ene er shia, den andre sunni.

Giften Saddam s?dde

2003-08-30T00:06:00.000+02:00

Giften Saddam sådde

I dokumentarfilmen om Åsne i Bagdad som NRK viste forrige helg, var noen sentenser av NRKs faste drosjesjåfør det mest verdifulle. Han sa en god mor gir barna sine melk, og barna vokser opp til å bli gode mennesker. Men Saddam fødde irakerne på gift. Det vi ser i gaten er Saddams barn, sa drosjesjåføren, og tenkte på plyndringen, kidnappingene og angrepene.

Giften har også spist seg inn i shia-muslimens lederskap. Det sier noe om hvor langt utviklingen i Irak har gått, når de destruktive kreftene våger å arrangere et nytt attentat, denne gang mot Muhammed Baqr al-Hakim, bare noen dager etter at et annet mot nevøen slo feil. Men så er da også amerikanerne nesten fraværende i Najaf. De kvier seg for å gå inn i denne situasjonen, men hvem skal ellers gripe inn? Hvis de ikke gjør det nå, kommer kontrollen til å gli ut av hendene på dem.

Hvem gjorde det? Offisielt snakker familien om Saddams håndlangere, og andre, som Ahmed Chalabi gjør også det. Men alle som har fulgt med i motsetningene blant shiaene den senere tid, vet at alle tenker på Moqtadah al-Sadr.

Det skriver også NYTimes' Neil MacFarquhar og Richard A. Oppel Jr. som befinner seg i Najaf:

Publicly, officials and residents blamed former members of the Baath Party or Saudi extremists for killing the ayatollah. But the suspicions they were whispering among themselves focused on the group of militant young clerics around Moktada Sadr

Her gjenfinner vi et annet trekk fra Saddam som er høyst levende: frykten. Selv etter Saddams fall får ikke Åsne Seierstad irakerne på stamcafeen til å fortelle om hvorfor de fremdeles er redde. Hadde de kunnet, ville de nå pekt på Najaf og sagt: Der har du svaret. Moqtadah al-Sadr viser Saddam-takter: total hensynsløshet. Ikke bare mot de levende, men også de døde. En religiøs leder som sprenger trossamfunnets overhode i filler foran den største helligdommen, er i stand til hva som helst. Det burde amerikanerne skjønne før det er for sent.

Det er én uke siden FN-bomben. Nå er både det internasjonale samfunn ved verdensorganisasjonen og ledende moderate innen landets flertallsreligion sprengt i filler. Symbolsk var det det terroristene gjorde da de sprengte FN-hovedkvarteret. Like vanskelig som det er for oss å forstå FN-bomben er det for vanlige shia-muslimer å forstå at noen kunne sprenge Hakim i lufta sammen med nærmere 100 troende, rett utenfor gravstedet til Ali.

Det er nettopp det som er terrorens vesen: Å trosse det logiske, fornuftige, å spre skrekk. Fienden slås av full forvirring fordi handlingene er så destruktive at alle holdt dem for umulige.

Er det noen sammenheng mellom de to bombene? Ideologisk er det absolutt det. Om det er Al-Ansar i Bagdad og Moqtadah i Najaf spiller ingen rolle. De fører den samme krigen: For Døden, mot Livet.

Verden blir nå nødt for å gå inn i hva saudierne sådde i sine madrasser, og hva Saddam sådde i Irak. Det farlige er ikke WMD, men det de gjør med folks hoder.

2003-08-29T14:01:00.000+02:00

Ut med Schanche og mullah Krekar, inn med Shah Mohammad!

Nå begynner "Bokhandleren i Kabul" å bli virkelig interessant. Selv om jeg ikke var like begeistret som mange andre for Åsne Seierstads dokumentarbok blant annet fordi hun beskriver inhumanismen for "snilt", viser vel begivenhetene nå faktisk hvor langt hun har gått.
Når norske journalister nå har funnet fram og kastet seg over Shah Mohammad, får boken et perspektiv den ikke hadde.

Bokhandleren Shah Mohammad sier til Dagbladet, at kvinner har en høy status i det afghanske samfunnet. Det stiller ingen av Dagbladets reportere så mye som et ørlite spørsmålstegn ved. Det er vel heller ikke situasjonen for kvinnene i Afghanistan som disse reporterne egentlig er opptatt av. Nå er anledningen kommet til å "kle av" Åsne Seierstad! Nå skal hun ned fra pidestallen. Shah Mohammad brukes for det han er verdt, av Jan Erik Smilden og andre grabber i Dagbladet m.v. Det finnes skribenter her i landet som sikkert misunner Seierstads "suksess" både som krigsreporter og forfatter. Nå er anledningen her til å kaste søle på henne, framstille henne som en person uten skrupler; "den svikefulle kvinnen"! (Dessuten har hun kjøpt millionvilla på Frogner for pengene!)

Kathrine Aspaas har en kommentar som er verdt å lese i Aftenposten i dag, fredag. Det hun viser til, er at Åsne har benyttet seg av en "Walraff"-teknikk. Hun ville avsløre noe som ikke egentlig tåler dagens lys (særlig ikke blant humanister i Vesten), dermed kan hun ikke avsløre sitt egentlige oppdrag. Det er ubehagelig for dem som får lyset på seg, og ubehagelig for journalisten når sannheten om oppdraget kommer fram. Men noen ganger er det nødvendig.
Problemet er vel at hun avslører ekle sider ved afghansk og islamsk kultur. Det var greiere da avsløringen var behandlingen av tyrkiske arbeidere i Tyskland.

Hvordan vil norske medier bruke Shah Mohammad når han kommer hit in person? Hadde han vært nordmann, ville han hatt alle landets feminister på nakken for lenge siden, pluss en del menneskerettighetsforkjempere, forhåpentlig. Men kulturrelativismen lever vel i beste velgående, og Shah Mohammad framstilles allerede som et offer for Åsnes "svik". Sannheten er at ved siden av sitt relativt sympatiske vesen, representerer han - og reaksjonene han sier han er redd for - nettopp de mest inhumane og usiviliserte sidene ved afghansk og islamsk kultur.

Om den afghanske, reviderte utgaven av Bokhandleren i Kabul kommer, bør oversettes til engelsk eller norsk. Den kan virkelig bli interessant å lese.

2003-08-29T09:49:00.000+02:00

Dagens sitat:

Industrien er flyttet til de fattige landene. Vi ser derfor ikke fattigdommen lenger. Bare de billige produktene.Omtrentlig gjengivelse av Kjartan Fløgstad under presentasjonen av maktutredningen til Øyvind Østerud tidligere i uken.

Noen tanker: Det er vel lenge siden vi så fattigdommen i Vest-Europa. Men med fabrikkene forsvinner også arbeiderne, som Fløgstad er så opptatt av. Og noe er det i det. Det blir bare servicearbeidere, funksjonærer, byråkrater, teknokrater og akademikere tilbake. Ingen blir skitne under fingrene, ingen befinner seg "på gølvet". Poenget med de billige varene er om mulig enda viktigere: Ingenting har undergravet vår solidaritet med de fattige mer enn de billige varene. Den som husker hva klær kostet for en 15-20 år siden? Eller prisen for en fotball idag, godt under 100 kroner nå. Det er håndarbeid. Pakistanske gutter som får ødelagt fingrene. Det glemmer vi fort. (Vi burde kanskje slutte å si de fattige landene. De fleste av dem er vanstyrte, som Pakistan, med rike som absolutt ikke vil dele. Riktig betegnelse er land hvor de fleste er fattige, og noen få rike. Det er ingen naturlov.)

Dobbeltmoral: Den rike verden sørger for produksjon, men baksiden er at det skjer ved stadig å presse prisene ned. Utad setter brand names-selskapene internasjonale standarder for arbeidsmiljø, men på bakrommet presses prisene. Denne dobbeltmoralen er neppe god reklame for vestlige verdier. Jeg vil tro folk med en annen kultur kjenner igjen noe av den samme kynismen i reklamen for vestlige produkter. Og i verdiene som kommuniseres i klesdrakt, filmer og bøker: Vesten har en tradisjon for å bryte tabuer som vekker blandede følelser. Denne kulturelle faktoren utgjør en vesentlig årsak til en antivestlig reaksjon.

Maktutredningen sier norge er i ferd med å få en ny underklasse av innvandrere. det stemmer nok, men ligger likevel langt fra den rene fattigdom. Men innslaget av flere millioner innvandrere i europa som helhet, hvorav mange muslimer, kompliserer bildet i høy grad. Vesten har fått en ny verdikamp, men vil ikke se det.

2003-08-28T14:52:00.000+02:00

Vil feire 11/9

"The Magnificent 19" står det på en plakat med bilder av kaprerne fra 11. september 2001, som er sett i London denne uken. I bakgrunnen ses de brennende tvillingtårnene fra World Trade Center. -De ofret det kjæreste de hadde, livet, og de gjorde det for en god grunn, en hellig grunn, sier lederen for islamistgruppen Al-Muhajiroun, Sheik Omar Bakri. Han vil arrangere en konferanse i London i anledning toårsdagen for terrorangrepet, der mange muslimer "vil feire at USA fikk sin rettferdige straff." En av Bakris elever gjennomførte nylig et selvmordsangrep i Israel, med Bakris velsignelse.
Fra NBC News.

2003-08-28T10:03:00.000+02:00

Hvorfor stater vender seg mot terrorister i egeninteresse

Jeg har en sterk fornemmelse av at regjringer i både Midtøsten og Asia bekjemper terroristene, ikke av hensyn til Vesten, men fordi de selv føler seg truet. Det går i første rekke på økonomiske skadevirkninger.

Jonathan Schanzer, en stipendiat fra Washington Institute for Near East Policy, har et godt eksempel fra Jemen i siste New Republic: Jemen så med stigende misnøye på terroranslagene som hadde utspring i deres territorium, som angrepet på USS Cole i oktober 2000 som kostet 17 kadetter livet.

But it wasn't until the October 2002 attack on the French oil tanker Limburg that Yemen's gloves came off. That attack cost this poverty-stricken country dearly in environmental cleanup, tourist cancellations, and port usage, which dropped sharply after insurance rates shot up 300 percent for vessels wanting to dock here. According to a government report, "Investment projects which have been already implemented at the cost of several millions of dollars were suspended. Thousands of job opportunities were lost. The total loss could be estimated at 1.8 billion U.S. dollar [sic]." Such losses are disastrous in a country where the average yearly income is an estimated $840. The realization that it couldn't afford any more attacks--combined, perhaps, with some unease at Washington's ability to forcibly oust the Taliban and Saddam Hussein and push aside Yasir Arafat--drove Yemen to dramatically expand its anti-terror cooperation with the United States.

Det er nå en følelse i Washington av at Sanaa virkelig samarbeider, selv om president Salih snakker med Hamas-ledere og Irans president. Beviset på det er at FBI har fått åpne kontor i ambassaden:

The CIA and Yemen's interior ministry have been working together, and FBI Director Robert Mueller and Yemen's President Ali Abdullah Saleh shook hands in June over the establishment of a "Legal Office" in the U.S. Embassy in Sanaa, formalizing an FBI presence that began in 2000. Yemen now ranks among other valued allies with FBI offices, including Jordan and Egypt.

SANAA DISPATCH
Basket Catch

2003-08-28T09:43:00.000+02:00

Russland: ny oppgangsperiode for middelklassen i storbyene

Det står langt bedre til med statsfinansene i Russland enn man skulle tro, og middelklassen i storbyer som Moskva nærmer seg europeisk lønnsnivå.

Det er fem år siden Den svarte mandagen, 17. august 1998, da Russland måtte melde ensidig gjeldsmoratorium og rubelen raste. I dag har sentralbanken valutareserver på 64 milliarder dollar, og nylig vedtok regjeringen opprettelsen av et nytt bufferfond.

Nesten hver tredje moskovitt tjener nå tilsvarende en europeisk gjennomsnittsinntekt, skriver lederne av Moskva-kontoret til Washington Post, Susan B. Glasser og Peter Baker i siste New Republic.

Økonomien har vokst med 7 prosent de siste årene. Men veksten kommer ikke distriktene til gode.

De to korrespondentene feiler etter min mening grovt når de mener at aksjonen mot Khodorkovskij og Yokos er velgerfriere fra Putins side, for å vise at han bryr seg om den skjeve fordelingen. Aksjonen mot oligarkene har langt dystrere motiver, etter min mening. I rasjonell økonomisk forstand er det galskap å utfordre et av Russlands få vellykkede selskaper i internasjonal klasse. Angrepet på Yukos minner mer om likvideringen av guvernører i Sibir. Det er hittil forsvunnet fire. Det er en kamp om rikdommer og makt bak kulissene som er like brutal som krigen i Tsjetsjenia.

2003-08-27T23:45:00.000+02:00

Talibans bastion på grensen

På www.pakistan-facts.com kan en finne stoff en sjelden eller aldri treffer på i vestlige medier. Faktum er at bloggere i land som pakistan og iran blir livsviktige for å skaffe detaljert kunnskap om disse nøkkellandene. Les f.eks. denne artikkelen om et område som heter Chaman, på grensen til Afghanistan, der det foruten byen av samme navn, ligger hundrevis av landsbyer som går på kryss og tvers av grensen. Det er her Taliban har sitt sterkeste fotfeste. De bygget opp maddrassaene, som det er over 200 av, bare i dette området. Etter nederlaget har de søkt tilbake hit, hvor miljøet ikke er forurenset, sett med deres øyne. How the Taliban builds its army

PS: det er også i dette området at Osama berfinner seg.

Lenger mellom optimistene i Irak

2003-08-27T23:30:00.000+02:00

Rory McCarthy har en velskrevet sak i Guardian: Even the optimists are losing heart as Iraq goes from bad to worse. Han var i Irak i juni, og traff da noen idealistiske ungdommer i Hilla som drev nitid etterforskning for å stille saddams bødler for retten. Nå to måneder senere, må han sjokkert/frustrert erkjenne at ingen av hans irakiske venner er optimister lenger. Det går særlig på strøm og vannforsyningen. Irakerne forstår ikke at en regjering som kunne bruke 9 milliarder dollar i måneden på å erobre landet, ikke greier å få istand strømforsyningen på fire måneder.

Han gir konkrete eksempler på hvordan amerikanerne nå isolerer seg for å redusere risikoen. Hunker down.

Now US patrols in many of the most troubled areas of Baghdad appear to have been markedly reduced. Once, convoys of Humvees would roll down the high street in Karrada, past dozens of shops burgeoning with cheap fridges, air conditioners and televisions. Soldiers would stop to eat in some of the more crowded restaurants, but no longer. Better to cut patrols than to lose men, the commanders decided. Security outside US military bases is tighter and more paranoid than ever. A sign outside a recruiting station for the new Iraqi army warns people not to stop, stand or park near the entrance. The advice is given bluntly: "Violators are subject to deadly force."

Også de sivile administratorene har mindre kontakt med irakere:

Officials working at the coalition provisional authority, the civilian administration ensconced in Saddam's palace, used to slip away to meet Iraqis across town or to chat to journalists by a hotel pool. Now officials have been told they should not leave their "secure zone" without several close-protection bodyguards and at least two armoured four-wheel drives. Few bother chancing it at all.

I rettferdighetens navn: McCarthy finner også forbedringer: internettcafeer overalt, og mer handel.

Flere forviklinger for Iran

2003-08-27T23:00:00.000+02:00

Belgia arresterte og avhørte onsdag en iransk diplomat, ettersøkt av Argentina i forbindelse med bilbomben utenfor det jødiske samfunnssenteret i Buenos Aires som drepte 85 mennesker i 1994.

Saied Baghban, a secretary at the Iranian Embassy in Brussels since 2001, was among eight Iranian officials ordered arrested by Argentine Judge Juan Jose Galeano on Aug. 13.

Hadi Soleimanpour ble som kjent arrestert i Storbritannia sist torsdag. Han var iransk ambassadør i Argentina da bomben smalt.

Iranerne har hisset seg opp over at Argentina vil ha iranerne stilt for retten.

Iranian President Mohammad Khatami vowed on Sunday that Iran would take ``strong action'' on the matter.

Argentina er som kjent helt på felgen. Desto mer beundringsverdig er det at landet våger å ta skritt som kan koste det dyrt:

Iran cut economic and cultural ties with Argentina following Soleimanpour's arrest, a move that could cost Argentina hundreds of millions of dollars in farm exports like corn and soy meal.

kilde: Reuters

Tragedie på gateplan i Bagdad

2003-08-27T22:45:00.000+02:00

Tragedie på gateplan i Bagdad

En amerikansk patrulje blir angrepet med granater når de kjører gjennom en undergang i Bagdad. De ser to gutter løpe fra stedet og opptar jakten. En av dem blir skutt. Offiseren er sikker på at det er en av de skyldige. Familien er sikre på at han var på jobb 100 meter unna, og at han aldri har hatt noe med politikk å gjøre. Ali på 17 underholder sine fem søsken og moren. Faren døde tidligere i år. Det uspiller seg en dramatisk scene i bakgaten, der Ali ligger blødende foran inngangsdøren. De amerikanske soldatene var hypertense. De forbandt ham og lovet å ta ham til sykehuset. Men på vei til plassen hvor de har tilkalt en ambulanse dør Ali. Han blir i stedet overlatt irakisk politi, men moren får ikke beskjed. Hun leter febrilsk på Al Kindi-sykehuset og alle andre sykehus, til hun til slutt finner ham på den åpne plassen. I hennes øyne er det det endelige beviset på at amerikanerne ville at han skulle dø.

John Tierney har intervjuet hovedpersonene på begge sider. De har to helt forskjellige versjoner. Amerikanerne er sikre på at de skjøt riktig person. Familien på at han var uskyldig. Det er en sterkt urovekkende beretning om hvordan en kløft oppstår. Uansett hvem som har rett, så lover den ikke godt for forholdet mellom irakere og amerikanere. How and Why Did Iraqi Die? 2 Tales of Anger and Denial

Irak-omkostninger sprenger alle rammer

2003-08-27T22:25:00.000+02:00

Irak-omkostninger sprenger alle rammer

Regningen for å stable Irak på beina blir astronomisk. Det har begynt å gå opp for policymakers i Washington. Kongressen forlanger tallene på bordet. Paul Bremer III har i et intervju med Washington Post bekreftet de verste prognosene.

Det er kjent at det koster amerikanske skattebetalere 1 milliard dollar i uka å ha ansvaret i Irak. I tillegg kommer kostnadene ved å bygge opp infrastrukturen. Det er her Bremer kommer med svært ubeleilige tall for Bush-administrasjonen. Bremer sier det vil koste titalls milliarder dollar å bygge Irak. Bare det å skaffe rent vann vil koste 16 milliarder dollar over en fireårsperiode! Et fungerende strømnett vil koste 2 milliarder dollar. Mangelen på grunnleggende tjenester som vann og strøm har som kjent bidratt til irakernes frustrasjon med amerikanerne.

Nyheten om kostnadene blir langt høyere enn antatt, kommer dagen etter at budsjettunderskuddet for neste år ble oppjustert til 480 milliarder dollar, og det før Irak-utgiftene er bokført.

Det snakkes om at USAs engasjement i Irak kan komme til å vare en generasjon. Det vil si hundrevis av milliarder dollar. Og det gjelder bare ett land. Administrasjonen har snakket om å demokratisere hele Midtøsten, sa en forsker fra the Cato Institute i Washington til CNN ikveld.

Det er ikke misvisende informasjon om Saddams masseødeleggelsesvåpen før krigen som tærer på amerikanernes tillit til president Bush. Det er at det nå er drept flere soldater etter krigen, enn under. Og at skattebetalerne ikke har ant hvilke astronomiske beløp Irak ville koste. Hvis aksjeboblen sprekker og arbeidsledigheten øker, kan det sette punktum for en ny periode for Bush junior.

2003-08-27T21:47:00.000+02:00

Amnesti

En vesentlig grunn til at Bagdad (og Irak forøvrig) er et utrygt sted med daglige drap og bortføringer, er at Saddam like før krigen ga ordre om å løslate alle fanger fra fengslene. Dette blir vi minnet om i en god reportasje på svensk TVs nyhetssending Aktuellt (ikke på NRK).

Irak: Ingen vei tilbake for USA

2003-08-27T10:58:00.000+02:00

Irak: Ingen vei tilbake for USA

Da en selvmordsbomber sprengte det amerikanske marinehovedkvarteret utenfor Beirut i lufta i oktober 1983 og tok 243 soldater med seg i døden, stakk USA halen mellom beina og forlot Libanon. Også den gang kostet det USA prestisje og innflytelse i regionen. I Irak er innsatsen så høy at et tilbaketog rett og slett er utenkelig.

911 forandret spillets regler. Bush har svart på krigserklæringen fra terror-islam og gått på offensiven. Man har ikke bare befridd Irak for Saddam, men lovet irakerne et nytt samfunn. Konsekvensene av å trekke seg er så enorme at de ikke går an å forestille seg.

Bush trår vannet
Det vekker derfor uro på flere hold at Bush-administrasjonen nekter å øke troppeantallet. Mange mener at det ikke er nok "boots on the ground". En av dem er James Dobbins som både var med å planlegge USAs deltakelse i Bosnia og Kosovo, og var spesialutsending for Bush i Afghanistan, skriver Brian Whitaker i Guardian.

Dobbins looked at the size of the stabilisation forces previously sent to Bosnia and Kosovo - both considered successful operations - and adjusted the figures to take account of Iraq's larger population.

Using the Bosnian model, he concluded that to be effective in Iraq the US would need 258,000 troops on the ground. Using the Kosovo model, that figure rose to 526,000. The current deployment in Iraq of some 170,000 troops, of which 148,000 are US forces, suggests a serious shortfall.

Råd fra sine egne
Den konservative Weekly Standard ber Bush ta seg sammen og gjøre det som trengs for å få Irak på fote: Massive nye bevilgninger og flere folk.

The neo-conservative solution is to devote to Iraq whatever it takes and for as long as it takes, for a whole generation if necessary. The Weekly Standard wants an immediate allocation of $60bn (£38.4bn) for reconstruction. If the Bush administration is serious, "then this is the necessary down payment," it said, while the official Washington line has been that reconstruction will be funded by Iraq's (still largely non-existent) oil revenue.

USA har tre muligheter: Enten sende egne folk, mobilisere irakere eller overlate jobben til FN. Det siste har USA sagt nei til, og er neppe et alternativ hvis man tenker på den sikkerhetsmessige siden. FN vil ikke være i nærheten av å mobilisere nok soldater. Thomas L. Friedman skriver i dag at det var en STOR tabbe av USA å oppløse den irakiske hæren. Man sendte 400.000 mann hjem til lediggang, med en mager pensjon. Nå trengs de sårt. Alle som ikke er direkte kompromittert bør snarest innrulleres på nytt, sier Friedman.

Oppgaven såvidt begynt
Friedman har hele tiden kritisert Bush for ikke å gjøre det klart for amerikanerne hva Irak-prosjektet går ut på, hvor stort det er, og hva det vil koste. Økonomien kan bli hans akilleshæl nå som underskuddet øker. Det samme gjør behovet i Irak. USA har allerede brukt 100 milliarder dollar på selve krigen. Det ble skapt en forestilling om at det var om ikke finalen, så ihvertfall at det verste var over. Nå viser det seg at krigen bare var begynnelsen.

Det trengs ikke bare soldater. Irak dreier seg ikke om gjenreisning, sier Friedman. Det dreier seg om å bygge et helt nytt samfunn. Det som eksisterte er ødelagt av Saddams gangstere. Til det trengs ikke bare soldater, men alle typer profesjoner. Det må snarest opprettes et arbeidsprogram som kan sysselsette arbeidsledige irakere.

Sårbar
Det mangler ikke på velmente råd fra kritikere og tilhengere. Kritikken har økt i styrke den senere tid, og det er merkelig at administrasjonen virker uaffisert. Rumsfeld avviser at det er behov for flere soldater. Bush virker noe usikker. På talen i Missouri i natt forsikret han at USA står fast i krigen mot terror, men det er lite dynamikk. Han tatt kritikken til seg og vist handlekraft. Nå kan et selvmordsangrep av Beirut-typen få ødeleggende konsekvenser for moralen.

Weekly Standard er nådeløs på lederplass:

"Make no mistake," the magazine said. "The president's vision will, in the coming months, either be launched successfully in Iraq, or it will die in Iraq ... the future course of American foreign policy, American world leadership, and American security is at stake. Failure in Iraq would be a devastating blow to everything the United States hopes to accomplish."

2003-08-26T16:35:00.000+02:00

Irak et sidespor

Den franske anti-anti-amerikanisten Bernard-Henri Levy mener Irak-krigen var et feilgrep fordi Saddam ikke var den relle trusselen.

“I am strongly anti-anti-American, but I opposed the war in Iraq, because of what I’d seen in Pakistan,” Lévy said. “Iraq was a false target, a mistaken target. Saddam, yes, is a terrible butcher, and we can only be glad that he is gone. But he is a twentieth-century butcher—an old-fashioned secular tyrant, who made an easy but irrelevant target. His boasting about having weapons of mass destruction and then being unable to really build them or keep them is typical—he’s just a gangster, who lived by fear and for money. Saddam has almost nothing to do with the real threat. We were attacking an Iraq that was already largely disarmed. Meanwhile, in some Pakistani bazaar someone, as we speak, is trading a Russian miniaturized nuclear weapon.”

Den amerikanske journalisten Daniel Pearl, som BHL har skrevet bok om, ble ifølge BHL bortført og drept med stilltiende samtykke fra den pakistanske secret service. Pearl ble drept fordi han etter hvert visste for mye om samarbeidet mellom al-Qaida og Pakistans sikkerhettjeneste. Og om det store tabuet:

"... that the Pakistani atomic bomb was built and is controlled by radical Islamists who intend to use it someday."

BHL skiller mellom arabiske islamister og asiatiske islamister. Det er de sistnevnte som er de farligste.

"The Asian Islamist threat, though, is of an entirely different dimension. There are far more people, they are far more desperate, and they have a tradition of national action. And they have a bomb."

BHL har også sitt å si om Frankrikes stilling:

“The French opposition to the war was opportunist in part, rational in part, but mostly rooted in a desire not to know. What dominates France is not the presence of some anti-Americanism but an enormous absence—the absence of any belief aside from a handful of corporatist reflexes. (...) All that we have to replace it with is the idea of Europe; so far, we have overcome romantic nationalism, but we have nothing left to replace it with.”

BHLs våpenbror Andre Glucksmann mener det var en stor feil å begrunne Irak-krigen med masseødeleggelsesvåpen. I stedet burde det humanitære aspektet vært kjørt fram kompromissløst.

"Had the appeal for war been made on straightforward humanitarian grounds—the case against Saddam, this guy is a killer, we can do something about him and we must—I know it would have worked in France. (...) But people really did learn something from Bosnia, and had the case been made resolutely that we had another Milosevic it would have worked.”

Glucksmann har følgende dystre diagnose på vår tid:

“There are no longer battles, or Auschwitzes. But anyplace can become an Auschwitz. ‘I kill, therefore I am’ is the motto of the new generation of murderers."

“It began against us (the French). Nine years ago, the G.I.A.”—the Algerian Islamists—“who are a group of the same kind, hijacked a plane and were going to fly it into the Eiffel Tower! The only difference? They didn’t know how to fly a plane!"

Fra The New Yorker.

Foredrag om medier, Afghanistan, Irak

2003-08-26T11:45:00.000+02:00

Mark Feldstein holder foredrag i regi av Fritt Ord i dag tirsdag kl. 17. Vinklingen er tydeligvis at mediene sviktet i Afghanistan og Irak.

Iran f?r Argentina-bombe midt i fleisen

2003-08-26T11:41:00.000+02:00

Iran får Argentina-bombe midt i fleisen

Verdt å følge closely: Arrestasjonen av den iranske eks-diplomaten Hade Soleimanpour i Storbritannia torsdag. Soleimanpour er anklaget for delaktighet i terrorbomben mot det jødiske samfunnshuset i Buenos Aires i 1994, der 85 ble drept og 200 skadd. Argentina har krevd ham utlevert. Den juridiske prosessen kan ta måneder i Storbritannia. Dommeren våget ikke la ham være på frifot.

Iranske myndigheter er sterkt provosert over arrestasjonen og truer med gjengjeldelse. De har svaret klart: sionistiske krefter ligger bak.

Etterforskningen av ett av de blodigste anslagene mot jøder utenfor Israel gikk ulidelig langsomt, og argentinske myndigheter ble beskyldt for ikke å ville finne de skyldige. Ifjor skrev NYTimes at Carlos Menem tok imot bestikkelser fra Iran for å skrinlegge etterforskningen.

Da Nestor Kirchener ble valgt til president i juni, friga han etterretningsmateriale som viser Irans innblanding.

Document.no skrev for øvrig om the Iranian connection i våres, da det kom en svær rapport som detaljert pekte på den iranske konspirasjonen.

Det er ikke første gang Iran blir anklaget for terrorisme i utlandet. Tyske myndigheter gjorde det samme med drapet på kurdiske dissidenter i Berlin.

Iran liker å benekte delaktighet, og har lykkes langt på vei. Av en eller annen grunn får ikke avsløringene særlig stort oppslag i mediene. Men alle som følger med vet at prestestyret ikke har oppgitt sin terrorvirksomhet. Det burde Stortingets president Jørgen Kosmo huske på når han besøker Teheran snart. Men det virker ikke sånn. Kosmo er mer opptatt av å sikre norske forrretningskontakter. Det er det som kalles moderasjon.

Oriana gir cuet

2003-08-26T10:58:00.000+02:00

Oriana gir cuet

Jeg satt og leste Raseriet og Vreden inatt, og i forordet minner Oriana om at Osama like etter 911 sendte ut en video der han stempler FN som et redskap for USA og kaller Kofi for en kriminell. Det er merkelig så dårlig hukommelse folk har. Nå er de sjokkert over angrepet og finner ingen begrunnelse. Men kan det skyldes at de ikke har forstått hva Al-Qaida står for, og derfor ikke husker? Jeg tror Oriana har rett. De vil ikke forstå. Men det er eliten det handler om. Den er den som er feigest. Selvfølgelig fordi den har mest å miste.

Shiaene splittet, kan avgjøre Iraks fremtid

2003-08-26T10:37:00.000+02:00

Shiaene splittet, kan avgjøre Iraks fremtid

Neil MacFarquhar er i Najaf, og beskriver splittelsen mellom de eldre, konservative skriftlærde, og de yngre, radikale med Moqtadah al-Sadr i spissen. (se for øvrig lang sak om ham i går). MacFarquhar beskriver akkurat den samme frykt som Sadrs gruppe sprer. Alle alkoholutsalg er nå bombet i Najaf, hvor Sadr er både boligminister, sjef for renovasjonsvesenet og kasserer/finansminister. Gamlekara vet ikke helt hvordan de skal takle mannen, som intimiderer sine motstandere. Det er typisk at gruppen hans har hengt ut plakater hvor amerikanerne får skylda for attentatforsøket på storayatollah Mohammad Said al-Hakim fra the Supreme Council for the Islamic Revolution in Iraq, SCIRI søndag. Tre av livvaktene ble drept.

Hakim og de andre mer moderate forsøker å tie ihjel Sadr. De ser han har stor oppslutning blant de fattige og miserable, men tror bevegelsen vil miste momentum. Lederne er for unge og uerfarne.

Irakere flest frykter kaos mer enn noe annet. Det gjør at de kvier de seg for å ta en konfrontasjon med de ekstreme. De frykter hva det vil føre til.

Politi og påtalemyndighet har for første gang avslørt at de driver etterforskning av drapet på ayatollah Abdel Majid al-Khoei, som ble stukket ned 9. april. De avslørte idag at de har arrestert 12 mistenkte. Shiite Clerics Clashing Over How to Reshape Iraq.

Den første tiden etter drapet var folk livredde. Nå tør de vise hvem de mener sto bak drapet. De sniker seg opp til Sadrs kontor og henger opp bilder av Khoei på døra hans. I gatene henger plakater hvor det står: Disgrace and humiliation to the heretics, the murderers.

Et annet moment er hvordan skismaet og maktkampen kan påvirke forholdet USA-Iran. Hvis fraksjoner i Iran har sponset folk som Sadr og Ansar al-Islam for å holde USA opptatt, vil neppe Washington finne seg i det.

But some Iraqis harbor suspicions that Iran wants the United States kept preoccupied by an unstable Iraq, rather than turning its attention next door to the Islamic Republic, and so is supporting Mr. Sadr or worse, the scattered remnants of Ansar al-Islam, a militant Islamic group that American officials believe has been plotting attacks against Western targets in Baghdad.

Krohn Devold charmerer alle nær som nordmenn

2003-08-26T00:13:00.000+02:00

Krohn Devold charmerer alle nær som nordmenn

Det er uforståelig hvorfor norske medier har sånn mot forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Hun ligger an til å bli generalsekretær i NATO, og likevel rakkes hun ned på. I NYTimes Magazine presenteres hun over fem sider!

Det er en litt kjedelig artikkel, altfor lang. Men hvilken norsk forsvarsminister har fått sånn oppmerksomhet. Krohn Devold er ikke bare likandes. (dyktigheten aner jeg ikke noe om) Hun passer også til alle de forskjellige kriteriene som en ny generalsekretær må fylle:

Word inside the Beltway is that she is Rumsfeld's choice to succeed Lord Robertson of Britain as NATO's secretary general when he steps down in December.

Dette er ikke nytt. Men så kommer en morsom vri:

''The Bergmanesque Kristin Krohn Devold is high in the stakes to take over NATO,'' according to The Guardian. ''The problem,'' notes the London paper, ''is to find a non-American (they run it anyway), a non-Brit (we've just had Lord R.), a non-Frenchman (prickly and not in the military command) and someone whose country was neither too enthusiastically for or against the recent war.''

Man skjønner at det ikke er lett å finne noen som oppfyller alle disse kravene. Det blir rett og slett ikke så mange igjen når så mange land er utelukket på forhånd.

I NRK Dagsnytt ble dette til at "Krohn Devold blir foretrukket fordi hun er kvinne". Det er lenge siden vi har hørt noe så nedlatende. Vi får håpe Krohn Devold blir valgt.

2003-08-25T20:34:00.000+02:00

Forstår vi?

Forstår vi terroristene? Og forstår vi oss selv? Her er et lesverdig bidrag i den retning.

"Islamic terrorism is militarily weak but ideologically confident. The West is militarily strong but ideologically insecure. We don't really believe we can win, not in the long run. The suicide bomber is a symbol of weakness, of a culture so comprehensively failed that what ought to be its greatest resource--its people--is instead as disposable as a firecracker. But in our self-doubt the enemy's weakness becomes his strength. We simply can't comprehend a man like Raed Abdel Mask, pictured in the press last week with a big smile, a check shirt and two cute little moppets, a boy and a girl, in his arms. His wife is five months pregnant with their third child. On Tuesday night, big smiling Raed strapped an 11-pound bomb packed with nails and shrapnel to his chest and boarded the No. 2 bus in Jerusalem."

Les for all del hele artikkelen. Takk for tipset, Norm.

2003-08-25T19:54:00.000+02:00

Urealistisk

Det er urealistisk å tro at det vil la seg gjøre å innføre demokrati i Midtøsten utenfra, mener mange i Vest-Europa. Østeuropeerne har et litt annet syn på saken, et annet perspektiv. De husker ennå hvordan folk i Vest-Europa mente østeuropeerne ikke var modne for demokrati. Når østeuropeerne har en mer positiv holdning til USA, har det lange historiske røtter.

"When West Europeans ridiculed former President Ronald Reagan’s description of the Soviet Union as the evil empire, East Europeans understood exactly what he was talking about. And today, even as West Europeans reject Bush’s remarks about the “axis of evil,” many East Europeans listen sympathetically."

Det er tidligere rådgiver for Tsjekkias eks-president Vaclav Havel, Jiri Pehe, som skriver dette i Foreign Policy.

2003-08-25T19:10:00.000+02:00

Islam må få rom

Islam må få mer rom, hvis ikke vil risikerer USA å bli angrepet på nytt, sier mulla Krekar. USA må vike plassen for islam. Ikke bare i Irak, men også i sin egen bakgård. Hva sikter Krekar til? Det går ikke fram av Reuters gjengivelse av hans uttalelser til La Repubblica hva Krekar mener med "sin egen bakgård". Men det er verdt å merke seg: Islam krever territorium, hvis vi har forstått Krekar rett. Hørte vi ordet imperium?

"America runs the risk of new attacks if it doesn't concede space to Islam. Not only in Iraq, but in its own back yard," he said, noting how much a recent power blackout which hit seven U.S. states had cost the American economy."

Krekar antyder at islamister sto bak det meget omfattende strømbruddet, eller at det er en type aksjoner jihadister som ham selv kan tenkes å ville iverksette. Det er dårlig skjulte trusler Krekar framsetter. Han er ikke en som observerer al-Qaida med kjølig distanse.

"When asked if any other country should fear an attack, Krekar fired a warning shot at British Prime Minister Tony Blair, who stood shoulder-to-shoulder with the United States throughout the Iraq war. "In Europe no-one apart from Britain... In Europe the true spokesman of Bush, in fact probably harsher than him, is Blair."

Se Reuters' referat.

2003-08-25T12:49:00.000+02:00

En ny Saddam i presteklær

Det mest alvorlige som har skjedd i Irak den senere tid, kanskje like alvorlig som FN-bomben, er attentatforsøket på Storyatollah Mohammed Said al-Hakim søndag. Tre av livvaktene hans ofret livet. En gassbeholder ble detonert utenfor husveggen.

Det er grunn til å mistenke Moqtadah al-Sadr, sønn av Storayatollah Muhammad al-Sadr, som ble drept i en skur av kuler I 1999. Faren ble Storayatollah i 1992, og markerte seg litt for tydelig overfor regimet. Det kostet ham livet. Også to sønner som ble oppdratt til å overta, ble drept.

Det er 120 millioner shiamuslimer i verden. Det åndelige senteret er i Irak, i byene Najaf og Karbala. Revolusjonen i Iran skremte Saddam i en slik grad, at han økte forfølgelsen av shiaene. Lederne ble enten drept, gikk i eksil, eller måtte ligge svært lavt. Qum i Iran overtok som religiøst senter. Men nå er tyngdepunktet i ferd med å forflyttes tilbake til Irak. Det er kanskje like mye for å beholde lederposisjonen og innflytelsen at mullahene i Iran forsøker å blande seg i maktkampen blant shiaene i Irak.

Maktkamp som koster blod
At det foregår en maktkamp er uomtvistelig, og den har allerede kostet liv. 9. april ble
sheik Abdel Majid al-Khoei stukket ned og drept under et besøk i helligdommen som er reist over imam Ali. Drapet gjorde inntrykk verden over. Al-Khoei var ingen hvem som helst. Han var sønn av en storayatollah og hadde bodd i flere år i London. Han ble omtalt i positive ordelag av britiske og amerikanske ledere, som en forsoningens mann. Amerikanerne ville derfor gjerne at han skulle komme tilbake til Najaf.

Da Al-Khoei gikk inn i helligdommen møtte han Haider al-Rafaei, mannen som hadde ivaretatt stedet og derfor i noens øyne var en kollaboratør med Saddam-regimet. Det samlet seg raskt en folkemengde på flere hundre rundt de to, som ropte navnet til Moqtadah al-Sadr. Det brøt ut uroligheter og både Al-Khoei og al-Rafaei ble stukket ned og drept.

Dette var symbolsk nok på samme dag som Bagdad falt.

Det offisielle overhodet for Iraks shiaer er storayatollah Ali al-Sistani. Noen få dager etter Saddams fall samlet Moqtadah-tilhengere utenfor Sistans hus og krevde at han gikk i eksil. De anklaget ham for ikke å ha vært aktiv nok mot Saddam. Sistani og Moqtadah har siden ikke snakket sammen.

Attenatforsøket søndag føyer seg inn i et mønster. Det er de moderate, som enten nekter å gå mot amerikanerne, eller samarbeider, som rammes. Storayatollah Hakim er med i SCIRI, den eneste shia-muslime grupperingen som sitter i the Governing Council, rådgivningsgruppa som skal utarbeide ny grunnlov.

Sistani holder avstand til politikk, men har fordømt angrep på amerikanerne. Offisielt gjør Moqtadah det også. Men hans tilknytning og retorikk sier noe annet.

Fundamentalistisk linje
En irakisk ayatollah som lever i eksil i Qum, Kadhem al-Husseini al-Haeri, utstedte allerede 8. april en fatwa som påla shiaene i Irak å overta styringen i byene og sørge for at folk ikke kom under amerikansk innflytelse. Al-Haeri advarte mot moralsk forfall hvis amerikanerne fikk lov å bestemme slik at satellittkanaler og annen styggedom fikk spre seg. Det ville kunne svekke troen.

NYTimes-journalisten Peter Maas spurte Moqtadah hva han mente om Al-Haeri under et besøk i Najaf i midten av mai.

-My father said that the most respected man after himself is Kadhem al-Haeri, and so we follow him, for he touches reality, Sadr replied

Oppslutningen om Moqtadah har den kultkarakter som lett lar seg misbruke, og som hovedpersonen selv tydeligvis benytter seg av. Han ba om at det ble dannet en islamsk hær, og fikk 5.000 frivillige. De står foreløpig i beredskap. Tiden er ikke inne til åpent å gå mot amerikanerne, men irakere får unngjelde. Butikkeiere som selger alkoholholdige varer er blitt drept, det samme er religiøse ledere som går inn for samarbeid. Under en TV-reportasje fra Najaf turde ikke folk uttale seg på kamera.

Saddam-hat blir USA-hat

Det er liten tvil om at Moqtadah dyrker fram et USA-hat. Han bruker hatet mot Saddam og snur det rundt til hat mot USA. Under Maas’ besøk dukker det opp en mann med et dikt som sier mye om stemningen:
''Saddam forced us to eat cattle feed,'' Husseini began. ''But today is the day to shout. The dollar is seducing us, but it is better to be a martyr than to take the dollar. Coalition treads have trampled the people. We don't want a ruler from them; we want our own ruler. We don't want to be cheated again.''
Husseini spoke loudly and emotionally; the hand with which he held the poem shook, and his other hand, wrapped in a fist, punched the warm air. An elderly man sitting next to him began to weep; so did others.
''We don't want to be cheated again,'' Husseini continued. ''Brother Iraqis, give us your hand, and our quarrels will be removed. You people who looted, how can you feed your children with haram money? Everything that has been looted must be returned to Islamic houses. Say no to bullets that cause death. All Iraqis are wounded, and their wounds need to be healed.''

Islamsk stat
Moqtadah al-Sadr legger ikke skjul på at målet er en islamsk stat. Ikke på kort sikt, men på litt lengre sikt.

-Our government should be led by religious men, but they should be very good in science too. Religion is with politics and politics is with religion. They are as one.

Amerikanerne patruljerer ikke Najaf. De holder seg også unna Sadr by, tidligere Saddam by i Bagdad, hvor det bor et par millioner fattige shiaer. Nylig forsøkte noen amerikanske soldater å ta ned et islamsk flagg. Ved inngangen til byen står det skrevet med store bokstaver: Amerikanske soldater uønsket. Det var en lignende episode som utløste shiaenes krig mot israelerne i Libanon.

Moqtadah al-Sadr etterlater ingen tvil om hvor han står i forhold til amerikanerne:

-They will be an enemy to us, or shall we say they will not be a friend to us. We are looking for a unified Islamic nation, so we think our aim is different than their aim.

2003-08-25T12:02:00.000+02:00

Saddam - al-Qaida

Bush er blitt anklaget for å ha oversolgt forbindelsen mellom Saddam og al-Qaida. Men saken står sterkere i dag enn før krigen. Stephen F. Hayes i The Weekly Standard har snakket med en rekke kilder både i Irak og USA. Stikk i strid med hva mange tror har Bush-administrasjonen tonet ned forbindelsene mellom Saddam og Osama. Bush & Co brukte bare en liten del av etterretningsmaterialet om dette i sin begrunnelse for krigen. Etterpå er bevisene blitt styrket gjennom avhør av irakiske nøkkelpersoner, dokumenter fra Saddam-regimet og nye avhør av al-Qaida-fanger.

Fanger har fortalt om en serie møter mellom Saddam-medarbeidere og al-Qaida i Sudan midt på 1990-tallet. Blant annet ble en al-Qaida-WMD-spesialist sendt av bin Laden til Irak for å få opplæring og muligens våpen. Det er kommet fram detaljerte opplysninger om møter mellom Al-Qaida-ledere og Uday Hussein under Saddams fødselsdagsfeiring i Bagdad i 1998.

Det mye omtalte møtet mellom kapreren Mohammed Atta og den irakiske etterretningsoffiseren Ahmed Khalil Ibrahim i Praha fem måneder før 11/9 er blitt bekreftet av fem høyt plasserte tsjekkiske tjenestemenn. Det er også den offisielle posisjonen til den tsjekkiske regjeringen.

Det er også rapporter om mer direkte kontakt mellom det irakiske regimet og bin Laden. Farouk Hijazi, tidligere irakisk ambassadør til Tyrkia og Saddams kontakt til islamske fundamentalister, er tatt til fange. Han har innrømmet å ha møtt al-Qaida-ledere på Saddams ordre i 1994 og et møte i 1997. Han benekter at han møtte bin Laden i desember 1998 for å tilby al-Qaida et trygt tilfluktssted i Irak, men dette møtet ble rapportert i mediene.

Dokumenter fra februar 1998 som er funnet i Bagdad inneholder blant annet en liste over planlagte møter mellom Saddams etterretningstjeneste og en bin Laden-representant. Bin Ladens navn er forsøkt slettet med korrekturlakk. Fanger og informanter har i tillegg fortalt at al-Qaidas nummer to, Ayman al-Zawahiri, hadde møter med irakisk etterretning i 1992 og 1998. Irak skal også ha støttet al-Zawahiri med to millioner kroner i 1998.

Bush-administrasjonen har hittil ikke offentliggjort de nye funnene. De vil gjøre alt for å være på den sikre siden, og unngå nye kontroverser som den om uran fra Niger.

"This impulse is understandable. It is also dangerous. Some administration officials argue privately that the case for linkage is so devastating that when they eventually unveil it, the critics will be embarrassed and their arguments will collapse. But to rely on this assumption is to run a terrible risk. Already, the absence of linkage is the conventional wisdom in many quarters. Once "everybody knows" that Saddam and bin Laden had nothing to do with each other, it becomes extremely difficult for any release of information by the U.S. government to change people's minds."

Les hele artikkelen.

To verdener

2003-08-24T21:50:00.000+02:00

To verdener i Irak

De forenklende, tabloide mediene og/eller de med en antiamerikansk agenda, har lenge varslet katastrofe i Irak. Før krigen spådde de forferdelige ting, så var det mangelfull planlegging i krigens første fase, så plyndringen, så strøm og vann, og nå sikkerhetssituasjonen. Flere har i ramme alvor skrevet/sagt at det var bedre før Saddam.

Men Bagdad er ikke hele Irak. Uroen befinner seg hovedsakelig i sunni-trianglet nord og vest for Bagdad. Andre steder er det sporadisk. Når det mumles om Vietnam, les NYTimes-journalisten som har vært i byen Diwaniya, der et tusentall marines har de beste relasjoner med befolkningen. Det betyr ikke problemfritt, men ingen vil ha det gamle styret tilbake. Chaos and Calm Are 2 Realities for U.S. in Iraq.

Thomas L. Friedman kommenterer at Irak er blitt en magnet for terrorister fra hele Midtøsten. Selvfølgelig er det det, sier han. De vet jo hva som står på spill. Hvis USA lykkes her, vil det forandre hele Midtøsten. Likeledes, hvis USA taper har de mistet enhver mulighet til påvirkning. De er ferdige.

USA har derfor ikke noe valg: Det må stå løpet. Bush burde sette alle kluter til, og være villig til å pay any price, for å få dette til. Istedet roter han med skattekutt og annet tull. Amerikanerne blir ikke bedt om å ofre noe. USA behandler også allierte med liten suffisanse, helt unødvendig. Enten våger ikke Bush eller så har han ikke skjønt det. Men terroristene har, sier Friedman. Han har snakket med en litteraturprofessor som sier interessante ting:

One of the most interesting conversations I had in Baghdad was with Muhammed A. al-Da'mi, a literature professor at Baghdad University and author of "Arabian Mirrors and Western Soothsayers." He has spent a lifetime studying the interactions between East and West.

"Cultures can't be closed on themselves for long without paying a price," he explained. "But ours has been a vestigial and closed culture for many years now. The West needed us in the past and now we need it. This is the circle of history. Essentially [what you are seeing here] is a cultural collision. . . . I am optimistic insofar as I believe that my country — and I am a pan-Arab nationalist — is going to benefit from this encounter with the more advanced society, and we are going pay at the same time. . . . Your experience in Iraq is going to create two reactions: one is hypersensitivity, led by the Islamists, and the other is welcoming, led by the secularists. [But you have to understand] that what you are doing is a penetration of one culture into another. If you succeed here, Iraq could change the habits and customs of the people in the whole area."

2003-08-24T11:22:00.000+02:00

Kellys umulige situasjon

Kelly-høringen i London har så langt ikke avdekket noen sammensvergelser, men et menneskelig drama. David Kelly var, allerede i februar i år, en ensom, forvirret og skyldtynget mann, som følte han hadde sviktet både sine kontakter i Irak og sin oppgave som våpenekspert. For å vinne tillit hos sine irakiske kontakter, syntes Kelly han måtte love dem at Irak ikke ville bli angrepet hvis de samarbeidet med våpeninspektørene:

"His [Dr Kelly's] Iraqi contacts had pointed out that revealing too much about their state of readiness might well heighten the risk that they would be attacked," Mr Broucher (the British ambassador to the disarmament conference in Geneva) recalled on Thursday. "To gain their trust he had been obliged to assure them that if they complied with the Weapons Inspectors' demands they would not be." In other words: Dr Kelly's contacts in Iraq were frightened of revealing the full operational terrors of Saddam Hussein's arsenal; to do so, they felt, would trigger war instantly."

"He felt himself snared on the horns of a ghastly moral dilemma: "If an invasion went ahead, that would make him a liar and he would have betrayed his contacts, some of whom might be killed as a direct result of his actions." And if that were the case ... well: "he would probably be found dead in the woods": what Gabriel Garcia Marquez would call a Chronicle of a Death Foretold."

Kommentar fra The Sunday Telegraph.